KOMMENTAR:

Har noen av kritikerne tatt seg bryet med å finne ut hva Sløseri­ombuds­mannen egentlig driver med?

Redaktør Alex Øystå i Vi Menn skriver om sløseriombudsmannen.

Publisert

Jeg har lest et sted at mesteparten av det britiske imperiet (25% av Jordens befolkning) ble administrert av en håndfull byråkrater i London. I Norge har vi ikke noe imperium, men er likevel litt berømte, fordi jernbanen vår, en av av Europas minste, har 19 direktører og sjefer – bare for PR.

Vi gir stattsstøtte til trossamfunnene Kjøttmeisens venner og Alfred Bad og velvære, bistandspenger til gjøkfestival i Ungarn og 500 millioner kroner i u-hjelp til Kina.

I dette løsslupne landskapet har familiefaren Are Søberg fra Elverum på fritiden bygget opp sitt prosjekt Sløseriombudsmannen, med en lang rekke både rystende og morsomme eksempler på hvordan vi her til lands bruker skattepengene våre.

Oljepengene renner inn som en bedøvende morfin i norsk politikk – selv konservative Høyre sitter tilsynelatende numne og skriver ut sjekk etter sjekk. Samtidig gir nyhetsstrømmen oss en følelse av at vi som nasjon kjemper en håpløs kamp mot stadig flere udekkede behov.

Norske dansekunstnere og kunstnerorganisasjonene som støtter dem, mener så vidt jeg forstår at Sløseriombudsmannen skal no-platformes fordi han leder en slags hetse-festival mot kunstnere. Fordi han setter i gang hatkampanjer og trusler.

Sløseriombudsmannen gjør oss utrygge, forklarer leder for Norske Dansekunstnere, Kristina Karåla Øren til Dagsavisen.

Vi journalister kan kjenne oss igjen i det, en fjerdedel av norske journalister har fått trusler. Jeg har en hengende på veggen her på hjemmekontoret selv.

I forlengelsen av kunstnerorganisasjonenes bekymring har vi kunnet lese til dels underholdende konspirasjonsteorier om at Ytringsfrihetskommisjonen selv er en del av et «ytringsfrihetsindistrielt kompleks». Lederen av kommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, er nemlig ikke enig i at det er lurt å bokotte ytringer man er uenig i eller at ytringstrygghet er bedre enn ytringsfrihet.

Selv en så nøktern kommentator som Klassekampens Bjørgulv Braanen omtaler Sløseriombudsmannen som en «grov, høyrepopulistisk kampanje» og tar til orde for å stå opp mot sjikane, uthenging og mobbing.

Men har noen av kritikerne tatt seg bryet med å finne ut hva Sløseriombudsmannen egentlig driver med?

La oss ta en titt på sløserikavalkaden for 2020:

1. PALASSET I OSLO – vi får et av verdens dyreste regjeringspalass

2. BIOGASS-FADESEN – Oslo brukte 500 mil på mislykket biogassanlegg

3. 200 MILLIARDER I SØPLA – Equinors skandalesløsing i USA

4. RUMPEKUNST – Vegard Kvinge har til sammen fått 37 millioner for sin anal-malende elitekunst

5. SPØKELSESBYEN PÅ TØYEN – Oslo kjøpte boligblokk, har stått tom i fem år

6. SAMTALER MED FOSSILER – Kulturrådet støttet dokorgrad som blant annet innbefattet telepatiske dialoger med fossiler

7. KALDE VARMERØR – Fauske kommune la varmekabler, glemte at de også måtte ha en sentral – kablene ikke i bruk på 13 år

8. SVINDEL PÅ LØVEBAKKEN – Stortingspolikerne Keshvari (Frp) og Liadal (Ap) krevde og fikk penger for fiktive reiser

9. ORDFØREREN OG NAUSTET- Bonde må rive naust, ordfører fikk godkjenning og stattsstøtte til sitt eget

10. AKSON-SKANDALEN – Makedonia brukte 1,2 millioner på et IT-system for helsevesenet – Norge har en foreløpig kostnad på 22 milliarder

Vent litt – er dette virkelig den samme hatbloggen som er et utgangspunkt for drapstrusler, hat og trakassering av norske kunstnere? Laget av Are Søberg som det blir ansett som for farlig å være i samme rom med?

Kritikerne av Sløseriombudsmannen er forresten ikke så verst til å fleske til selv. I en podcast om Sløseriombudsmannen kunne vi i mars høre en gruppe kunstnere ytre seg om navngitte, norske journalister: «Fascister», «En fare for samfunnet», og «Myndighetene må gjøre noe!».

De navngitte journalistene hadde blant annet omtalt Kulturrådets originale bevilgningspraksis. Originale? Ja, de deler ut halvannen milliard i året uten skriftlige begrunnelser. Det må man kunne si er originalt. Kan man tenke seg en bedre definisjon på en elite: En liten gruppe mennesker som uten å skrive begrunnelser deler ut 1500 millioner kroner? Kunne disse kulturmidlene kanskje vært brukt på en annen måte? Bevilget via norske kommunestyrer, for eksempel? Slik at lokale scener, som Wrightegaarden i Larvik, kan overleve?

OK, i redaksjonen setter vi i hvert fall opp en hypotese om at tilskuddspraksisen er tilpasset den aller mest elitistiske kunsten. Men så lenge Kulturrådet bare avfeier spørsmål om skriftlige begrunnelser må man jo til kildene for å ha noe å jobbe med journalistisk. Kildene her er kunstnerne og kunstverkene, samt kommunene som skal begunstiges av kunsten. Så da er det ikke så merkelig at journalistene kommer over en kunstner som Vegard Kvinge, hvis ensemble over en tiårsperiode har fått 37 millioner kroner i støtte til sine kunstverk, som altså blant annet går ut på å tømme maling ut fra diverse kroppsåpninger. Eller til en annen som vi i Vi Menn har omtalt, Mårten Spångberg, en svensk (sic) kunstner bosatt i Berlin (sic) som spiser iskrem naken og har opptredener på gaten i Israel (sic), og som Norsk kulturråd ga 750.000 for en forestilling som aldri ble avholdt (sic)

Det er ingen tvil om at norske kunstnere er hardtarbeidende, talentfulle mennesker med de beste intensjoner. Mange av dem har «day-jobs» og klarer seg med lite. Det må vi ha respekt for. Som Sløseriombudsmannen ofte påpeker: Kunstnerne benytter seg jo bare av tilskuddssystemet samfunnet og myndighetene har laget. Vi kan ikke skylde på kunstnerne hvis vi er uenige i at penger skal gå til et elitistisk kunstprosjekt fremfor vår lokale scene.

Men kunstnerorganisasjonene og kunstnerne må finne seg i at norske kunstverk blir gjenstand for både latterliggjøring og offentlig debatt. Det at kunstverkene er elitistiske, freder dem ikke for ufine kommentarer. Selv om vi alle har et overordnet ansvar for å være greie mot hverandre, kan ikke hets og trakassering være grunn god nok til å innskrenke ytringsfriheten – som så mange tusen nordmenn har stupt i døden for.

No-platforming er et påfunn fra den komiske, men autoritære woke-bevegelsen, og den bør vi klare oss utmerket uten her til lands.

PS! Kunstneren Morten Traavik har utlyst en dusør på 100.000 kroner til kunstnere som kan bevise at de har fått lovstridige trusler med bakgrunn i det Sløseriombudsmannen har publisert. Dusøren er p.t. uavhentet.

Powered by Labrador CMS