De beste historiene er fra de små redaksjonene.
Det er gjerne en kombinasjon av et journalistisk gjennombrudd og god systematisk metode som gir SKUP-prisen. Saker som kanskje begynner med noe undring, et godt tips, eller en viktig observasjon som forfølges gjennom et virvar av informasjon som må sorteres, undersøkes, dobbeltsjekkes og forfølges.
Så, til slutt, finner man at man at den lille biten av et tips var en del av et større bilde – et bilde av noe oppsiktsvekkende som vi ikke hadde hørt om før: Et skup!
Slik var det med fjorårets vinner, og det er lett å finne slike eksempler bakover i tid.
Om Espen Sørmo Strømme
Espen Sørmo Strømme er høgskolelektor i journalistikk ved NLA og PhD-kandidat ved OsloMet. Han har skrevet «Kokebok fra SKUP-kjøkkenet» som oppsummerer metoderapportene helt tilbake til 1991.
Dessverre mangler årets prosjekter slike store gjennombrudd.
Og selv om mange viser til lange og til dels tunge lister over sannsynlige konsekvenser av arbeidene, utgjør ikke disse noen tydelig historie slik at de skiller seg ut som mulige vinnere.
Metode uten historie
Et eksempel er Faktisk Verifiserbar, der avsenderne forteller om hvordan flere mediehus raskt gikk sammen for å lage en redaksjon som kan verifisere historier, bilder og videoer fra ulike kilder som omtaler krigen i Ukraina.
Rapporten er overbevisende, i den forstand at vi som leser den raskt forstår hvor viktig dette arbeidet er for å dekke krigen sannferdig. Den er helt eksemplarisk med tanke på metodearbeid, og slik jeg selv forstår det, helt i tråd med intensjonene om stiftelsen av SKUP.
Problemet er at prosjektet bare representerer et sett metoder. Den er ikke en historie i seg selv.
Noe av det samme kan vi si om Dubai Uncovered, som er en joint effort fra mange redaksjoner i mange land og har likhetstrekk med lignende samarbeider vi har sett tidligere fra Panama Papers, LuxLeaks og så videre. Men denne gangen er det faktisk VG og E24 som får lekkasjen og som har sittet med mye av koordineringen og lederrollen for prosjektet. Jobben må ha vært svært krevende, og den er viktig. Men mange vil glemme den.
Lett å forstå at er viktig
I motsatt hjørne står historien om hvordan ambulanser har kjørt rundt på norske veier i ti år uten testing og godkjenning for personen som sitter i behandlerstolen. Leger og ambulansepersonell har på den måten risikert livet, hver dag på jobb, gjennom lang tid.
Det er lille Tønsberg Blad som kommer over saken, og de tråkler seg vei gjennom lovparagrafer og vanskelige kilder for å dytte ambulansesaken helt over målstreken.
Saken er lett å forstå at er viktig. Men metodisk har den lite å stille opp med mot de forrige eksemplene.
I samme hjørne finner vi avsløringene om redningsskøytene fra Mandal som har blitt krigsfartøyer i Iran (Fædrelandsvennen), der riktignok metodebeskrivelse er flere og rikere.
Men er de store nok for SKUP?
Pakker og borgerjournalistikk
Noen av prosjektene er en slags «pakkenominasjoner», der et sett med tematiske publikasjoner sendes inn som ett bidrag. Det har blitt prøvd mange ganger før uten at juryen har satt særlig pris på det.
Mest iøynefallende er 22.juli-dekningen, der de største redaksjonene sendte inn sine forklaringer på hvordan de hadde dekket hendelsene. Ingen av dem vant noen diplom. Rapportene hadde selvsagt en annen verdi, ikke minst med tanke på metode og etikk.
For første gang har også en gruppe borgerjournalister nominert et arbeid til SKUP. De kaller seg «#NarkoTwitter», og har en uttalt agenda imot den parten de også gjør journalistikk om: Norsk Narkotikapolitiforening.
Rapporten er interessant både fordi som er opptatt av tema og for de som ønsker å lære mer om hvordan en slik gruppe ser på seg selv om journalistprofesjonen.
Norge-perspektivet
Vi ser også at Aftenposten gir et sjeldent bidrag der fokuset ikke er oss selv i Norge, i «Jakten på de døde russiske soldatene». SKUP-prosjektene har alltid et Norge-perspektiv.
Det er bare laget en rapport tidligere som ikke forsøker å se forhold i utlandet ut fra våre egne interesser, nemlig VGs «mor Europa» som vant diplom i 1992.
Mest illustrerende for denne selvopptattheten er det at angrepene 11. september ikke er fokus i noen rapporter. Angrepet nevnes så vidt, i samband med Norges rolle i tiden etterpå.
Åpenhetsloven
Eller så er temaer som går igjen barnevern og psykiatri, skatteunndragelse og korrupsjon, sosial dumping, eierskap og vei- og trafikksikkerhet. Det er få nye metoder, og nok en gang ser vi hvor viktig innsynsarbeid er.
Her er det også noe nytt. Åpenhetsloven kan brukes for å kreve at selskaper utleverer informasjon om underleverandører. Klassekampen har brukt denne i sin kartlegging av hjemlevering, i «Prisen for fri frakt».
I «Barna Norge svikter» opplevde Aftenposten forsøk på å nekte partsinnsyn fordi de mente redaksjonen kunne koble dette med personlig informasjon som var utlevert fra andre etater. Innvendingen førte ikke frem.
Vet avsenderen selv?
Enkelte av rapportene viser til OSINT-metoder. De fleste av oss forstår ikke engang hva det er et akronym for: Open Source Intelligence. Da er det litt irriterende bare å få vite at man har «løst noe med OSINT».
Man kan mistenke at avsenderen ikke vet mer selv, men det åpner selvfølgelig igjen debatten om hva man skal kunne forvente av en journalist og grenseganger for profesjonen.
Radio og KI
Vi kan ellers merke oss at podcast har forsvunnet ut i intet igjen sammen med andre referanser til radio. Det kan godt være at radio og podcast har blitt brukt som del av publiseringen av årets prosjekter, men det er ikke nevnt i rapportene.
Vi venter også på at kunstig intelligens skal få sitt gjennombrudd. Det er likevel referert til teknologien i en av årets prosjekter, Barnevernsmotstanderne (VG og Faktisk.no).
Alt i alt har derfor juryen måttet gjøre valg blant godt kjente metoder og temaer. Hvorvidt de har landet på å premiere gjennombruddene eller den gode metoden gjenstår å se. Et godt valg ville kanskje være å belønne noen av hver?
Vinneren kan godt være en av sakene som ikke er nevnt i denne teksten.
En oppsummering av alle årets rapporter kan leses på Skuptube.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
