- ARNE JENSEN, generalsekretær
- REIDUN KJELLING NYBØ, ass. generalsekretærNorsk Redaktørforening
Medier24-redaktør Gard Michalsens tolkning av NR-sekretariatets synspunkter på Forbrukerombudets tilsyn i flere mediehus, signaliserer et akutt behov for oppklaring.
Michalsen har reagert - blant annet på NR-sekretaritets uttalelser til Journalisten.
Han mener tydeligvis det er greit at vi har statlige ombud som blander seg inn i hvilke farger, fonter, rammer, ikoner og andre elementer norske redaktører skal få lov til å bruke når de presenterer innholdet i sitt eget medium. Ham om det.
Vi mener det er en utfordring.
Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10, sier at det bare kan gjøres innskrenkninger i ytringsfriheten som er ”nødvendige i et demokratisk samfunn”.
Så har Forbrukerombudet helt rett i at vernet for kommersielle ytringer kan komme til å vurderes litt annerledes enn for eksempel redaksjonelt stoff.
Men ytringsfriheten er ikke begrenset til det vi kaller journalistikk. Ytringsfriheten gjelder alle typer ytringer, også kommersielle.
Så får man vurdere om det er ”nødvendig” i et demokratisk samfunn at vi har statlige ombud som forteller redaktøren i Nettavisen at handlevogn-symbolet hans må byttes med noe annet.
Michalsen har selvsagt helt rett i at merking av kommersielt innhold ikke er det beste ”caset” for ytringsfriheten. Vi har da heller ikke lett etter noe ”case”, men besvart spørsmål knyttet til Forbrukerombudets aksjon.
Og så må vi huske at det er nettopp her, i ytterkantene av ytringsfrihetens dekningsområde, at prinsippene blir testet.
Å diskutere retten til å kritisere regjeringens asylpolitikk er ikke spesielt spennende eller avklarende. Kjerneområdet for ytringsfriheten er det ikke vanskelig å bli enige om.
Nå har vi strengt tatt aldri uttalt at det er Forbrukerombudet som utfordrer Grunnlovens paragraf 100 og EMK artikkel 10. Men Markedsføringsloven og forskriften om urimelig handelspraksis gjør det.
Det er altså Stortingets vedtak, og oppfølging av disse gjennom forskrifter, som er utgangspunktet. Forbrukerombudet agerer for så vidt bare ut fra sitt mandat.
Hvorvidt hun håndterer mandatet klokt eller ikke er det åpenbart ulike synspunkter på.
Men dersom ombudet har tenkt å legge seg på en langt strengere linje enn det som er akseptert innad i bransjen, så får vi det travelt fremover.
I en litt komisk-arrogant tone skriver Michalsen at ”Et godt tips til redaktørene kan være faktisk å lese brevene Forbrukerombudet har sendt til VG og Nettavisen”.
Tro det eller ei: Det har vi gjort.
Et godt tips til Michalsen neste gang han vikler seg inn i en prinsipiell debatt er ikke å rote alt opp i en sekk.
Når Michalsen etterlyser dialog og selvpisking fra norske redaktører, så er problemet at han blander pisking og selvpisking.
I motsetning til hva Forbrukerombudet hevdet i Journalisten, har NR vært i flere møter med ombudet de siste månedene. Da vi utformet vår veileder Slik skiller du journalistikk og reklame, var Forbrukerombudet en viktig kilde som vi søkte råd hos.
At vi ikke ble enige om alt er en annen sak. Vi gikk også gjennom FO sin egen veileder for merking av reklame i sosiale medier, og omtalen av blant annet markedsføringsloven er viet god plass i veilederen. Men juss og etikk er altså ulike størrelser.
PFU har behandlet en rekke klagesaker om temaet de siste månedene. Flere av dem er riktignok avgitt med godt begrunnede dissenser fra blant andre redaktørrepresentantene i utvalget, men flere har også ført til at redaksjoner har endret praksis.
Så selvpiskingen og den faglige debatten pågår, og det er bra. Pisking – særlig fra staten – er noe annet. Det bør vi unngå.
Vi har merket oss at Forbrukerombudet gjennom uttalelser til medier - for eksempel til Medier24 i januar - er unyansert i sin kritikk av norske medier.
Vi har også merket oss at Forbrukerombudet karakteriserer norsk presses selvdømmeordning på en måte som gjør oss bekymret.
For mens Forbrukerombudet skal beskytte forbrukeren, er vi her for å beskytte den uavhengige journalistikken.
Et for dårlig skille mellom journalistikk og reklame vil være en trussel mot denne uavhengigheten.
Men det vil også et statlig ombud kunne være dersom roller og grenser ikke respekteres i tilstrekkelig grad.
