Torsdag gjentok sjefredaktør Frode Hansen til Journalisten, at Dagbladet fortsatt ikke har noen umiddelbare planer om å ansette ny kulturredaktør.
Det oppsiktsvekkende var det andre Hansen sa:
Mange reagerte, med rette, på denne beskrivelsen.
En hel fløy er borte
For dette handler ikke om ett år med mislykket satsing på kultur og debatt. Sannheten er at en hel fløy har forsvunnet ut av avisa siden da.
Dagbladet har tidligere bestått av to svært ulike grupper: Nyhetsjegere, folk med tabloide instinkter - og kulturjournalistene, de spisse pennene, prinsipprytterne.
Nå er Ideer og Dagbladet Fredag lagt ned. Debattredaksjonen er borte. Magasinet - i sin tid en svært tydelig del av avisas profil - er blitt en «bundling» av pluss-saker og byråstoff. Portrettene, en sjanger Dagbladet virkelig har hevdet seg i, er ikke lenger fast. Musikkanmelderiet og filmanmelderiet er i praksis en saga blott.
Å påpeke dette, er ikke nostalgiske drømmer om Johan Borgen, Arne Hestenes og Arve Solstads tid: dette er nær mediehistorie. Mye har skjedd de siste ti årene, men det er ikke en kursjustering tilbake til «normalen» etter en mislykket satsing i 2009.
Historien kunne dessuten sett annerledes ut. Dagbladet-kommentator Marie Simonsen beskrev det slik i nekrologen til Anne Aasheim: «Markedet traff Anne Aasheim midt i fleisen i Dagbladet. Som nummer to-avis ble vi rammet først og hardest.»
Aldri sentral driver?
Frode Hansen skaper ny fortid når han sier at Dagbladet «har hatt et større innslag av tungkultur enn for eksempel VG, men kulturstoffet har aldri vært den sentrale driveren for avisa».
Når Hansen også nevner «boulevardavisa» som det konstante siden 30-tallet, kan det være greit å minne om at den legendariske redaktøren Arve Solstad sa i et intervju om overgangen til tabloid i 1983, at «Dagbladet er både en elite- og en boulevardavis» (lenke til Aftenpostens e-avis).
Solstad sa også at «vi har tidligere også redigert en tabloidavis, men i bredt format, derav Dagblad-schizofrenien».
Så det stemmer, det Hansen sier, om at det tabloide går langt tilbake. Men kulturdekningen og de dypere og lengre tankene, har vært en minst like viktig del.
I det samme intervjuet sier Jahn Otto Johansen at det letteste ville være å lage en avis bare for eliten, som danske Information, «men da måtte jeg sparket 400 ansatte. Vi har tradisjoner og arbeidsplasser å ta vare på».
I tillegg til å understreke hvilken del som på den tiden ble regnet som den viktigste, gjør det litt vondt å lese sitatet.
Endret selvbilde
Det er ikke nytt at Dagbladet får kritikk. Heller ikke at mange av kritikerne maler et rosenrødt bilde av hvordan ting var før - da avisa fremdeles var deres avis.
Det er helt sant at mye kritikk har ignorert alt Dagbladet har fått til. Mens de sanket SKUP-diplomer, ble de også beskrevet som en avis i totalt forfall. Det samme kan leses i 1983-artikkelen.
«Alle» som har jobbet i avisa, har vært nødt til å forsvare den ute blant folk. Dermed blir man herdet mot den kritikken.
Tradisjonelt har forsvaret handlet om at Dagbladet er så mangt.
Et av de mest kjente munnhellene om avisa, er at de er mot statskirken, men for kvinnelige prester. Avisas journalister sa også i min tid der (2011-2018), med en viss stolthet, at Dagbladet var «schizofren». Det er ikke kun sensitivitetslesning som gjør at det uttrykket ikke lenger dukker opp når avisa beskriver seg selv.
Det er lite igjen av selvbildet som et tohodet troll, fordi bare arret står igjen etter det ene.
Intern kamp
Dagbladets spaltede personlighet har blitt gjenspeilet i journalisttypene som har jobbet for avisa. Motsetningen mellom disse fløyene i avisen har blitt stadig mer tydelig i årene siden 2009.
Trass i at avisa fremdeles holder seg med en solid boksatsing (riktignok sponset av Ark, men kulturdekningen har alltid hatt et blikk mot annonsene) og skarpe penner på kommentarplass – er det ingen tvil om at den kampen - om «Dagbladets sjel» - er over.
