NRK valgte en mer lavmælt form, fordi vi mener en slik metode ofte gir publikum et bredere bilde enn det konfronterende intervjuet
- Brennpunkt stilte en rekke kritiske spørsmål i dokumentaren «Rasekrigerne». Men vi brukte ikke revolverintervjumetoden, svarer redaktør Odd Isungset.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
ODD ISUNGSET, redaktør for NRK Brennpunkt. Innlegget er et svar på kritikk fra Sofia Ranatidligere denne uka
Sofia Rana hevder at vi ga tilhengerne av folkemord en riksdekkende plattform hvor de kunne framføre sin hatideologi.
De fleste som har kommentert programmet på sosiale medier har en annen oppfatning.De skriver at vi ga et skremmende bilde av en bevegelse som har et menneskesyn som vekker avsky.
Formålet med programmet «Rasekrigerne» var å finne ut hva organisasjonen og deres ledere faktisk står for. Hva mener de, hvordan jobber de, hvilke holdninger har de?
Vi dokumenterte at det finnes en organisasjon med flere hundre nordiske medlemmer som hevder at jødeutryddelsene aldri skjedde. Lederskikkelsene i organisasjonen mener at det kan være akseptabelt å møte meningsmotstandere med voldelige spark.
De sier videre at de kan forstå handlingene til Anders Behring Breivik.
Vi mener at det er viktig å få disse holdningene fram i lyset, slik at allmenheten kan forstå hva de står for og diskutere holdningene i lys av det.
– Blir det kamp på gata, skal jeg vite at de andre står skulder til skulder med meg, sier Pär Sjögren. Han er én av flere i Den nordiske motstandsbevegelsen som er dømt for vold og brudd på våpenloven. Les mer: https://www.nrk.no/1.13810278 Se Bennpunkt-dokumentaren «Rasekrigerne» her: https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11001717/06-12-2017
Det er ikke riktig at nazistene blir behandlet ukritisk i dokumentaren. Intervjueren stiller kritiske spørsmål hele veien:
Om fornektelsen av holocaust, om forståelsen for Breivik, om støtten til den brutale voldshandlingen på åpen gate i Helsingfors. De blir ikke «hardt konfrontert» med negative karakteristikker eller aggressiv intervjuteknikk. Men det betyr ikke at motstanden er fraværende. Det fins mange andre måter å få fram et kritisk budskap på.
Vi tror at seerne tenker sitt om retorikken. Når vi spør hvor det ble av alle jødene som bodde i Tyskland før nazistene overtok makten får vi som svar: «- De dro vel til Amerika og sånn».
Vi regner med at publikum forstår at dette argumentet ikke er spesielt troverdig, uten at vi trenger å ta på oss boksehansker for å slå hardere.
Agitasjon?
Rana mener at filmen er laget på de medvirkendes premisser, og at unge mennesker kan bli påvirket av filmens agiterende kraft. Vi er uenig i dette. Man trenger ikke mer enn grunnskolekunnskap i historie for å tilbakevise påstandene om at holocaust ikke fant sted. Derfor er det skremmende at et ganske stort antall mennesker fortsatt hevder dette i 2017.
I NRKs samlede framstilling settes filmen og holdningene inn i en større ramme. Vi registrerer at flere lærere har meldt at de ønsker å bruke filmen som en ramme for å gi mer informasjon. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har på Facebook anbefalt filmen som en lavmælt dokumentar om rasehat, vold og som en beretning om skremmende mangel på historisk innsikt i nazismen.
– Jeg føler meg trygg med Hitler på soverommet, sier Vera Oredsson. Les mer: https://www.nrk.no/1.13810278 Se Brennpunkt-dokumentaren «Rasekrigerne» på NRK TV: https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11001717/06-12-2017
Vi mener at det er viktig å drive journalistikk på alle typer ekstremisme. Brennpunkt har laget flere programmer om dette fordi vi mener at det vil være en journalistisk unnlatelsessynd å fortie ekstremismen.
Hjemmesider med ekstremistisk innhold er bare et tastetrykk unna. Der dyrker mange ekstremister sine synspunkter i ekkokamre.
Vi har valgt å snakke med ekstremistene og ikke nøyd oss med å omtale dem. Vi har behandlet synspunktene i en redaksjonell kontekst. Vi mener det er av samfunnsmessig betydning.
Klikkhoreri?
I kronikken blir det også hevdet at vi er drevet av klikkhoreri og at vi romantiserer Vera Oredsson. Vi drives ikke av et ønske om klikk, og kan ikke se at vi gir et romantiserende bilde når vi er med henne til Berlin. På bussturen gjennom byen ser vi hvordan hun fornekter alt det turistguiden sier om Hitlers herjinger.
Vi vil ikke dermed si at det er uproblematisk å lage filmer der vi får mulighet til å være på innsiden på en rekke møter og arrangementer i regi av ekstremistene.
Det er en vanskelig balansegang når vi skal velge hva vi ønsker å vise til publikum. Vi vet at vi ved å redigere dette på en feil måte kan bli oppfattet som tannløse og som et organ som gir ekstremistene en talerstol.
Vi mener ikke at vi har gjort det i dette tilfellet.