Slik vil EU kjempe mot falske nyheter og andre usannheter på internett

• ROLF DYRNES SVENDSEN, daglig leder i NxtMedia

Det må bygges en bred, europeisk koalisjon av aktører som samarbeider mot desinformasjon og «fake news». Nyhetsmedia, plattformer, online medier, journalister og faktasjekkere, annonsører og uavhengige innholdsprodusenter må forplikte seg til en «code of conduct» med krav om åpenhet om data og algoritmer.

Og det må dessuten bygges et nettverk av forskningsbaserte sentra i Europa som støtter opp om ytringsfriheten, medienes frihet og medienes mangfold ved en kontinuerlig oppfølging som kartlegger omfang, utvikling og resultater i kampen mot desinformasjon - samt utvikler verktøy og hjelpemidler for å avdekke «fake news».

Skattelette og andre støttetiltak bør gis på nasjonalt plan samt et storstilt løft i digital leseferdighet i befolkningene - på samme måte som generell utdannelse var et nøkkelmål da industrialiseringen traff oss.

Dette er noe av det EUs uavhengige gruppe på feltet har foreslått av tiltak mot desinformasjon. Et regelverk for oppførsel på nettet – utarbeidet av aktører selv – for å styrke gode krefters innsats, ble lagt på bordet til EU-kommisjonær Mariya Gabriels.  

Om en drøy måned, i slutten av april,  vil dette følges opp med anbefalinger overfor Kommisjonen. Der vil EU måtte svare på hva som skal skje dersom aktørene ikke følger opp en eventuelt selvpålagt atferdsetikk. 

- Det er virkelig mange dilemmaer i dette, sa EUs kommisjonær for mediepolitikk Guiseppe Abbamonte da jeg møtte han i en høring i Brussels som representant for Wan-Ifra.

Hittil har EUs mest effektive måte å tøyle de internasjonale plattformenes innflytelse vært å bøtelegge de for konkurransevridende aktivitet. Så spørs det om EU også vil ta i bruk bøter for brudd på en kodeks for opptreden på nettet og utnytte virkemidler knyttet til skatt for å styrke motkreftene til desinformasjon.

I så fall må forslagene gjennomgå en juridisk prosess, og slikt pleier å ta tid.

EU har likevel hastverk for å møte samfunnsproblemet, og oppnevnte i januar en hurtigarbeidende kommisjon under ledelse av professor Madeleine de Cock Buning fra Universitetet i Utrecht.

To måneder senere foreligger rapporten fra en tverrfaglig gruppe på 40 representanter. I mellomtiden har kommisjonær Mariya Gabriels for EUs organ for digital økonomi og samfunn også innkalt til høringer i samme tema.  

I et kollokvium jeg selv deltok i nylig i Brussels, understreket hun at det slett ikke vil bli oppnevnt noe Ministerium for Sannheten – en tanke som utrolig nok også har blitt løftet frem.

En mye bredere og nedenifra-og-opp-motstand er mer aktuelt, hørtes det ut som.

Tidligere har Europarådet lagt fram en lignende rapport om skadevirkningene ved desinformasjon. Og samfunnsproblemet ble ytterligere illustrert av amerikanske MIT i Boston som for noen dager siden fortalte at løgner via Twitter sprer seg seks ganger hurtigere enn sannheten og dessuten når langt flere.

På sett og vis dokumenterte MIT Mark Twains gamle utsagn om at løgner reiser halvveis rundt jorda før sannheten har fått sko på beina. Hadde han levd i dag, ville Twain kanskje ha økt avstanden ytterligere.

Rådene fra EU-gruppen balanserer mellom hensynet til de frie presse- og kringkastingsmediers rolle og behovet for å møte truslene som særlig springer ut av lukkede plattformer og sosiale mediers gjennomslagskraft. 

Desinformasjon er ikke et nytt fenomen, men virkningene inn mot helt sentrale, demokratiske verdier og prosesser er nye, uvante og trolig ennå bare i sin begynnelse.  Derfor er åpenhet om data og algoritmer så viktig, likeså åpenhet om informasjonskilder, sponsorer og finansiering av informasjon som spres på nettet.

Journalister og andre produsenter av informasjon må få styrket sin kompetanse og utstyres med verktøy som skjerper deres muligheter til å bedrive kvalitetsjournalistikk. Det krever innovasjonsaksjoner for å få fram nye hjelpemidler. Men også kunnskapene om de digitale feilkildene må generelt løftes i befolkningen.

Den digitale leseferdigheten må opp. Lærere må lære mer, og fagene må inn i skolene. Men viktigst er å danne en grenseoverskridende og mangeartet allianse med mange disipliner, inklusive de sosiale mediene selv.

Selvregulerende tiltak er viktige, sier gruppen, og viser til at det allerede finnes gode retningslinjer utviklet av ansvarlige bedrifter og organisasjoner. Men for å styrke den offentlige støtten, vil EUs rådgivere ha forskere på banen for å sikre uavhengigheten i bistanden. 

Forslagene spenner fra å la et nettverk av akademisk baserte sentra være åpne og trygge havner for å kunne tilgang til data og datahåndtering mellom aktørene, satse på innovasjonsaksjoner for å utvikle verktøy og en kraftig økning på offentlige programmer for digital innovasjon der gode krefter får gå sammen på tvers av gamle skillelinjer som utdaterte konkurransemodeller, snevre faggrenser og gamle grenser.   

Her hjemme arbeider Nordisk Råd med å utvikle en politikk mot uvesenet fake news, og i vinter fikk Forskningsrådet den første søknaden fra aktører som Retriever, Faktisk og NTB som sammen med NTNU vil ha norske datakompetanse til å hjelpe seg, foreløpig forgjeves.  

Det tar tid for Sannhetens vandrere å få på seg skoene.