Medier i KI-ens tid

Denne jula har jeg hørt mye på podkaster om kunstig intelligens (KI). Jeg har tenkt på hvordan journalistikk og medieinnhold vil utvikle seg i KI-ens tid – et paradigmeskifte som jeg antar vi står foran, slik Gard Steiro uttalte til Medier24 i romjula.

Det er allerede mange utfordringer for mediene: overgangen fra papir til digitale plattformer, et annonsemarked dominert av teknologigiganter som Meta og Google, nyhetsvegring, det å nå de under 40 år – og, ikke minst, KI.

KI-toget

Vi vet at store ting vil skje, men ingen vet helt hva. Vi kan forestille oss scenarioer der selskaper som Google starter nyhetstjenester, eller Meta lanserer lokalaviser med brukergenerert innhold – raskt, enkelt og nærmest gratis. KI kan skape programledere, skuespillere og produsere film, TV- og radiosendinger nærmest kostnadsfritt. KI kan ringe opp kilder, utføre journalistiske oppgaver og publisere intervjuer helt på egen hånd. Fantasien setter nesten ingen grenser for hva KI kan gjøre, også i journalistikken.

Hvordan møter vi dette?

Hvordan sikrer vi bærekraftige norske medier – institusjoner som har eksistert i flere hundre år – i en ny tid, KI-ens tid.

Hva kan norske medier gjøre som KI ikke kan? Det er et viktig spørsmål. Hva er det genuine? Jeg tror det handler om avsender og kontekst. Senderperspektivet blir viktig. 

Fra forfatterens død til institusjonenes oppstandelse

Som kunststudent og medieviter på 90-tallet leste vi Roland Barthes’ essay La mort de l’auteur (Forfatterens død). Barthes hevdet at avsenderens (forfatterens) intensjoner ikke lenger var viktige – kunstverket/litteraturen skulle tolkes uavhengig av kunstnerens biografi eller hensikter. Betydningen lå hos mottakeren, ikke avsenderen. Bildet/teksten i seg selv skapte følelsen.

Men i KI-ens tid ser vi kanskje en motsatt utvikling: Avsenderen får igjen stor betydning for hvordan og hvilke følelser et innhold gir. En intensjonell lesning – der kunstnerens hensikt og budskap (intensjonene og biografien til en forfatter) er avgjørende for forståelsen.

Opplevelsen av ekthet

La meg gi et eksempel. Jeg har alltid likt naturbilder, men etter hvert som KI-genererte bilder har blitt vanlige, har jeg begynt å tvile på hva som er ekte. Bildene ser mer spektakulære ut, men har mistet verdi for meg fordi jeg ikke kan stole på dem. De vekker ikke de samme opplevelsene lenger.

Med KI i feeden er det nå viktigere for meg hvem som har tatt bildet. Jeg leser i større grad avsenderens blikk inn i bildet.

Økt betydning for redaktørstyrte medier

Denne utviklingen peker på en mulighet for redaktørstyrte medier: Å styrke sitt avsenderperspektiv. Avisens verdier, prioriteringer og stemme får større betydning enn noen gang. Det handler om troverdighet, kontekst og kvalitet.

KI kan produsere innhold raskt og effektivt, men det som gir mening, tillit og tilhørighet, kommer fra redaksjonens unike blikk på verden. Hvordan “min avis” velger å formidle nyheter, hvilke historier den fremhever, og hvilke verdier den står for, gir en opplevelse som KI aldri kan erstatte – tror jeg.

Dette må redaktørstyrte medier bygge videre på. Forfatteren er ikke død. Tvert imot – i KI-ens tid får avsenderen nytt liv og betydning.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

KI i norsk medie­bransje: – Nå er hvete­brøds­dagene over

MENINGER:

Jeg forbyr KI-generert innhold