Svaret på hva Dagsavisen skal være bør ligge i fortiden

– Har du ringt fagforeninga? JON, HAR DU SNAKKA MED FAGFORENINGA?

Det må ha vært eneren Roger Teig på desken som ropte etter meg på en av de aller første vaktene mine i Dagsavisen i 2002. Jeg hadde meldt overgang fra VG, og jobbet med en eller annen sak om minoriteter og næringsliv. 

Det lærte meg ettertrykkelig at det finnes mange kilder i en sak, som sjeldent ble tatt tak i. Jeg skulle de neste årene få være oppslagsmaskin og også sitatmaskin i en tid da Dagsavisen lå på topp i flere år som en av de aller mest siterte nyhetsmediene i Norge.

Noen har forklart topp-plasseringene med samarbeidet med Avisenes Nyhetsbyrå som, som jo daglig hentet saker fra Dagsavisens journalister og videreformidlet til blant annet de gamle A-presse-avisene, men sakene var altså sitatverdige. 

Nå når Dagsavisen markerer hele 140 år, spør ansvarlig redaktør i M24 om vi egentlig trenger Dagsavisen. 

«Dagsavisen har gått fra å være en tungvekter i norsk politikk til å innta en skyggetilværelse. Avisa har et alvorlig problem», skriver Erik Waatland.

Det har han rett i.

Med stor fare for å fremstå som en forhenværende Dagsavisen-journalist som mener alt var så mye bedre da jeg jobbet der, vil jeg poengtere tre grep som kan gi Dagsavisen et løft mot status som tungvekter igjen:

Trenger vi egentlig Dagsavisen?

1. Være best på Arbeiderpartiet og venstresiden for øvrig

Det ligger i Dagsavisens historie. 

Og da mener jeg ikke tiden da Arbeiderpartiet ville diktere innholdet i det gamle Arbeiderbladet, men at Dagsavisens journalister nesten vet bedre hva som skjer, enn det partiet vet selv. 

Ingen norske medier mestrer dette mesterlig lenger, og få medier kan mestre dette bedre enn Dagsavisen. 

Det vet vi etter at flere av oss har sett «Makta», og fra min egen tid i avisen så var min første skikkelige «kioskvelter» om Arbeiderpartiet saken om at AUF ønsket felles ekteskapslov. Den sjokkerte det politiske Norge. 

Seks år etter var loven på plass, etter at Dagsavisen også tålmodig jobbet fram saken og fulgte tett på prosessene i Arbeiderpartiet.

Det siste årene Arne Strand var innom avisen så virket det som om det bare var én igjen som virkelig kunne innsiden av Arbeiderpartiet. 

Men jeg tror det er flere i avisen også i dag med dette potensial. Det er også et område som kan tiltrekke seg spennende søkere.

2. Grave der ingen andre graver

I 2008, da Dagsavisen, nok en gang var i sitat-toppen i Norge, poengterte medieanalytikeren Tommy Brakstad også det sitatverdige i sakene til Dagsavisen: 

«De fleste mediene i Norden, og verden for øvrig, tenker veldig likt og går med strømmen. Dagsavisen går i langt større grad mot strømmen, noe jeg tror er grunnen til at de siteres så ofte». 

Jeg er helt enig. Jeg har aldri fått grave så fritt og så mye i min lange journalistkarriere, og jeg var ikke alene om å få lov til det. 

Jeg mener vi var best på sosial ulikhet, vi var best på minoriteter, og vi var best på saker som opptok fagforeningene, fordi det blant annet sa noe om hvilke politiske opprør som kom, eller måtte komme. 

Desken-Rogers brøl om fagforeninga lærte meg mye om å aldri levere enn sak med bare politikerpreik. Vi skulle ikke være mikrofonstativer, vi skulle jakte løsninger og konfrontere. Roger, hvor er du hen nå? 

Kildemangfoldet har også vært på dagsorden flere ganger. Jeg husker best da tidligere nyhetsredaktør Rikke Bjurstrøm tvang oss alle til å jakte kvinnelige kilder. Det ble det mye ny og bra journalistikk av! 

Dessuten; jeg vet at det er flere gode gravere i Dagsavisen i dag.

3. Fremelske flere Tor Sandberg-er

I 2007 og 2008 fikk jeg lov å være nyhetssjef i Dagsavisen med blant annet unikumer som Karin Fladberg på utdanningsfeltet, Ester Nordland på helsefeltet og Tor Sandberg som fortsatt skriver om natur, miljø og samferdsel. 

Her ligger det to viktige lærdommer. 

En er å la journalister få dedikere seg til felt og kilder. Slik går en aldri tom for saker. I mine til sammen seks år i Dagsavisen opplevde jeg aldri at Tor Sandberg kom tomhendt til et morgenmøte, og antall ganger han reddet et førstesideoppslag mistet jeg oversikten over. Senest satte han dagsorden denne uken med at togene kunne ha gått fortere. 

Den andre viktige lærdommen er at Tor Sandberg elsker Dagsavisen. Slik veldig mange unike journalister og fotografer har gjort opp gjennom årene. I et herlig portrettintervju i avisen Innherred i 2018 forteller Tor om hvordan han sa nei til Aftenposten to ganger fordi drømmejobben var i Dagsavisen. Avisen ble hans avis lenge før han begynte å jobbe der fordi den skrev om de viktige og «riktige» temaene. Han forteller videre:

«Vi styrer unna kjendiser og pølsetester og skriver i stedet om temaer som er viktige både for denne og kommende generasjoner. Og så vet vi at vi blir lest av politikere og andre samfunnstopper. Jeg får jevnlig tilbakemeldinger som bekrefter det.», sa Tor Sandberg til Innherred den gang, og oppsummerer mye av det jeg allerede har skrevet i denne kommentaren. 

Det er jo slike journalister mediene må trakte etter, er det ikke?

140 år med Dagsavisen: Siden 1884 har bare fascismen stoppet oss

Lojale journalister er konkurranse­fortrinn

Dagsavisen har også en av mine nåværende journaliststudenter ved Høyskolen Kristiania, og han er en meget lovende kandidat å ta vare på. En som blant annet kan styrke utenriksdekningen, om Dagsavisen fortsatt skal ha det fremover. 

Både Kristiania og OsloMet har hatt talentfulle studenter i avisen, som har forsvunnet ut døren av en eller annen grunn. Men felles for mange av dem er at de har følt en tilhørighet i Dagsavisen og muligheten til å gjøre viktig journalistikk og det er viktig i konkurransen om de beste journalistene og fotografene.

Jeg kunne fort konkludert med at om bare flere kommende journalister i Dagsavisen var som Tor Sandberg og om flere av de som jobber der nå får jobbe på Tor Sandberg-måten, så ville Dagsavisen vært enda mer relevant igjen, men det er en sannhet i det: Uslåelige og lojale journalister er og blir et konkurransefortrinn.

Gratulerer med dagen, Dagsavisen. Er det en avis jeg ville stått på igjen for, så er det deg.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.