Mange vil mene at det var overaskende få klager på mediedekningen av 22. juli og tiden etterpå. Det var til sammen 22 klager som fikk full behandling i PFU, og det i en periode på nesten to år. Åtte medier ble felt, resten gikk fri.
De første klagene til PFU kom fra privatpersoner som reagerte på kommentar- og lederartikler, samt meninger i intervjuform. Deretter kom klager fra etterlatte, overlevende, politiet og andre.
Meningsjournalistikken
Den første klagen kom natt til mandag 25. juli 2011. Tidens Krav hadde publisert en lederartikkel lørdag 23. juli, dagen etter terrorhandlingen. Avisen hadde deadline før detaljer om gjerningsmannen var kjent, og den gikk langt i å antyde at det var muslimer som stod bak terroren. Klager mente dette var forhåndsdømming, og viste til Vær Varsom-plakaten (VVP) 4.5.
Mandag 25. juli publiserte Fædrelandsvennen en artikkel om en forfatter som mente han kunne forstå noe av «tankegodset» bak terrorhandlingene. Klager mente timingen til avisen var utidig, og at ikke forfatteren forsto virkningen av sine uttalelser. Det ble vist til VVP 4.6, om hensynet til pårørende og til VVP 4.1, saklighet og omtanke.
Sarpsborg Arbeiderblad publiserte en lederartikkel med tittelen «Rystende ufølsomt», der en politiker ble kritisert på grunn av en Facebook-kommentar om at høstens valg ville påvirkes av terroren. Politikeren reagerte, og mente hans kommentar var tatt ut av kontekst.
PFU viste i alle de ovenfornevnte sakene til at det skal være stor takhøyde for meninger i pressen, dette gjelder også intervjuer. Pressen har, ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 1.2, et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, også upopulære syn. Ingen av mediene over ble felt.
Men også i meningsjournalistikken går det en grense. En av de første fellelsene i PFU, i november 2011, gjaldt en kommentarartikkel i Eidsvold Ullensaker Blad Her ble en navngitt person, redaktør av Document.no, koblet til både massedrapsmannen og nazisme. PFU, som alltid har advart mot urettmessig bruk av betegnelsen «nazist», reagerte. Det må godtgjøres at det er saklig grunn for å bruke en slik karakteristikk. Selv i kommentarsjangrene mener utvalget det må være en viss dekning i stoffet når man tar i bruk ordet «nazisme», noe PFU mente det ikke var. Det ble brudd på VVP 4.1, saklighet og omtanke. Prinsipputtalelse om betegnelsen nazist kan leses her.
Nyheter om savnede og døde
Mot høsten kom det klager til PFU som gjaldt omtalen av savnede og døde personer i dagene etter 22. juli. Dette var klager fra sterkt berørte parter. Klager som endte i flere fellelser.
Identifisering av savnet
Den første klagen som endte med en fellelse, var en klage mot Adresseavisen. Avisen publiserte mandag 25. juli 2011 en artikkel om de åtte ungdommene fra Trøndelag som fortsatt var savnet fra Utøya. Flere ungdommer ble presentert med navn og bilde.
Mor til en av de identifiserte reagerte og kontaktet avisen. På det tidspunktet visste hun ikke om sønnen hadde overlevd eller var drept. Hun hadde en annen sønn som hadde vært på Utøya og overlevd, og som ble sterkt berørt av å se broren i avisen. Mor ba avisen ta hensyn, og ikke publisere noe mer før familien hadde hørt fra politiet. Dagen etter ble sønnens navn og bilde publisert på nytt. Adresseavisen viste til et stort informasjonsbehov og at sønnen var en delvis offentlig person med politiske verv. Videre at hans status som savnet allerede var kjent for hans omgangskrets via Facebook.
PFU ga klager delvis medhold, og Adresseavisen fikk kritikk. PFU mente det var viktig at mediene, særlig i denne situasjonen, forsto behovet for å vise hensyn, både underveis i arbeidsprosessen og i omtalen av hendelsene. PFU la vekt på publiseringstidspunktet og at klager hadde uttrykte sitt ønske tydelig til avisen. PFU mente at sønnens rolle i offentligheten ikke var så fremtredende at familiens ønsker i dette tilfellet var nødt til å vike. Det ble vist til VVP 4.6, om å ta hensyn til pårørende i sorg eller ubalanse.
