Å stoppe rasisme i fotballen har vært på agendaen både i Norge og England
Å stoppe rasisme i fotballen har vært på agendaen både i Norge og England

KOMMENTAR:

Det er et problem at pressen får folk til å hate hverandre som pesten

«Oppslagene om rasisme etter EM-finalen ble en trend norske medier kastet seg på, og skapte en absurd skjevhet», skriver Espen Goffeng.

Publisert

EM-finalen i fotball ble avgjort ved straffer. Sjansespillet endte med at tre engelskmenn bommet på sine. Alle tre var ikke-hvite. Som en konsekvens av dette våknet rasismen i det engelske folket. Og spesielt i deres flere millioner fotballfans. Rasehatet flommet fra denne allerede hardt utskjelte gruppen. Slik var i hvert fall situasjonen ifølge en vegg av overskrifter i to dager etter finalen. Men det viste seg fort å være feil. Allikevel har pressen latt de første, feilaktige overskriftene stå nesten helt uimotsagt.

For både engelske og norske aviser flommet over av slike fete overskrifter. Narrativet ble etablert i løpet av få timer: engelske fotballfans var en skokk med hatefulle søppelmennesker. Kommentarfelt, Facebook og Twitter var fullt av rasistiske meldinger. Ingen kvalifikasjoner eller nyanser var hverken nødvendige eller ønskelige, og enhver som protesterte mot dette narrativet i fotballfansens forsvar var enten rasister selv, eller på andre måter moralsk uholdbare. Twitter slettet raskt ca. 1000 meldinger. Rundt 170 av disse ble merket som kritisk rasistiske. Et veggmaleri av Marcus Rashford blir tilgriset, og det var ingen tvil om at beveggrunnen for dette var ren rasisme. For hva annet selger?

Presset var massivt. Statsminister Johnson gremmes over sine egne innbyggere. Alt som var av skribenter, politikere, sportskommentatorer og synsere var enige: fotballfansen i dette fotballgale landet med 55 millioner innbyggere stod igjen uten forsvar og med gjørme over hele kroppen. Hvor mange millioner det er snakk om er litt vanskelig å si. Slik skal visstnok fellesskap bygges.

Så tar det noen dager før et mer virkelighetsnært bilde kryper frem. Men da med minimalt av overskrifter. Navnet på siste spiller som bommet på sin straffe, Bukayo Saka, trendet på Twitter med over en million meldinger. Den overveldende majoriteten av disse var støttemeldinger. Mange andre handlet om trenerens valg av denne 19-åringen som siste straffetaker. Mange av de kritiske meldingene var av typen som blir absolutt alle spillere til dels etter et slikt tap. Et minimalt lite antall av meldingene kunne være noe som kunne ligne på rasistiske.

Men det blir «bedre». Når kontoene til de rasistiske meldingene gjennomgås, viser det seg at bare et lite mindretall av dem faktisk er engelske. Gruppen Center for Countering Digital Hate fant 105 kontoer som hadde gjort seg skyldig i rasisme. Det er ikke mange i et land med 55 millioner. Av disse 105 var 59 utenlandske, 32 av uviss opprinnelse og 9 er ikke lenger aktive. Kun 5 var beviselig fra Storbritannia. Dette er altså nok til å stemple noen millioner fotballfans. Fordi slik skal visstnok fellesskap bygges.

Veggmaleriet av Rashford er et interessant enkelttilfelle. Som tidligere sagt, så ble det overfalt av rasister. Det var det overskriftene skrek. At det dukket opp hundrevis av mennesker som ga sin støtte ved maleriet, det er ikke på langt nær like viktig. At politiet i Manchester så går ut og sier at nedtaggingen av veggen ikke ser ut til å ha hatt et rasistisk motiv, forsvinner i overskriftsflommen. Men noen millioner rykter må man da kunne ofre på et alter bygget for seg selv?

Men hvordan kan det være noe annet enn rasisme når veggmaleriet av en svart spiller som har bommet på en straffe blir tagget ned? Vel, i dagene etter denne skandalen har et berømt bilde av en dukke hengende i en galge blitt populært igjen. Dukken bærer skjorta til David Beckham, som ble syndebukk i England for noen mesterskap siden. Slikt er en fotballmessig normal. Men kan noen forestille seg hva som ville vært konklusjonen om en dukke med skjorta til Rashford eller Saka hadde dukket opp? Så vidt jeg vet har ingen blitt arrestert for å «henge» Beckham. Men en mann ble nettopp arrestert for å ha skrevet at Saka burde «pakke sakene sine og reise tilbake dit han kom fra». For slik skal visstnok fellesskap bygges.

Norske aviser har fulgt opp den engelske pressen. I to dager var toppsakene på deres nettversjoner dominert av dette massive hatet, som etter litt tid viste seg å ikke være massivt i det hele tatt. Det sies at sosiale medier er preget av hastverk, gruppetenking og sensasjoner. Men det viser seg gang på gang at den profesjonelle pressen ikke er det spor bedre. Også i Norge. Rapporten om utbredt rasisme i norsk idrettsliv for noen måneder siden viste akkurat det samme. Ingen spørsmål ble spurt når en latterlig årlig forskningsrapport ble lansert. Igjen ble tusenvis av frivillige solgt billig for lettvinne overskrifter.

Bildet er ikke entydig. Som dere ser av denne kronikken, så lenker jeg til aviser som er med på å nyansere bildet. Det er den absurde skjevheten som er mitt anliggende her. Den skjevheten er nemlig nettopp det: absurd. Dette temaet har blitt dop. En tulling eller tre på Twitter garanterer lett salgbare overskrifter i et par dager. Påstander om hets og trusler mot kunstmiljøer her i Norge har – uten bevis - vist akkurat det samme de siste par månedene. Hårreisende anklager trykkes daglig uten å bli hverken utfordret eller sjekket. Og inntrykket om massiv hets og hat etter EM har utvilsomt satt seg.

En fornuftig stemme dukker opp her og der. I Berlingske skriver Ali Aminali at fotballen – i motsetning til hvordan den blir fremstilt – «sparker identitetspolitikken i ballene» ved å være samlende. Stabæk-spilleren Yaw Ihle Amankwah sier til NRK at rasisme i idrett er et problem, men også at «Jeg begynner å bli lei av at det skal være så lett for små mennesker å få oppmerksomhet. Ubetydelige folk med falske profiler, de fortjener ikke å få den plassen de får».

I et større perspektiv er problemet dette: pressen – både her i Norge og i England – jobber daglig med å overbevise sine befolkninger om at grupper hater hverandre som pesten. Tenker de noensinne over hva som er følgen om de lykkes med dette merkelige prosjektet?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir inntrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected]

Powered by Labrador CMS