Amund Bakke Foss har to ganger blitt spurt om å reise tilbake til Ukraina. Begge gangene har han takket nei

(TROMSØ): VG-journalist Amund Bakke Foss var i Kyiv da krigen brøt ut. Under Svarte Natta-konferansen i Tromsø, delte han sine opplevelser fra Ukraina, og tiden etter han kom hjem.

Bakke Foss har jobbet som utenriksjournalist siden 2014, for det meste i Midtøsten. Men siden februar har han kun jobbet med krigen i Ukraina.

Da Russland invaderte Ukraina 24. februar, var Bakke Foss sammen med kollegaene Kyrre Lien og Harald Henden i landet.

– Vi kom til Ukraina ni dager før krigen startet. Og vi trodde aldri at det skulle bli en fullskala invasjon med angrep der vi var. Vi var jo ikke i øst av Ukraina, vi var i vest, forteller han til Medier24.

Forlot bomberommet uten å gi beskjed

23. februar endret alt seg. Dager før hadde Putin holdt en tale som gjorde det klart at han ville invadere nabolandet.

– Jeg veddet tre øl mot Harald om at i natt starter krigen.

Ledelsen i VG merket også at noe kom til å skje.

– Vi satt på en restaurant sammen med Aftenposten-teamet. Og så ringte ledelsen i VG oss én etter én, og vi måtte ut for å snakke med dem. Da fortalte de at nå var det alvor, og det ville bli krig. Vi ble alle spurt om vi ville bli eller reise, sier han og legger til:

– De spurte oss én og én for at det ikke skulle bli gruppepress. Men vi hadde allerede snakket om det før de ringte, vi var enige om at vi skulle bli.

Midt på natten blir han vekket av en telefon fra nattevakten i VG med beskjed om at nå var krigen i gang og angrepene var i gang i Kyiv.

Valget om å bli betød for teamet at de ble sendt til et bomberom.

– To dager etter invasjonen fikk vi ordre fra Oslo om å holde oss i bomberommet, vi fikk ikke gå ut. Så der bodde vi sammen med blant annet Aftenposten og The Guardian. Og gikk direkte på VGTV derifra.

På krigens tredje dag bestemmer teamet seg for å bevege seg utendørs.

– Vi sa ikke ifra til VG. Vi gikk bare ut for å lufte oss litt. Og så tok vi til venstre og gikk ut. Vi ville ut og lage reportasjer. Men vi holdt oss unna de områdene hvor vi visste det var kamper, og steder vi måtte ha reist med bil til.

Bakke Foss forteller at det var en helt spesiell stemning.

– Det var så stille. Man kunne høre mygg.

– Umulig om vi skal detaljstyres

På den turen utendørs blir de stoppet av ukrainere med våpen, som går igjennom både pass og mobiltelefoner, for å bekrefte om de er journalister.

– Jeg følte at vi alle tre klarte å beholde roen. Det var ganske dramatisk akkurat i det de kom løpende mot oss og siktet på oss, men situasjonen roet seg fort.

– Hva var reaksjonen fra VG da dere kom dere i sikkerhet igjen, etter at dere hadde gått ut «uten lov»?

– Det var ingen dramatisk reaksjon. De var lettet for at vi var trygge, og glade for at vi hadde stoff. De vet også at det er vi i felt som best kan vurdere sikkerheten der vi er. Vi sitter også på hotell sammen med mange andre journalister som også hadde vært forskjellige steder. Så vi delte erfaringer og vurderinger med dem.

– Det blir umulig om vi skal detaljstyres hvor vi skal sette beina. Spesielt når de uansett vet at vi ikke gjør de store, dumme tingene. Vi har mye erfaring vi tre.

Etter fem dager forlot teamet Ukraina, sammen med teamet til Aftenposten.

– Det var det riktige å dra. I ettertid ser vi at Kyiv aldri ble omringet og overtatt. Men jeg er klar på at vi gjorde det riktige.

Takket nei til å reise ut igjen

Siden de reiste ut, har Bakke Foss vært i Norge, og jobbet med krigen fra Oslo. Kyrre Lien har vært flere turer tilbake, og Harald Henden er akkurat nå i Kharkiv.

– Jeg har blitt spurt to ganger om jeg vil reise. Men jeg har sagt nei.

For nå er det noen andre som kommer først. Bakke Foss har en ettåring hjemme uten barnepass og da er prioriteringen klar.

– Det sier jeg til kona mi også, det hadde vært fint å være i Ukraina, men jeg er på et sted i karrieren min hvor jeg er trygg nok til å si nei. Jeg finner det veldig behagelig å være tydelig på hva som er min prioritet. Og det har både Kyrre, Harald og ledelsen i VG vært veldig forståelsesfull for.

– Det er mange utenriksjournalister i Norge som av ulike grunner ikke kan reise dit. Jeg er bare en av dem. For meg er det ingenting som er viktigere enn at sønnen min skal ha det bra. Da er dekningen av en krig som andre kan dekke ikke like viktig.

Men han følger like godt med.

– Jeg tenker ofte «hvordan hadde jeg løst dette, og dekket de sakene». Men det er bare et vanlig journalisthode.

I tillegg har han god kontakt med de som er på bakken i Ukraina.

– Det er for å være en del av laget. Og vi er nære kollegaer så vi vil utveksle erfaringer. Men jeg ringer de nok litt ofte, forteller han.

Vil fortelle om menneskene

Istedenfor fokuserer Bakke Foss på å fortelle historiene til menneskene i krigen. Blant annet har han skrevet om kvinnen med neglelakk, Iryna, som ble drept i Butsja.

– Jeg prøver å finne historier som kan fortelles herfra. Og fortelle om de som blir drept og berørt av krigen. Det at 10 000 mennesker blir drept, er vanskelig å ta innover seg. Men å få se de menneskene, og høre deres historier, gir inntrykk.

Under SKUP – konferansen i Tønsberg, fortalte TV 2-reporter Bent Skjærstad at han opplevde en helt annen oppmerksomhet fra folk etter å ha vært i Ukraina, sammenlignet med andre kriger han har dekket.

Bakke Foss forteller at han har opplevd det samme.

– Jeg har dekket Midtøsten, men det er ikke i nærheten av den samme oppmerksomheten.

Diskuterte Butsja-bildene: – Vi skal ikke bruke bilder av døde kropper uten at det er med mening