Intervju fra Utøya
Et distriktskontor i NRK ringte opp fylkets AUF-leder like før klokken 18, 22. juli 2011. AUF-lederen befant seg da på Utøya. Samtalen varte i ca. tre minutter. AUF-lederen ble i løpet av den neste halvtimen skutt og drept. Innhold fra samtalen ble gjengitt i Dagsnytt 18 og i en nettartikkel samme dag. Den avdøde AUF-lederens etterlatte klaget til PFU.
NRK mente at samtalen med avdøde, sett i ettertid, aldri burde funnet sted, men at man på tidspunktet for samtalen ikke hadde noen anelse om at det gikk en mann omkring på Utøya og skjøt ungdommer. PFU var her enig med NRK. Det var naturlig og akseptabelt at NRK på dette tidspunktet, og med den kunnskapen man da hadde, ringte til lederen for AUFs fylkeslag, som man visste befant seg på Utøya. PFU la også vekt på at lederen ikke var navngitt eller identifisert i innslaget. Dagsnytt 18 gikk fri.
Nettartikkelen ble imidlertid felt. PFU mente at når situasjonen var så uklar, burde NRK forstått at man skulle unnlatt å identifisere lederen i nettartikkelen, og også fjernet artikkelen langt tidligere enn etter ett døgn. Nettartikkelen ble felt på VVP 4.1, omtanke, og 4.6, hensyn til berørte.
Bilde av døde mennesker
Dagsavisen og Stavanger Aftenblad hadde 23. juli 2011 en førsteside med et bilde av den utbombede høyblokka. I forgrunnen lå et menneske. Klager var den avbildede kvinnens enkemann. Kvinnens enkemann reagerte sterkt på bildet, selv om han var forberedt på det. Han kjente igjen kropp, klær, hår og sekk.
Mediene viste til den helt spesielle situasjonen som gjorde det akseptabelt å bruke et slikt bilde. Det ble påpekt at svært få personer ville kunne gjenkjenne den døde personen, samtidig som enhver på publiseringstidspunktet ville være kjent med det tragiske utfallet.
PFU var enig i at bildet hadde en betydelig styrke og historisk verdi, men PFU var helt uenig i at den ekstraordinære situasjonen gjorde bildebruken presseetisk akseptabel. «Utvalget mener tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet, på et tidspunkt da de nærmeste kanskje ikke engang hadde mottatt et endelig dødsbudskap.» Det ble vist til VVP 4.6, hensyn til berørte, og 4.12, aktsomhet ved bildebruk.
Bilder fra begravelse
Begravelser er offentlige begivenheter, men den enkeltes sorg er høyst privat, sa PFU og pekte på at presseetikken derfor pålegger mediene visse begrensninger i dekningen av sorgmarkeringer. Det ble vist både til VVP 4.3, om privatlivets fred, og VVP 4.6, om å vise hensyn til mennesker i sorg. Utvalget har tidligere uttalt at mediene skal være varsomme med å bruke bilder med gjenkjennelige personer som viser sterke følelser. Videre skal mediene være forsiktige med å knytte sorgreaksjoner til navn.
Familien til en av de avdøde fra Utøya reagerte på Namdalsavisas bildebruk. De mente avisen gikk for nært da den publiserte bilder som viste ansikter til familie og venner i dyp sorg. En misforståelse i kommunikasjonen mellom familien, presten og avisen, med hensyn til hva man kunne ta bilde av, var årsaken. PFU la her avgjørende vekt på at Namdalsavisa måtte sies å ha handlet i god tro og i overensstemmelse med det avisen trodde var avtalen med familien. PFU registrerte at avisen hadde stor forståelse for klagernes reaksjoner, og at den også hadde beklaget publiseringen. Her gikk avisen fri.
Omtalen av Anders Behring Breivik
Utover høsten 2011 ble særlig bildebruken av Anders Behring Breivik gjenstand for stor debatt. Det var spesielt de overlevende fra Utøya som reagerte, men også andre pårørende og privatpersoner klaget til PFU.
Dagbladets forsider
Dagbladets bildebruk ble klaget inn av flere. Klagene gjaldt 36 forsider fra 23. juli til 14. september: 27 forsider hvor Breivik var hovedoppslaget og 9 der bildet av ham var underordnet, samt et bilde av Breivik i gallaantrekk, et bilde hentet fra hans manifest. Klagen gjaldt også omtalen av Breiviks møte med kjendiser og hans kontakt med en modell.
