Klaudia Lech, SoMe-redaktør i Avisa Oslo.
Klaudia Lech, SoMe-redaktør i Avisa Oslo.

DEBATT:

Jeg er den usynlige minoriteten i Avisa Oslo

«Jon Martin Larsen må nok ta en nærmere titt på sammensetningen i Avisa Oslo».

Publisert

Svarer på Jon Martin Larsens debattinnlegg «Hva skjer da, Avisa Oslo?».

Jon Martin Larsen retter i sitt innlegg sterk kritikk av Avisa Oslo for manglende representasjon i redaksjonen og i redaktørkollegiet.

At det i dag er en underrepresentasjon av mangfold i mediebransjen, og særlig blant ledere og redaktører, er det ingen tvil om. Men Larsen må nok ta en nærmere titt på sammensetningen i Avisa Oslo. Av fem redaktører i AO er det to som har innvandrerbakgrunn. I tillegg er nyhetsredaktør Hanne Taalesen halvt britisk og har britisk pass. Hvilke andre redaksjoner kan vise til en så mangfoldig ledelse?

Navnet mitt er som hudfargen min, en kameleon. Men på innsiden, bak den tilsynelatende norske fasaden, er jeg akkurat det Larsen etterlyser – en redaktør med innvandrerbakgrunn.

Skyldes det dårlig research, eller er det et resultat av hans egen blindspot – en overforenklet forståelse av hva mangfold er? Polakker er i dag den største minoritetsgruppen i Norge. Jeg er selv født i Polen og har to polske foreldre. Derfor er jeg glad for at vi i påsken publiserte en sak om tre polske gründere. Ikke om polakker i jordbæråkre, polakker med corona i bagasjen eller polakker som pusset opp leiligheten din.

For å gi et kort inntrykk av hva jeg har med meg i bagasjen: Selv om jeg i tenårene prøvde å være så norsk jeg bare klarte, ser jeg nå med mitt voksne blikk klarere hvor mye jeg pleide å skamme meg over å være fra Polen. Det å kalle meg “polakk” var aldri et alternativ. Jeg lærte tidlig at ordet ikke bare ble brukt for å beskrive en befolkning fra Polen. Konnotasjonene var mange og de var sjeldent særlig positive.

Jeg pleide faktisk ganske enkelt å hate at jeg var polsk. Min identitet og tilhørighetsfølelse har som et resultat av det vært rotete, og forklarer kanskje hvorfor jeg i en periode i livet trivdes så godt med å bo i USA, hvor alles identitet er litt kludrete. For i Norge havner jeg fort mellom to stoler: Jeg føler meg litt for polsk sammenliknet med nordmenn flest, men for norsk for polakker. Det sier i hvert fall min mor.

Navnet mitt er “Takk gud” ikke spesielt østeuropeisk. Er du tysk, har jeg fått høre av de som spotter at det ikke lyder helt norskt. Det pleide gjøre meg glad, for det hørtes mer fancy ut. Mer vestlig, et land som nordmenn liker.

Uavhengig av hvor mye energi jeg brukte på å fornekte det, formet min polske bakgrunn meg hele veien. Det har gitt meg et skråblikk, en usedvanlig nysgjerrighet for andres liv og perspektiver, en toleranse for de som mener noe annet enn meg, og en sterk forståelse av hva det betyr å være norsk. Akkurat det har jeg tatt med meg inn i AO. En erfaring jeg selvfølgelig bygger videre på i redaksjonen.

Det forklarer hvorfor jeg var så ekstra glad for å se den nevnte gründersaken på trykk i Avisa Oslo. En sak som handler om tre venner som mistet catering-jobben og bestemte seg, for øvrig etter å ha sett en artikkel i Avisa Oslo, om å kopiere et utenlandsk konsept. Det gikk ut på å leie corona-stengte kantiner for å skape sin egen arbeidsplass. Slik skapte de Oslos første pierogi take-away. For meg som polsk-norsk betyr det mye å lese en sak som jeg oppfatter som et frisk pust i en lang rekke av mediesaker som bidrar til å danne et ensidig bilde av polakker.

Jeg trekker også frem denne gründersaken fordi Larsen skriver at AO i påsken knapt hadde saker med kilder som ikke hadde hvit hud. Enkeltsaker over dager gir heller ikke et representativt bilde av virkeligheten. AO må bli vurdert på grunnlag av hele katalogen.

Den underliggende forståelsen av hva mangfold i pressen er blir ofte synonymt med ikke-vestlig eller hudfarge, noe også Larsen bekrefter gjennom navnene på journalistene han trekker frem. Å regne ut mangfold i Avisa Oslo ut i fra denne begrensede definisjonen gir ikke et riktig bilde av sammensetningen i redaksjonen. Mangfold er mer enn etnisk bakgrunn. Mangfold er også sosial og økonomisk tilhørighet, seksualitet, kjønn og alder.

Jeg opplever en sterk vilje i AO til å speile Oslos befolkning, men vi er på ingen måte i mål. Det er det faktisk ingen redaksjoner i Norge som er. Jeg vet at det i rekrutteringen til AO er blitt brukt veldig mye tid og ressurser på å rekruttere både journalister og lesere med minoritetsbakgrunn. Noe annet ville fremstått som veldig umoderne i en Oslo-avis i 2021.

Det er prisverdig at Larsen har forventninger til AO, men det blir feil å felle dom over AO etter drøye fire måneder på grunnlag av tellinger gjort basert på ansattes hudfarge.

Powered by Labrador CMS