Er det ikke nok hat mot transpersoner om man ikke skal dikte opp mer?

Svarer på Jon Martin Larsens debattinnlegg «Jeg håper du vet hva du gjør, Mari Skurdal».

Jeg har ved et par ganger deltatt i debatten knyttet til forfatter J.K. Rowlings uttalelser om transpersoner. Jeg skal medgi at jeg har gruet meg hver gang. Jeg gruer meg fordi jeg vet at når jeg sier det jeg mener — at kampen for transpersoners rettigheter og verdighet er en viktig kamp som fortjener full støtte, men som også må føres med respekt for andres ytringsfrihet og behovet for åpen offentlighet der viktige problemstillinger kan diskuteres — så blir jeg ikke trodd. I stedet blir jeg mistenkeliggjort og tillagt mørke, angstfylte holdninger jeg ikke har. Det skjedde nettopp i høyskolelektor Jon Martin Larsens innlegg i Medier24, der han anklager Klassekampens redaktør Mari Skurdal og meg selv for å gjøre livet vanskeligere for transpersoner.

DEBATT:

Jeg håper du vet hva du gjør, Mari Skurdal

Larsen kommer med svært alvorlige påstander om meg som han på ingen måte belegger. Han viser til en aviskommentar i Dagbladet, der jeg hevder at det er dårlig grunnlag for å påstå at J.K. Rowlings synspunkter er hatefulle. Larsen, på sin side, mener Rowlings famøse blogginnlegg «kan leses som at bare biologiske kvinner, og at transpersoner slik egentlig ikke eksisterer». Selv om Rowling gir uttrykk for kontroversielle holdninger som hun hadde all grunn til å forvente kritikk for, er Larsens tolkning etter min mening basert på en så sterk mistenksomhet at den blir misvisende. Dette kan han og jeg godt ha en diskusjon om. Det som ikke er greit, er at Larsen setter likhetstegn mellom det å være uenig med ham i denne diskusjonen, og å spre fordommer.

Jeg har skrevet om at jeg synes det er bekymringsfullt hvis kampen for transpersoners rettigheter kun kan kjempes av en liten klubb av rettroende, og ikke av en bred allianse av mennesker som kanskje har ulike ståsteder i bestemte politiske spørsmål, men som helhjertet vil støtte transpersoners rett til å leve som den de vil være, uten å møte hat og fordommer. Hver gang jeg har diskutert disse spørsmålene i sosiale medier, har jeg sett aggressive og ufine svar rettet mot transpersonene jeg har diskutert med, som må være svært belastende for dem å se. Det vil være mange som ønsker å ta del i en samlet front mot denne aggressiviteten, men hvis det kreves full politisk enighet for å regnes som en alliert, tror jeg dette er til skade mer enn til gagn for denne kampen.

Dette synet presenterer altså Larsen som et eksempel på «de transfobiske holdningene» som preger norsk offentlighet. Ikke med et ord går han inn på de saklige argumentene knyttet til hvordan offentligheten bør håndtere sensitive spørsmål. Han er ikke opptatt av hva jeg sier, eller problemstillingen jeg tar opp, men av hva han innbiller seg at jeg føler.

Det er, for å si det med en klisjé, vanskelig å vite om jeg skal le eller gråte, men jeg heller mot det siste. Det er ikke minst fordi jeg tenker på de mange der ute som har en kjønnsidentitet som ikke stemmer med den tradisjonelle todelingen, og som møter fordommer og mobbing, og som i tillegg ser at sånne som Larsen peker på sånne som meg og sier, vet du hva, hun der, hun er også redd for deg, hun ser også på deg med skepsis og forakt. Han sprer følelser av frykt, mistro og usikkerhet, og det uten grunn.

Larsen tror at mine kommentarer kan bidra til «mer offentlig hets og hat mot transpersoner». Til det vil jeg si to ting. Det første at du skal jobbe ganske hardt for å lese min kommentar som et grønt lys for å hate noen. Det fordrer mer eller mindre at du misforstår den ene halvparten av teksten min og lar være å lese den andre halvparten. Det andre jeg har lyst til å si er at det dessverre finnes nok hat og frykt i verden. I stedet for å bekjempe dette, velger Larsen dikte opp hat og frykt der det ikke finnes. Jo, jeg tror nok jeg har mer lyst til å gråte enn å le.