Anette Trettebergstuen har alle forutsetningene for å ta ledelsen for å regulere teknologigigantene, mener Espen Egil Hansen
Foto: Torill Henriksen / Even Hye T. Barka
DEBATT:
Anette Trettebergstuen har neppe sovet i timen
«Kulturministeren bør la seg inspirere av land som Australia og Tyskland som har vist at nasjonal lovgivning kan være en viktig brekkstang for tyngre internasjonale løft.», skriver Espen Egil Hansen.
Schibsteds Einar Hålien liker ikke min utfordring til kulturminister Anette Trettebergstuen: «Hun må sette seg på flyet til Danmark og Stockholm, hvor vi nå har kulturministere fra de samme partiene, og så bør Norden samarbeide om nasjonal regulering».
Likevel er vi nok enig om det viktigste: De internasjonale tech-gigantene må reguleres. I det arbeidet må internasjonalt samarbeid, eksempelvis gjennom EU og OECD, være hovedsporet. Norge og Norden skal selvsagt ikke hoppe av i svingen i pågående EU-prosesser som Digital Services Act (DSA) og Digital Markets Act (DMA).
I juni 2019 satt jeg i salen da Facebooks Nick Clegg gikk på talerstolen på The Hertie School i Berlin. Essensen var dette: Vi (Facebook) må reguleres, men vi kan ikke gjøre det selv.
– Det ville være mer demokratisk hvis noen av de vanskelige valgene, ble gjort av folk som er demokratisk valgt, ikke av et privat selskap, sa Clegg.
Han hadde selvsagt rett.
Noen måneder senere møtte jeg Australias statsminister Scott Morrison i Sydney sammen med en gruppe internasjonale mediefolk. Jeg spurte ham om Facebooks bønn om å bli regulert. Svaret var et flammende innlegg om hvordan hans regjering aktet å ta oppfordringen «helt bokstavelig».
– Vi er et demokrati og de internasjonale tech-gigantene må forholde seg til de reglene vi har i Australia – ikke omvendt, sa statsministeren.
Han hadde selvsagt rett.
Der og da tenkte jeg likevel at dette var nok en festtale fra en politiker. Ett enkelt land vil aldri kunne klare å regulere de internasjonale digitale selskapene alene.
Jeg tok feil. Året etter vår samtale innførte Scott Morrisons regjering en nasjonal regulering som påla Google og Facebook å betale australske medier når det ble linket til deres innhold. Det ble rabalder. Google truet med å stenge sin søkemotor for Australia. Facebook truet med å fjerne alle linker til Australske medier. «Vi forholder oss ikke til trusler», svarte statsminister Scott Morrison og vant, til alles store overraskelse, fram.
Den Australske modellen er langt ifra perfekt, men den flyttet mentale posisjoner og viste for all verden at det umulige er mulig: En liten nasjon, det bor færre mennesker i Australia enn i Norden, kan gjennomføre effektiv regulering av global tech.
Etter hvert er det en rekke eksempler på at nasjonal lovgivning har en rolle å spille.
Tyskland, et land som vel ikke kan beskyldes for å undergrave EU-samarbeid, vedtok så sent som i januar i år en nasjonal konkurranselov som har til hensikt å begrense de store digitale plattformenes markedsmakt. Tyske politikere legger ikke skjul på at de gjør dette dels for å presse EU til fortgang.
Frankrike, en annen av EUs grunnleggere, viste vei og innførte nasjonal skattlegging av tech plattformene samtidig som de var en del av forhandlingene om en internasjonal skatteavtale gjennom OECD. En forhandling som etter hvert førte fram og som vil ha effekt fra 2023.
Australia har for øvrig nylig meldt seg på igjen og bebudet nasjonal regulering når det gjelder krenkende ytringer formidlet av plattformene.
Mye går riktig vei men det aller vanskeligste gjenstår. Verden rundt raser nå debatten om skadevirkninger som følge av hvordan ytringer forsterkes og filtreres på sosiale medier. I Danmark var kulturminister Ane Halsboe-Jørgensen for noen dager siden ærlig da hun skulle kommentere de mange skadevirkningene det ikke lengre er mulig å lukke øynene for:
– Jeg har totalt sovet i timen. Det er jo helt bisart, at noe, som er så sterkt og har så stor innflytelse på oss, ikke er underlagt demokratisk kontroll, sa kulturministeren og lovte å gjøre dette til den viktigste saken på sitt bord.
Google ble dominant for 20 år siden, Facebook er 17 år gammel og den danske kulturministeren våknet i forrige uke.
Det var dette som var utgangspunktet mitt da Medier24 ba meg gi en utfordring til vår nye kulturminister Anette Trettebergstuen: «Hun må sette seg på flyet til Danmark og Stockholm».
De uhyre kompliserte feltene ytringsfrihet, skadelig, men lovlig innhold, vern av medier og så videre, er et felt hvor Norge og Norden har spesielt gode forutsetninger for å handle raskt. Vi bør ha nasjonal lovgivning som et mulig verktøy i verktøykassen.
Det kommer selvsagt til å bli vanskelig. Når barn med spiseforstyrrelser blir presentert mer innhold som idealiserer en for tynn kropp, så er ikke dette ulovlig innhold som kan forbys. Det handler om hvordan algoritmene i visse situasjoner påfører skade ved å forsterke dypt menneskelig behov for tilhørighet og bekreftelse.
Det kommer selvsagt til å bli vanskelig. Falsk og misvisende informasjon skaper mistillit og er i ferd med å sprenge samfunn i stykker verden rundt. Men, vi kan ikke forby løgn.
Det kommer selvsagt til å bli vanskelig, fordi dette på den ene siden handler om skadevirkninger vi ikke kan leve med i lengden, og på den andre siden det å sikre en grunnleggende infrastruktur for fri informasjon og ytringer. Begge deler er en forutsetning for demokrati.
Men samtidig er det vanskelig å tenke seg en kulturminister, noe sted i verden som har bedre utgangspunkt for å vise internasjonalt lederskap på dette feltet enn Anette Trettebergstuen. Her er det ikke en fordel å være fra et stort land. Norge har mye å tilby og mye å forsvare. Nordmenn har generelt høy tillit til hverandre, vi er godt organisert og vi har lovgivning i verdensklasse blant annet når det gjelder beskyttelse av redaktører og redaktørstyrte medier. Dessuten, Anette Trettebergstuen har neppe sovet i timen og hun har vennligsinnede kollegaer i de andre nordiske landene.
Kulturministeren bør la seg inspirere av Scott Morrison: «Vi er et demokrati og de internasjonale tech-gigantene må forholde seg til de reglene vi har i Australia – ikke omvendt».
Den aller viktigste erkjennelsen kommer likevel fra Facebook selv: «Vi kan ikke regulere oss selv».
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
