Veslemøy Østrem skal bli sjefredaktør for Altinget, som vil skrive om politikk
Veslemøy Østrem skal bli sjefredaktør for Altinget, som vil skrive om politikk

MENINGER:

Politisk journalistikk har betydelige blindsoner

«2021 var et suksessår for den politiske journalistikken i Norge. Likevel er det på tide å diskutere blindsonene og hvorvidt vi lykkes i vårt samfunnsoppdrag.», skriver Veslemøy Østrem.

Publisert Sist oppdatert

I andre halvår av 2022 skal Altinget.no lanseres i Norge. Vi skal bygge opp en redaksjon som skal rendyrke den politiske journalistikken. Når vi publiserer våre første artikler i høst, vil vi være en av de største politiske redaksjonene i landet. Det er egentlig bekymringsfullt.

For selv om de siste to-tre årene har vist at politisk journalistikk på sitt beste får konsekvenser, med avsløringene av stortingsrepresentantenes misbruk av goder, er det mye viktig demokratiutvikling, budsjettdragkamp og lovarbeid som aldri når avisspaltene eller TV-studioene.

Store politikkområder som har mye å si for utviklingen internasjonalt og for den enkelte borger i Norge, blir sjelden eller aldri gjenstand for seriøs og nøytral journalistikk i riksmediene. Noe av forklaringen handler om ressurser: Mange norske redaksjoner har blitt halvert de siste femten årene, og nyrekrutteringer og utvidelser de siste par årene har sjelden gått til den politiske journalistikken.

Men det handler også om en kultur og redaksjonelle valg.

Arktis er en blindsone

Vår politiske journalistikk handler mye om personer, maktkamp og spill og mindre om politiske prosesser og vedtak – og hvilke konsekvenser disse får.

Akkurat nå pågår det en diskusjon og en selvransakelse i mange redaksjoner. For hvorfor ble alle så overrasket over den russiske invasjonen av Ukraina? Både politiske redaktører og forsvarseksperter ble tatt på senga. Min hypotese er at mye ville sett annerledes ut dersom Arktis- og nordområdepolitikk hadde stått høyere på dagsorden. Dette er et ekstremt viktig felt for Norges posisjon både sikkerhetspolitisk, klimapolitisk og i den økonomiske politikken. Likevel er det få redaksjoner utenom lokale/regionale og til dels Klassekampen som følger dette feltet uke for uke. Da blir både kunnskapen og den offentlige samtalen om feltet et helt annet enn om en riksdekkende redaksjon uten ideologisk eller geografisk slagside, var på ballen.

Nav-skandalen

Tilsvarende svak dekning har vi også rundt EU og EØS. Det er seks norske redaksjoner som har korrespondenter i Brussel. Journalistene her har god oversikt over EUs institusjoner og politiske organer, men disse enkeltjournalistene har også ansvaret for å dekke det europeiske kontinentet. De rykker på koronareportasjer til Italia, på flyktningreportasjer til Polen og de skal dekke kunstutstillinger og fotballkamper.

Det sier seg selv at de ikke nødvendigvis har tid til å jobbe spesifikt med EUs politikkutvikling og EØS-reglenes enorme påvirkning på norsk lovarbeid, næringsliv og arbeidsliv.

Det var ingen norsk redaksjon som avdekket Nav-skandalen. Over mange år hadde hele Nav-systemet feiltolket regelverket, uten at noen oppdaget det. En redaksjon med sterk kompetanse på politikkutviklingen i EU og EØS og hvilke konsekvenser denne har hatt for Norge, ville trolig ha evnet å stille de riktige spørsmålene når hundrevis at såkalte trygdesvindelsaker ble ført for retten.

For mye spill og maktkamp?

Politikere, strateger og ledere i organisasjoner som jobber tett mot det politiske miljøet, klager ofte over at politisk journalistikk er for personfokusert. De er lei av journalister som går i flokk og bruker store deler av sin tid på maktkamper og allianser. «Vi er for opptatt av spillet», klages det.

Jeg har en viss forståelse for den frustrasjonen. Men vi kan ikke lage politisk journalistikk uten temperatur, og politikk handler også om politikernes evne til å få gjennomslag og tillit hos velgerne. Det som kalles «spill», går ofte rett til kjernen av det politiske håndverket; hestehandlene, alliansebyggingen og gjennomslagskraften: I politikk må man gi noe for å oppnå noe annet. Selvsagt skal politisk journalistikk også handle om dette. De som klarer å formidle hva som har skjedd på bakrommet når vanskelige politiske valg skal tas, som gir gode analyser og innsikt, gir leserne – og velgerne – bedre forståelse for hvordan demokratiet fungerer.

Altså er ikke problemet at det er for mye fokus på maktkamp og sentrale politikere. Problemet er heller at mange medier enten nedprioriterer politikk, har en kraftig ideologisk slagside og ikke oppleves som nøytral eller ikke kobler fagjournalister fra ulike stoffområder tett nok på den politiske agendaen. Og når jeg retter kritikk til den politiske journalistikken her, går kritikken også tilbake til meg selv, i og med at jeg har ledet arbeidet med den politiske journalistikken i to riksaviser – i åtte år.

De siste årene har dyktige kollegaer avdekket en råtten kultur blant stortingsrepresentanter og deres misbruk av goder. Den journalistikken går rett til kjernen av hva samfunnsoppdraget vårt er. Men arbeidet har vært krevende, og mange andre saker har måttet ligge. Derfor ser jeg fram til å kunne bygge opp en slagkraftig redaksjon som skal ettergå enda flere politiske prosesser – både nasjonalt, regionalt og i kommunene. Vi skal også borre dypt inn i svært viktige nisjer som i dag er kraftig underdekket.

For politikk har aldri vært viktigere.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS