Med «den røde hånd» startet kampen mot tekstreklame i 1933. Se godbitene fra pressearkivene!

«Hvis den norske presse vil se en bedring i sin økonomi må det bli slutt på tekstreklamen», konstaterte avisbransjen for 83 år siden.

Innsendt

Publisert 03.05.2016 - 08:20 Sist oppdatert 03.05.2016 - 08:20

Denne artikkelen er over to år gammel.

HELEN FRØYSETH, kommunikasjonsrådgiver ved Riksarkivet

Teksten er opprinnelig publisert på Riksarkivets blogg dokumenteneforteller, og gjengitt etter avtale.

I 1933 opprettet Oslo-avisenes felles tilsynsutvalg og Oslo Redaktørforening et eget tekstreklameutvalg.

Dette utvalget hadde en kontrollør som gikk gjennom avisene og merket artikler som brøt med bestemmelsene i Tekstreklameplakaten med et eget stempel, ”Den røde hånd”. De merkede artiklene ble sendt redaktør og forretningsfører i de aktuelle avisene til orientering.

En opptelling etter tre års drift viste at stempelet var brukt 258 ganger i 1933, 158 ganger i 1934 og 132 ganger i 1935 (Erichsen 1960:189).

Avisforsker Sigurd Høst har uttalt at mens ”røde hånd”-systemet kan sammenlignes med politiets utdeling av fartsbøter, minner PFU-behandlingen mer om ankesaker til Høyesterett. Saksbehandlingen var rask, enkel og effektiv.

”Som alle vet kjemper den norske presse for tiden med store økonomiske vanskeligheter. Annonsemengden synker fra år til år og dermed avisenes inntekter. Dette skyldes naturligvis delvis den almindelige depresjon som gjør at forretningsfolk er nødt til å innskrenke sitt reklamebudgett. Men dessverre er årsaken også for en ikke uvesentlig del å finne hos pressen selv, idet den overhåndtagende tekstreklame gjør at annonsørene i stor utstrekning finner å kunne spare sine penger. Hvis den norske presse vil se en bedring i sin økonomi må det bli slutt på tekstreklamen.”

Uttalelse fra Norsk Presseforbund / Oslo-avisenes Forening / Oslo Redaktørforening / Norsk Bladeierforening, 6. mars 1933 (Tekstreklameutvalget, Korrespondanse 1923-1936, Da- 001).

Arkivet etter Tekstreklameutvalget finnes i Riksarkivet, sammen med rundt 85 andre pressearkiver fordelt på 300 hyllemeter.

Pressens sentrale organisasjoner som Norsk Presseforbund, Norske Avisers Landsforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag med flere er representert, sammen med materiale fra en rekke avisbedrifter og personer.

Størsteparten av Riksarkivets bestand av pressearkiver er blitt avlevert fra den nå nedlagte stiftelsen Norsk Pressemuseum, senere Norsk Pressehistorisk Arkiv. I dag heter foreningen Norsk Mediehistorisk Forening, og jobber for at arkiver etter mediebedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner blir bevart og gjort tilgjengelig for ettertiden i egnet arkivinstitusjon eller av pressen selv.

Tilsynsutvalgets brev til pressen med anmodning om å ikke omtale åpningen av en ny butikk: ”Det meldes oss at pressen skal være innbudt av hr. Ivar E Tandberg som i morgen åpner en forretning i finere undertøi. Efter at undertøiet er besett skal det visnok være lunch på Grand. Utvalget er av den mening at redaksjonell omtale av denne forretning vil være egnet til å ersatte annonser.” To dager senere har omtale av nevnte butikkåpning fått ”Den røde hånd”-stempelet.

Som et ledd i dette arbeidet utgir foreningen i samarbeid med Privatarkivseksjonen i Riksarkivet våren 2016 en veiledning i arbeidet med bevaring av pressens arkiver.

Arkivene fra mediebedriftene og pressens organisasjoner er viktige for historieforskning og forskning i vid forstand.

Norske mediebedrifter og organisasjoner har gjennomgått en betydelig omstrukturering i de siste årene. Følgen av konkurser og nedleggelser, salg og fusjoner / fisjoner kan bli at viktig samfunnsdokumentasjon går tapt. Det er en stor utfordring å forhindre at dette skjer.

Alle pressearkivene, med noen få unntak, er ordnet og katalogisert og tilgjengelig for bruk på Riksarkivets lesesal.

Kilder:

Arkivet etter Tekstreklameutvalget, P-854, Riksarkivet.
Sigurd Høst: Journalistikk i gratisaviser. En sammenlignende analyse, IJ-rapport 3/2000, Institutt for Journalistikk.