Ytringsfrihetskampen er ikke et verktøy for ytre høyre. Men å begrense både sitt eget og meningsmotstanderes ytringsrom er det

Forrige uke trakk generalsekretær i LHBT-organisasjonen Salam, Begard Reza seg som medlem i Ytringsfrihetskommisjonen. I en kronikk i VG skriver hun at hun trekker seg fra kommisjonen fordi hun blant annet opplever kommisjonen som et politisk verktøy som prioriterer høylytte stemmer fra ytre høyre. En utløsende faktor for avgangen skal være at kommisjonen valgte å invitere «Sløseriombudsmannen» Are Søberg som er kjent for sine satiriske fremstillinger av hva slags kunst offentlige penger brukes på, til et innspillsmøte for kunstnere om ytringsfrihet.

To dager senere sendte det uavhengige fag- og kunstnerforbundet Norske dansekunstnere et innspill til Ytringsfrihetskommisjonen og Kulturdepartementet med bekymring om økt hets av norske kunstnere. 15 kunstnerorganisasjoner sendte senere ut en støtteerklæring til brevet og et opprop mot Ytringsfrihetskommisjonen.

I etterkant har flere kunstnere og kulturutøvere gått ut mot egne kunstnerorganisasjoner og Kjetil Rolness og Christian Tybring-Gjedde har kranglet i Subjekt om forskjeller og likheter mellom FRP-politikere og radikale scenekunstnere.

Dermed er det vanskelig å være uenig med Klassekampens Mari Skurdal om at det er uklart hva organisasjonene egentlig ber kommisjonen om, og debatten kan ikke betegnes bedre enn som kaotisk.

Trekker seg fra Ytringsfrihets­kommisjonen i protest

Jeg mener det står respekt i Rezas valg om å ta et oppgjør med at hun opplever å behandles som et minoritetsalibi, men det er beklagelig at hun gjør det ved å trekke seg fra stillingen. Rezas avgang kan på den ene siden anses som en ytring, men i det lange løp utgjør det en form for selvsensur hvor viktige stemmer tier seg selv i protest mot å samtale med meningsmotstandere. Konsekvensen kan være det motsatte av å sanksjonere hatpredikanter og rasistiske utsagn.

I Aftenposten skriver kommisjonsmedlem Sarah Zahid noe så enkelt og så vanskelig som «Jeg har også lært å anerkjenne at meningsmotstandere kan ha gode motiver, men det forutsetter at vi lytter til hverandre.» Hun poengterer det som for meg er og burde være sakens kjerne.

Det er bemerkelsesverdig at enkelte hevder at kampen for ytringsfrihet er et verktøy for ytre høyre. Det er den heldigvis ikke, men å drive selvsensur i protest mot å møte meningsmotstandere til debatt vil mest sannsynlig gagne den andre parten mer enn å forebygge at holdninger man ikke liker faktisk ytres.

Tidligere denne uken skrev teaterkritiker Anki Gerhardsen i et Facebookinnlegg at det er nitrist og alvorlig at kunstnerorganisasjonene ikke forstår hva ytringsfrihet er eller hva ytringsfrihetskommisjonens mandat er.

Derfor er det betryggende at forfattere, musikere, skuespillere og billedkunstnere selv stiller seg kritisk til oppropet mot Ytringsfrihetskommisjonen. En bør spørre seg selv om en ønsker at norsk kulturliv skal bli et ekkokammer.

I Klassekampen forteller forbundsleder i Norske dansekunstnere om at deres medlemmer opplever både drapstrusler og hakekors på dører, noe jeg tror og håper at de fleste, spesielt Ytringsfrihetskommisjonen tar på alvor. Men å ta avstand fra hatefulle ytringer og trusler er én sak. Boikotting av meningsmotstandere på sin side, utviser feighet i større grad enn evnen til å stå på sitt. Å sensurere meninger en ikke liker er ikke bare feigt, men kan være farlig. Å beskylde meningsmotstandere for å være høyreradikale vil i lengden også begrense ytringsrommet for moderate stemmer.

I onsdagens utgave av Klassekampen skriver Mari Skurdal at det knapt finnes noen grense for hvem som blir kalt alt-right. Dersom denne debatten skal brukes som eksempel, er hun ikke langt fra sannheten.

For å ta et faktisk radikalt eksempel praktiseres både usensurert meningsutveksling, høyreradikal debatt og utveksling av høyreekstremt tankegods på anonyme nettforum som 4chan, uten innblanding fra utenforstående, nettopp på grunn av at upopulære meninger forsøkes sensurert i det offentlige rom.

Der hvor politisk ukorrekte ytringer ikke tillates i det offentlige, står radikale, anonyme nettsamfunn som gjør opprør mot nettopp etablerte aktører og som konspirerer om «fake news», klare med åpne armer til de som opplever seg utstøtt fra den offentlige debatten. På 4chan benyttes for eksempel memes som såkalte diskursive våpen for høyreradikal debatt, uten grenser for hva memene kan og bør innholde. En imøtegåelse av denne formen for politisk diskurs vil på sin side være vanskelig for meningsmotstandere som begrenses gjennom politisk korrekthet.

Dersom ytringsfriheten innskrenkes, selv med godviljen i bunn, vil man gjøre forum som dette en tjeneste i å rekruttere nye medlemmer og opprettholde uforstyrret grumsete debatt. Spesielt når satiretegnere i etablerte medier som New York times gis sparken. Å sensurere upopulære og noen ganger ubehagelige utsagn kan altså være en større risiko i lengden enn å imøtegå dem.

Enkelte i denne debatten hevder at det er far out å sammenligne Norske dansekunstneres opprop mot Ytringsfrihetskommisjonen med den generelle ytringsfrihetsdebatten, men ved å imøtegå kunstnerisk kritikk med boikott risikerer kunstnerorganisasjonene å begrense sine egne medlemmers kunstneriske frihet i lengden, på samme måte som man begrenser både sitt eget og alle andres ytringsrom ved å sensurere sine meningsmotstandere.

Et ideelt kultur- og mediemangfold bør ha stor takhøyde for meningsmangfold og uenighet. Berøringsangst og selvsensur er dessuten ikke bare kontraproduktivt for kunstnerisk frihet, men også temmelig kjedelig. Ved å sanksjonere kontroversielle stemmer i det offentlige rom sender man signaler om at det ikke er plass til upopulære meninger i etablerte medier og forsterker i stedet sosiale medier og anonyme forum som plattformer for offentlig (og usensurert) debatt. Ved å sanksjonere politisk ukorrekte meninger med sensur, gir man ironisk nok plattform til mørke medierom hvor deltagerne slipper å stå til ansvar for hatefulle ytringer.