Dette ga meg en dårlig følelse. Her fikk tilhengere av folkemord en riksdekkende plattform til å framføre sin hatideologi og rasisme

BRENNPUNKT SENDTE onsdag 6. desember en dokumentar hvor de har snakket med medlemmer av Den Nordiske Motstandsbevegelsen.

Eller, rettere sagt:

NRK har ikke snakket med dem, men latt en gjeng med nynazister prate i vei om hvor fælt det er at den ariske rasen er truet.

Og hvordan alle som ikke er etnisk «europeiske» ikke hører hjemme i Europa. Jeg kan neppe være alene om å oppleve at personene som ble intervjuet fikk snakke fritt, uten at det ble stilt noen nevneverdige kritiske spørsmål.

For ikke å snakke om «romantiseringen» av den eldre damen som var imot blanding av raser og ba til «der fuhrer» om å ta vare på hennes avdøde manns sjel.

Om ikke «fuhreren» kunne det, så var Gud et OK alternativ.

Seriøst?

DENNE EPISODEN av Brennpunkt ble nesten som en slags syk form for «hjemme hos»-reportasje. Vi fikk inntrykk av at intervjuobjektene var noen som fortjente beundring og respekt. Som om de var hvem som helst - og ikke personer som følger en farlig, voldelig ideologi.

Ingen av nynazistenes uttalelser ble hardt konfrontert, eller satt inn i en riktig kontekst.

Da et av intervjuobjektene ble fikk spørsmål om Anders Behring Breivik, var svaret at «man kan forstå at noen handler slik».

Forstå at noen begår massemord? Hadde jeg vært tilstede hadde jeg muligens stilt et spørsmål eller tre til.

Bare for nyansenes skyld, og at fyren som ble snakka til kunne få en sjanse til å fremstå som en normal person med et snev av virkelighetsforståelse. Eller respekt for massemorderens ofre og deres familier.

NYNAZISTENE FREMSTOD som seriøse, vanlige mennesker og deres perverse voldsideologi ble gitt et preg av ekte engasjement for en god sak. 

Her fikk tilhengere av folkemord en riksdekkende plattform til å rolig og fredelig framføre sin hatideologi og sin rasisme.

Hvorfor?

Er det fordi journalistene tenker at dette er spennende stoff som vil bli sett av mange?

Finnes det ikke grenser for hva man skal gjøre til klikkhoreri?

JEG SATT IGJEN med en klump i magen etter å ha sett dette programmet. Ikke fordi jeg fikk noen nye perspektiver på hvordan nynazister tenker. Ei heller fikk jeg utfordret synet mitt på Den Nordiske Motstandsbevegelsen.

Den dårlige følelsen jeg, og flere jeg har snakket med, satt igjen med etter å ha sett dette - den skyldes at journalistikken var slapp og at de viktige spørsmålene uteble.

Det virket nesten som om nynazistene la premissene for hvordan intervjuene skulle foregå og hvilke spørsmål som var OK å stille.

Brennpunkt har også brukt dramatiske virkemidler som bidrar til å sette stemningen. Bakgrunnsmusikken fungerte som et slags heia-lydspor til taper-paraden de hadde i Gøteborg i september.

Dessuten virker det som om NRK aksepterte å bare filme det Den Nordiske Motstandsbevegelsen ville at de skulle filme. Trening av en eller annen form for kampsport i skogen, klipp fra politiske appeller og opptog der de ikke ble avbrutt eller stoppet.

Om det er dette den demokratiske offentligheten har å skilte med mot marsjerende og voldelige nynazister, så har vi all grunn til å bli bekymret.

EN DEL AV PROBLEMET med en slik fremvisning er at bildene av brytende menn med lekekniver, uniformer og «talent» for kampsport  sikkert er egnet for å skremme en vanlig TV-seer.

Men om om en 15 år gammel gutt ser dette - en som kanskje er litt usikker på seg selv, ikke helt passer inn, eller er litt sinna - så ser kanskje dette kult ut.

Dokumentaren hadde ikke bare lav informasjonsverdi - den har også en veldig høy agitasjonsverdi - i negativ forstand.

TIL NRK SITT forsvar: Ja, det var en spørsmålsrunde på tampen av programmet, hvor seerne kunne få svar på det de ikke fikk vite under selve dokumentaren.

Der fikk man litt informasjon om hvem medlemmene er, hvor de har størst støtte, og ikke minst hvor de får penger til aktivist-merker, flagg, skjorter og gratisaviser.

Vi fikk også vite at støtten til denne gruppen er marginal her på hjemmebane.

Her hadde NRK en gylden sjanse til å bidra til at støtten forblir marginal. Men den sjansen forspillet de ganske greit.

Disse spørsmålene som kom i ettertid, burde heller vært en del av dokumentaren.

Det er helt sykt å la denne gruppen fremstå som en speiderklubb, i motsetning til den ekstremistgjengen de faktis er.

Se på hvem de historiske forbildene deres er. Han ene klarte å si at det er synd på dem fordi de blir så demonisert, og at det burde gå an å snakke om Hitler og Horst Wessel i positive ordelag.

Burde ikke noen som sier noe sånt bli konfrontert med virkelighetsoppfatningen sin?

Man kan muligens si at dommen mot Den Nordiske Motstandsbevegelsen i Finland løser en slags oppgave ved å svekke bevegelsen, men det er ikke nok.

Her må det - *kremt* - hardere lut til.

EN GANG PRØVDE intervjueren å konfrontere dem på dette med holocaustbenektelse. All honnør for det, men det er ikke akkurat en sjokkavsløring at nynazister er antisemitter.

Her kunne man for eksempel hatt en ekspert eller forsker tilstede som kunne informere om hva benektelse er.

På spørsmål om de hadde forståelse for at jøder, homofile og sigøynere kan bli såret over det de sier, blir man heller ikke overrasket over svaret.

Selvfølgelig forstår ikke disse menneskene dette. Og om de forstår det, så bryr de seg ikke.

Dette er personer som er overbevist om at jøder styrer verden, og at fargede og homofile er mindreverdige.

Og om disse ekstremistene blir såret? Hva i all verden er det for slags spørsmål?

JEG SYNES DENNE typen journalistikk er et merkelig fenomen. Vi bare videreformidler deres budskap gjennom et nostalgisk blikk. Med artistiske vinklinger for å forstå fenomenet Vera fra gamle dager da alt var så mye bedre, ispedd litt tilslag av hverdagslige ting.

Og avslutter med en stille bønn i kirken, hvor toleransen er så stor at man sitter og hører presten stille spørsmål rundt hvorfor det er så mange flyktninger i verden.

Det eneste som manglet var at noen ropte sieg heil.

Ekstremistene har all grunn til å være fornøyd med dette programmet.