Vi er inne i en måned med en rekke Pride-markeringer. Om et par uker er det ett år siden den sjokkerende og tragiske terroraksjonen utenfor London Pub i Oslo.
En rekke medier og kommentatorer har de siste dagene brukt anledningen til å minne oss om viktigheten av å slå ring om mangfoldet og friheten til selv å velge sitt kjærlighetsliv. Det er bra og det er viktig.
Samtidig er det enkelte leder- og kommentarartikler den siste tiden som kanskje bør gi grunnlag for refleksjon over hvorvidt vi i vår iver etter å ta vare på og beskytte mennesker som er i en utsatt situasjon kan komme i skade for å sette til side andre viktige hensyn.
I Dagbladets lederartikkel lørdag 3. juni heter det:
«Fjorårets Pride-måned begynte med enkelte foreldres protester mot at skoler informerte om Pride og oppfordret elever til å delta, en debatt som raskt eskalerte i et polarisert mønster vi kjenner fra kulturkrigen i USA. Det endte i tragedie. To mennesker ble drept, flere såret og enda flere ble merket for livet da en mann angrep et utested for skeive og skjøt vilt rundt seg.»
Resten av lederartikkelen handler om viktigheten av å stå opp for homofile, lesbiske og transpersoner, og de delene har jeg ingen problemer med.
Det ovennevnte sitatet trekker imidlertid, slik jeg leser det, nokså rett og nokså kort linje mellom kritiske spørsmål og ytringer fra engasjerte og bekymrede foreldre, til ren terror.
Det er mulig det bare er svært klønete formulert, men slik det står må det oppleves som veldig spesielt av de foreldrene det gjaldt. Så kjenner jeg Dagbladet så godt at jeg selvsagt ikke tror at avisen ønsker å innskrenke ytringsrommet for de nevnte foreldrene eller noen andre.
Men da bør man også vokte seg for å snakke om bekymrede småbarnsforeldre og terrorister i samme åndedrag, når man skal «ramme inn» eller forklare bakteppet for en terrorhandling.
Forsiktig med spekulasjoner
I VG mandag 5. juni skriver kommentator Selma Moren under tittelen «Når hatet pakkes inn» blant annet:
«Hat kommer i mange former. Første gang jeg skrev om pride-feiring i avisen, fikk jeg et langt brev i postkassen, skrevet med pen løkkeskrift. Det høfligste hatbrevet jeg har fått. Avsenderen var en eldre dame som ville be for meg, og fri meg fra den forferdelige skjebnen det var å ikke bare forelske meg i menn. Den typen hat kan være lett å hanskes med, fordi den er helt åpenbar. Vi vet: Sånn snakker vi ikke om andre. Sånt tolererer vi ikke. Verre er det når politikere, lærere og andre begynner å kopiere språk og holdninger som bunner i hat. Men pakkes inn som kritikk.»
Og til slutt: «At mennesker får feire kjærligheten, og markere kampen homofile fortsatt må stå i, en måned i året, burde da ikke være så vanskelig. Og hvis det er det «motstemmene» mener, så får de heller skrive det i et brev med sirlig løkkeskrift, så kan vi være åpne om hva det er: Hat.»
Jeg mener vi skal være forsiktige med å la våre egne spekulasjoner om ytrerens indre liv bestemme hvordan vi skal håndtere selve ytringen. I stedet for å putte alle kritiske ytringer overfor Pride i «hat»-sekken, må vi være nøye på å trekke så klare skillelinjer som mulig mellom det som er lovlig og legitimt og det vi skal slå ned på.
Forsvare retten til å ytre
Vår demokratiske forpliktelse består i å forsvare, om nødvendig med politiets hjelp, alle ytringer som ikke er klart straffbare. Vi må ikke forsvare innholdet i ytringen, men retten til å ytre den. I Grunnlovens § 100 er prinsippet for avgrensning av ytringsfriheten formulert slik:
«Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.»