Den tabloide siden har vunnet. Kulturen tapte og det er langt mellom vriompeisene som minner om den delen av tradisjonen.
Det sies at det tar 6-7 år å endre en kultur på en arbeidsplass. Nå er endringen gjort.
Dette har skapt et, skal vi si spisset virkelighetsbilde blant dem som er igjen, med en rendyrket retning, og en stor lojalitet til prosjektet.
Det er økonomien, idiot
Det står ikke på kunnskapen om presseetikk, teknologi eller distribusjon. Det står ikke på evnen til å rykke på store hendelser eller på det interne samarbeidet.
Det står heller ikke på gravejournalistikken. Men det har blitt færre journalister og færre Skup-diplomer. Siste kom i 2020 for Glidens pris (god sak!).
Jeg var der da Dagbladet ble solgt. Jeg vet økonomien var elendig, jeg var glad jeg ikke likte marsipan, ellers hadde jeg nok lagt på meg flerfoldige kilo bare av avskjedskakene vi fikk, noe som føltes som ukentlig, en lang periode.
Jeg har sett overskuddet. Og endringen er imponerende strategisk sett. Hvis ikke andre idealer fantes, hadde jeg beskrevet Alexandra Beverfjord som et geni.
Det er lettere å kritisere, enn å lage og gjennomføre en strategi som fungerer.
Men det Hansen sier, er ikke bare et ærlig forsvar av en kompromissløs tabloid linje.
Det framstår som talepunkter lederne har laget seg. De som vant en langvarig kamp i en viktig norsk avis, virker nå å knapt ville vedkjenne seg at den foregikk.
Det er derfor folk reagerer. De var der, journalistene som kjempet for sine felter. Mange ga opp og sluttet, som omtrent hele Magasinet, og mange av gravejournalistene.
Nytt forbilde
Hva har egentlig skjedd? Man trenger bare ta ett blikk på Ekstra Bladets forside for å få en idé hva som egentlig foregår internt i Dagbladet.
Det er ikke en vending tilbake til en oppfunnet fortid. Det ser ut som Dagbladet nå kjemper mot VG, ved å bli likere VG, men enda likere Ekstra Bladet.
Ekstrabladet hadde et knallår med 329 000 ukentlige lesere i 2018, ifølge danske Kantar. Samme år tiltrådte Alexandra Beverfjord som Dagbladets sjefredaktør.
Og derfra har det gått oppover. Det er forståelig at det skaper entusiasme internt å ansette, i stedet for stadig nye sluttpakkerunder.
Spørsmålet er om den veien fortsetter å lede inn i himmelen. Ekstra Bladet har ikke hatt like gode tall siden jubelåret 2018. De har ligger på 260-290 000 ukentlige lesere fra 2020-2022, men det har gått opp og ned.
Forsidetrafikken til Dagbladet har de siste årene holdt seg stabilt på mellom 550 000 og 600 000. Det er ikke der veksten kommer fra. Det er ekstern trafikk, som Facebook og Google. De lojale leserne er ikke så viktige lenger.
Savnet: Katedral
Det er vanlig å snakke om medier som en balanse mellom børs og katedral, pengene og samfunnsoppdraget.
Det er ikke bare sell out i Dagbladets suksess. Det er mye samfunnsoppdrag i nyhetsdekning. At nyheter også tilfredsstiller bunnlinja, er det ikke bare de som er klar over, og baserer seg på. Inntrykket er likevel at det er blitt flere klippsaker og mindre såkalt hverdagsgraving.
Og hva er det igjen som ikke tilfredsstiller kravet om at alle sakene skal selge eller spre seg maksimalt? Gravegruppa?
Som tidligere også hadde Gunnar Thorenfeldt og Vegard Venli, som er sentrale i Aftenpostens gravesatsing i dag. Anders Fjellberg som nå feller statsråder med sommervikarene sine i E24. Og Eiliv Frich Flydal i VG.
Dagbladet HAR endret seg. Kan de ikke bare innrømme det?
Og ja, Dagbladet lykkes økonomisk. Men å drive avis er mer enn å selge annonser.
Før var det to hensyn når de prioriterte. Nå er det i praksis bare ett hode igjen på trollet. Selv om Frode Hansen later som det alltid har vært sånn.
(Cornelia Kristiansen jobbet i Dagbladet fra 2011-2018).
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
