Nei, sportsjournalister får ikke utdelt silkehansker sammen med adgangskortet

For meg som leder av Norges største nyhetsredaksjon innen sport blir det umulig å la Erik Waatlands tofotstakling mot norske sportsjournalister stå uimotsagt.

Utover at Waatland helst skulle hatt Jakob Ingebrigtsen på grillen på Stade de France, er hans innlegg blottet for andre eksempler på sportsjournalistikkens udugelighet. Skyggeboksing er vanskelig, men jeg gir det likevel et forsøk.

Waatland skriver blant annet at «det er et paradoks at vi som journalister er så flinke til å avdekke maktmisbruk og svindel i politikken, men når det kommer til idretten, ser vi ut til å ha glemt hvordan vi skal stille kritiske spørsmål».

Han viser så til et velkjent resonnement om at «kanskje handler det om frykten for å miste tilgang til de store stjernene, eller om en kultur som setter underholdning høyere enn sannhet».

Til å ha bakgrunn fra journalistikken viser Waatland imponerende liten innsikt i hvilke instinkter som kommer frem når journalister får snusen i en potensiell avsløring av kritisk art.

Min bakgrunn er fra næringslivsjournalistikken. Før jeg kom til VG hadde jeg seks år bak meg i ulike lederroller i Dagens Næringsliv, som med rette ansees for å være blant landets fremste på å avsløre kritikkverdige forhold. Sulten og viljen til å få frem kritisk journalistikk står ikke noe tilbake i VGs sportsredaksjon.

KOMMENTAR:

Idrettsutøverne i OL gjorde én ting sportsjournalistene ikke klarte: Prestere

Sportsredaksjonen har hele tiden jeg har jobbet her lagt vekt på at vi skal avsløre, opplyse, analysere, overraske og engasjere.

Sportsjournalister skriver kampsaker, akkurat som finansjournalister skriver om børsens opp- og nedturer. I tillegg har vi et godt blikk for hva som engasjerer og hva folk vil snakke om i lunsjen. Det gjør oss ikke mindre kompetente til å gå inn i vanskelige personkonflikter eller til å avdekke maktmisbruk i idretten. Mange sportsjournalister er absolutt lidenskapelig opptatt av idrett, men det kan virke som om Waatland gjør en grunnleggende feilkobling om at det betyr at sportsjournalister får utdelt silkehansker sammen med adgangskortet sitt.

Som redaktør for et bransjeblad om medier mangler Waatland tilsynelatende forståelse for hvordan medieverdenen har utviklet seg. Det har helt sikkert vært tider hvor også sportsjournalister var redde for å skrive kritisk om folk de dekket tett. Men i dagens medielandskap er det ofte ingen tilgang å miste. Gigastjerner har sine egne kanaler. Den kritiske journalistikken vår kommer som oftest med utgangspunkt i helt andre kilder enn idrettstoppene eller stjernene selv.

Det siste drøye året har Sporten i VG blant annet levert avslørende journalistikk om den delte fotballbyen Oslo, konfliktene i Ingebrigtsen-familien, pengebruk i NFFs Europatoppen-prosjekt, VAR, Johannes Høstflot Klæbos langvarige tvist med Skiforbundet og nå sist OL-bråk om uteliggere, Seinen, bokseren Imane Khelif og IOC-luksus. Vi har også vært i Ukraina og møtt en utøver som har gått fra verdenseliten til frontlinjen.

Dette er journalistikk som ligger tilgjengelig for Waatland.

På vegne av sportsjournalistikken kan jeg avkrefte at vi «ligger i stabilt sideleie» eller «har behov for en åpen hjerteoperasjon». Jeg skal motstå fristelsen til å fjerndiagnostisere Waatland, men en tur ut av kontoret for å oppleve frisk luft og dagens mediehverdag kan neppe skade.