– I stedet valgte PFU-sekretariatet å operere på utsiden av vedtektene, skriver Pål Sønsteli.
Foto: Kristine Sterud / privat
MENINGER:
Denne typen erfaringer bryter ned tilliten til PFU
«Samtidig forventer jeg at også PFU-sekretariatet tar lærdom av hvordan de har håndtert denne saken», skriver Pål Sønsteli.
Norsk Presseforbund svarer på kritikken her: «Anklagene fra Sønsteli stemmer ikke»
For første gang på mine 35 år som journalist og redaktør opplevde jeg i vinter å bli klaget inn til PFU. Det ble en opplevelse jeg ikke hadde sett for meg.
Prosessen fram til behandlingen og i etterkant av behandlingen har ikke vært tillitvekkende. PFU-sekretariatet har gitt blaffen i vedtektsfestede tidsfrister.
Det mest alvorlige er likevel at de har forsøkt å overprøve utvalget og på egen hånd «felt» en artikkel et døgn etter at et enstemmig utvalg konkluderte med at artikkelen ikke har brutt god presseskikk.
Mitt Kongsvinger ble klaget inn for brudd på hele 13 punkter i Vær varsom-plakaten (VVP). Vi ble felt på ett punkt, VVP 2.3. Det har jeg forståelse for, selv om jeg likevel synes det var strengt. Anne Weider Aasen, utvalgets leder, hadde noen gode refleksjoner avslutningsvis av behandlingen, og det tar vi med oss og skal ta lærdom av!
Samtidig forventer jeg at også PFU-sekretariatet tar lærdom av hvordan de har håndtert denne saken.
PFU er pressens egen domstol, og da tar jeg det for gitt at de følger sin egen grunnlov (vedtektene). Det har de definitivt ikke gjort i behandlingen av saken vår.
Startet før jul
Det hele startet før jul da vi ble varslet om at det ville komme en klage. Saken vi ble varslet om var over seks måneder gammel. Dette påpekte vi, men svaret var at så lenge saken var varslet før foreldelsesfristen, så hadde PFU-sekretariatet som praksis å behandle klagen. Altså, de har en annen praksis enn hva som står i vedtektene.
Vi anmodet om at klagen måtte avvises, og viste til vedtektene som sier at PFU bare ved særlige tungtveiende grunner kan fravike foreldelsesfristen.
Svaret vi da fikk var at klagen likevel var levert innen fristen, men at den var ufullstendig – og derfor hadde klager fått utsatt frist. Det må vi stole på, selv om vi først fikk beskjed om at det var varslet en sak.
Purret igjen
Etter denne dialog tok vi det for gitt at PFU-sekretariatet ville være nøye med at fristene ble overholdt videre i prosessen. Men den gang ei. En uke etter klagers replikkfrist, ba vi om å få tilsendt replikken – uten å få svar.
Vi purret igjen, uten å få svar. Først to uker etter at replikkfristen hadde utløpt, fikk vi tilsendt klagers replikk – og overraskelsen var stor da vi så at replikken var datert ni dager etter den vedtektsfestede fristen på ei uke.
I mailen fra PFU-sekretariatet sto det: «Til info kommer replikken sent fordi klager ikke leverte innenfor fristen, og vi har vært nødt til å purre på ham, samt at vi har vært nødt til å kreve omarbeiding av replikken etter at den ble levert, for å få den innenfor de fastsatte rammene.»
I §5 i vedtektene står det: «Klager får deretter én uke til eventuell replikk og innklaget medium har én ukes frist til å levere sin sluttreplikk. Svarfristene gjelder med mindre det foreligger spesielle grunner til å fravike dem. Sekretariatet må da varsles snarest om dette.»
I vår sak hadde altså klager verken bedt om utsatt frist eller varslet at replikken ikke ville bli levert innen fristen. I stedet valgte PFU-sekretariatet å operere på utsiden av vedtektene, og på egen hånd purre på replikken, som til slutt ble levert først etter 16 dager. Vi påpekte at det riktige ville vært å behandle saken uten replikkutveksling, noe vi mener også er i tråd med vedtektene. Det fikk vi ikke gehør for.
Hva skal PFU med vedtektsfestede frister når sekretariatet har en praksis som udiskutabelt ikke er i tråd med vedtektene?
Ble usikker
Men det var dessverre ikke slutt der.
Da PFU-sekretariatet dagen etter behandlingen i utvalget oversendte hvilke artikler vi ble felt på, ble jeg usikker på om det var riktig at en av de oversendte kommentarartiklene ble felt.
Jeg oppfattet behandlingen i utvalget som at sakene knyttet til en avgått kommunalsjef hadde gått «fri». Muntlig fikk jeg da beskjed om at det kun gjaldt nyhetssaken om avgangen, og ikke den påfølgende kommentarartikkelen. Jeg argumenterte for at det ikke var noen prinsipielle forskjeller på disse to sakene, og gjentok at jeg hadde oppfattet under behandlingen at sakene knyttet til kommunalsjefen ikke var brudd på god presseskikk.
Da skjer det utrolige. Sekretariatsmedlemmet leser gjennom nyhetsartikkelen mens vi snakker sammen på telefonen, og raskt konkluderer med at den også skulle vært felt. Vedkommende hadde ikke lest artikkelen godt nok i saksforberedelsene.
Vi får beskjed om at også denne artikkelen skal merkes som publisert i strid med Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk – til tross for at både PFU-sekretariatet og et enstemmig utvalg ett døgn tidligere hadde konkludert med at artikkelen ikke var brudd på god presseskikk.
Denne typen erfaringer bryter ned tilliten til PFU, og det er et stort paradoks at de som skal påse at andre holder seg til regelverket, selv har et lemfeldig forhold til regelverket.
Det er også å forvente at sekretariatet ikke påtar seg rollen som Høyesterett etter at utvalget har konkludert. Sånn kan vi ikke ha det. Det håper jeg PFU-sekretariatet tar til seg.
———————————————-
PFU har fått imøtegå denne kritikken samtidig, og svarer her: «Anklagene fra Sønsteli stemmer ikke»
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
