Kristine Holmelid i SUJO har lang erfaring fra å veilede redaksjoner. Hun har også ansvar for et masteremne om redaksjonell ledelse av gravejournalistikk på UiB. Illustrasjonsbilde fra Aftenpostens troféskap.
Foto: Endre Simonsen / Zulfikar Fahmy
Journalister må altfor ofte være sine egne graveledere
Vi har vært hjelpere i 60 graveprosjekter. Fire faktorer er viktige for å unngå at prosjektene ender med konflikt og konklusjonen «aldri mer», skriver Kristine Holmelid.
«Spennende. Du får to uker til å grave i dette».
Det er det eneste journalisten hører fra graveidéen blir lansert til sjefen leser gjennom før publisering.
Satt på spissen, ja. Men det illustrerer erfaringer fra både journalister og ledere i mindre redaksjoner: Ledelse av undersøkende journalistikk er en mangelvare.
Norsk journalistikk har mange dyktige journalister med teft og stayerevne, som jobber godt systematisk og metodisk, som behersker nødvendige verktøy. Det er ikke noe i veien med lederne heller – de er dyktige, dedikerte, ambisiøse – og ofte nedlesset med oppgaver.
Mangel på ledelse
De siste fem årene har SUJO vært hjelpere i 60 graveprosjekter og hatt 370 journalister og ledere på workshops. De fleste kommer fra mindre redaksjoner, og redaksjoner uten gravegruppe. Et av våre viktigste funn er mangel på undersøkende ledelse, og et ønske om mer og bedre undersøkende ledelse, både blant journalister og redaksjonelle ledere.
Journalister forteller at de ikke har ledere å sparre med, ingen som bidrar til fremdrift eller stiller de vanskelige spørsmålene. De sier de må kvalitetssikre mye av eget arbeid aleine, og blir for forsiktige for å være på den sikre siden. Ledere nikker gjerne gjenkjennende til virkelighetsoppfatningen og sier at de føler seg utrygge i rollen og trenger verktøy for å gjøre jobben skikkelig.
Vår erfaring er at reportasjeleder er avgjørende for å lykkes i et undersøkende prosjekt. Og: ledelse av undersøkende journalistikk kan læres.
I de fleste mediene er det gjerne nyhetsleder, vaktsjef eller redaktør som tar på seg rollen som graveleder – i tillegg til dag til dag-oppgavene, personal- og økonomiansvar. Og det er alltid noe som brenner, noe som haster mer enn metode- og etikkdiskusjoner i et graveprosjekt.
Det kan synes som en overveldende oppgave å være graveleder når forventningen er at du skal være både prest, psykolog og djevelens advokat i en og samme person. Men graveledelse er fullt mulig å få til, også i mindre redaksjoner.
Fire sentrale faktorer
Vi ser at fire faktorer er sentrale: Systematikk, metode, etikk og ledelse.
Systematikk handler om det motsatte av «Du får to uker til å grave i dette», for så å bli sittende aleine med jobben.
Vår erfaring er at systematisk arbeid i tre faser er nøkkelen for å komme i land med et godt prosjekt: oppstart-, midtveis- og sluttfasen. Den svenske gravejournalisten og redaktøren Nils Hanson presenterer systematikk i et graveprosjekt i sin bok «Grävande journalistik» og har lagt ut prinsippene Uppdrag granskning jobber etter på nett.
«Si nei til mye». Det er et av konstituert sjefredaktør i Forsvarets forum, Andrea Rognstrand, sine tips til å drive undersøkende journalistikk i en liten redaksjon.
Redaksjonen med seks journalister har satset sterkt på undersøkende journalistikk de siste årene og har levert metoderapport til Skup de siste tre årene. Systematikk, tett oppfølging og harde prioriteringer er nøkkelen, ifølge Rognstrand.
For i oppstartfasen handler det om å velge og utvikle den rette idéen, best mulig, med riktig ressursbruk. Vi ser at overraskende ofte blir kontrollspørsmålet «hvorfor er dette en god undersøkende idé?» stilt for seint i prosessen, og ikke fra start.
Det er også viktig å etablere en mappestruktur, rutiner og avtaler i startfasen. I midtveisfasen handler det om å sikre fremdrift, å følge planen og hindre at prosjektet sporer av. Eller å avslutte prosjekt som viser seg å ikke forsvare ressursbruken. I sluttfasen er rutiner for kvalitetssjekk avgjørende.
Snubles fra start på metoden
«Hvilke metoder kan være aktuelle i dette prosjektet?» Slike spørsmål bør stilles fra begynnelsen og gjennom hele prosjektet. Også her ser vi at det snubles fra start.
Journalister forteller at de har fått denne bevisstheten først når de har skrevet metoderapport til Skup, i etterkant.
Ledere sier at de er på gyngende grunn i metodediskusjoner fordi de ikke har hatt tid til å sette seg inn i saken. Da blir de ikke de gode samtalepartnerne og rådgiverne de ønsker å være.
I etikkspørsmål er mange redaksjoner gode. Men også her kommer viktige diskusjoner seint, kanskje først i linje for linje-gjennomgangen rett før publisering.
Etikkdiskusjonene bør være like sentrale tidlig. Journalister forteller om ledere som utsetter eller vraker saker fordi de ikke stoler på arbeidet som er gjort. De savner en modig leder, som står i stormen sammen med dem når arbeidet blir tøft.
Som leder er det selvsagt mye lettere å stole på arbeidet og ta gode vurderinger i en sak en kjenner godt. Usikkerhet om arbeidsprosessen, fakta og etikk kan gjøre at lederen trekker i bremsen i sluttfasen, og ikke blir den trygge, oppdaterte og motiverende lederen alle ønsker.
Og slik kan graveprosjekter ende i konflikter og konklusjonen «aldri mer», både for journalister og leder.
Rollen som graveleder har sjelden byline, men er avgjørende for at et graveprosjekt kommer godt i mål. Med gode verktøy er det fullt mulig å få til, også i mindre redaksjoner.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