Dette bygger på Voltaires utslitte, men fortsatt gyldige prinsipp: «Jeg er dypt uenig i alt du sier, men jeg er villig til å dø for din rett til å si det».
For ordens skyld: Ingen av de to nevnte kommentarene tar til orde for at de omtalte ytringene er straffbare. Og vi skal ikke overdrive betydningen av hver enkelt av dem. Jeg mener imidlertid de hver på sitt vis bommer på den forpliktelsen vi som lever av og for ytringsfriheten har for å sikre og utvide ytringsrommet, også for dem som ikke er profesjonelle aktører og meningsbærere.
Vi som ønsker flest mulig stemmer i det offentlige ordskiftet, som alltid forsøker å finne mennesker med ulike syn til å delta i debattprogrammer, som etterstreber kildebredde og meningsmangfold og gjerne vil høre hva «vanlige» mennesker mener, vi bør være uhyre forsiktige med å kaste ethvert kritisk spørsmål knyttet til Pride, enten det er fra foreldre, politikere eller lærere, i den store sekken for «hat».
Jeg vet ikke om Selma Moren mener det slik, men det er slik det fremstår, i hvert fall for meg. For å sitere Subjekt-redaktør Danby Choi på TV 2: «Bare fordi man er kritisk til Pride, betyr det ikke at man hater homofile, selv om det finnes mennesker som gjør det også.»
Redd det bidrar til polarisering
Igjen: For mange foreldre og lærere må dette oppleves som veldig spesielt, og i hvert fall ikke som noen oppfordring til å delta i det offentlige ordskiftet. Ikke tror jeg det tjener Pride-bevegelsen heller, for den del. Derimot er jeg redd det bidrar ytterligere til den polariseringen vi helst skal unngå.
Det er i møte med ytringer vi sterkt misliker at vi får testet våre demokratiske ryggmargsreflekser og vår evne til å tenke prinsipielt.
Da jeg i fjor sommer gikk ut og forsvarte at Ytringsfrihetskommisjonen valgte å invitere (blant svært mange andre) Sløseriombudsmannen til innspillsmøte, fikk jeg så ørene flagret fra deler av kunstnermiljøet. Enkelte av debattantene (riktignok bare noen få) mente at jeg tilhørte «alt right» og jeg ble, blant mye annet, kalt «Breitbar junior».
Det siste fant jeg vel mest humoristisk, men det illustrerer utfordringen vi sliter med: å forsvare prinsipielt retten til ytre også det vi er dypt uenige i, ja også det som sårer og krenker oss.
Vårt liberale demokrati kommer med en pris. Homofile, lesbiske og transpersoner har historisk vært utsatt for grove overgrep, både fysisk, rettslig og verbalt. Mange opplever fortsatt diskriminering, hatytringer, trusler og sågar vold. Det skal vi slå ned på, primært gjennom klare lovverk og rettslige virkemidler, informasjon og holdningsskapende arbeid, og ved at vi engasjerer oss som samfunnsborgere, enten det betyr å gå i tog, skrive leserinnlegg eller på andre måter.
Jeg tror ikke vi løser disse utfordringene ved å gjøre sekken for de utillatelige ytringene så stor at enhver som stiller spørsmål ved Prides plass i skolen blir stemplet som homohater eller gjort til oppspillspunkt for terrorisme.
Pridebevegelsens plass i det norske samfunnet forutsetter nettopp det liberale demokratiet og det vide ytringsrommet som også gir plass for kritikk av den samme bevegelsen.
Vi må passe oss så vi ikke drar ytringsfrihetsstigen opp etter oss. Det tror jeg er en uklok strategi.
———————————————-
For ordens skyld 1: Undertegnede er, gjennom sitt enkeltpersonforetak Arne Jensen rådgivning, engasjert i et lite deltidsengasjement som daglig leder i Dagbladets Stiftelse.
For ordens skyld 2: Arne Jensen rådgivning leier et par dager i uken kontor hos Tjuefire/Medier24.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