Flere overlevende mente forsidene var umulig å unngå, og gjorde det vanskelig for dem å bevege seg utenfor døra. Det ble anført at avisen løp drapsmannens ærend ved å gi ham den oppmerksomhet han ønsket. Klagerne mente Dagbladet hadde feilvurdert hensynet til å informere allmennheten, sett opp mot den smerten forsidene påførte de som var direkte berørt, jf. VVP 4.6.
Dagbladet svarte at redaksjonen ville sette et fokus på gjerningsmannen og gjennomgå hans ideer, manifest, kontaktnett etc. for å avdekke hans løgner. Avisen prioriterer alltid de største nyhetssakene på førstesidene. Å sette en mengdebegrensning på bildebruken mente avisen var et presseetisk blindspor.
I en så alvorlig sak må hensynet til informasjon og offentlig samtale veie tungt, sa PFU. Det samme må hensynet til berørte, fordi saken er så omfattende og helt spesiell, ved at så mange barn og unge er berørt. PFU tilla imidlertid informasjonsoppgaven størst vekt: Omtalen av Breivik var journalistisk begrunnet og av offentlig interesse. Det var ikke å forvente at avisen skulle gjemme bort sine mest prioriterte saker, og det måtte være innenfor Dagbladets redigeringsrett å velge hvordan de ville illustrere forsidene. Bildene ble hver for seg ikke sett på som spesielt dramatiske eller spekulative. Avisen gikk fri.
Ladegrep-bildet
Flere overlevende, pårørende og privatpersoner reagerte på VGs bildebruk i forbindelse med rekonstruksjonen politiet hadde med Anders Behring Breivik på Utøya. Spesielt gjaldt klagene bildet der Breivik simulerer ladegrep. Mange overlevende og pårørende opplevde bildene som et overgrep. Det ble også reagert på VGs bruk av «eksklusivt», «se flere bilder», samt enkelte VG-journalisters selvskryt på Twitter i forbindelse med publiseringen.
VG mente bildene hadde dokumentasjonsverdi. VG viste til en lang tradisjon for å vise rekonstruksjonsbilder og bilder av gjerningsmenn. Slik VG ser det, er det spesielt om man ikke skulle gjøre dette i den viktigste saken siden krigen. VG mente ladegrep-bildet var nødvendig, fordi det var med på å fastslå at det offentligheten har fått vite fra avhørene, var korrekt informasjon; at gjerningsmannen la alle kort på bordet, og samarbeidet med politiet – uten å vise anger. VG tok hensyn ved å plassere dette bildet langt bak i avisen, og hadde en forside der Breivik står med ryggen til.
PFU mente at bilder fra en slik hendelse var en viktig del av dokumentasjonen, og utvalget skrev at er det ville være feil å holde bildene vekk fra offentligheten – selv om de for noen opplevde belastende. Spørsmålet blir hvilke bilder man tar i bruk og hvordan de presenteres, sa PFU og mente VG her kunne droppet vignetten «eksklusivt» på forsiden.
Det ble likevel ikke noen fellelse. Bildene hadde en betydelig informasjonsverdi: «Pressens bilder har en annen funksjon enn politiets, både for debatten her og nå, og for ettertiden som historisk dokumentasjon. Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår bombeeksplosjonen i Oslo og massedrapene på Utøya alle nasjonale saker som tidligere har vært omtalt i norske medier i fredstid. Derfor finner utvalget at bildet er en viktig del av den offentlige samtalen i forkant av rettssaken, og at dette hensynet må veie tyngst.»
Når det gjaldt enkelte VG-journalisters publisering på Twitter, nøyde utvalget seg med å registrere at avisen selv har beklaget disse ytringene.
Smitteeffekt
Også NRK mottok klager på bilder og video av politiets rekonstruksjon på Utøya. Det ble anført at NRK publiserte selvforherligende bilder av Anders Behring Breivik, en bildebruk som kunne gi en smitteeffekt, jf. VVP 4.9, såkalte copy-cats. Klager mente NRK skulle publisert usympatiske arrestasjonsbilder.
PFU mente bilder var en viktig del av pressens informasjonsoppgave. Utvalget registrerte at NRK var klar over at bildebruken kunne virke støtende, og foretok avveininger ut fra dette, jf. VVP 4.1, om omtanke i presentasjon. Når det gjelder klagers anførsel om en eventuell smitteeffekt, viste PFU at punkt 4.9 retter seg spesifikt mot selvmord og ville derfor ikke komme til anvendelse her.
Omtalen av politiet og politiavhør
Det ble av flere reagert på identifiseringen av ansatte i politiet. Etter hvert kom også lekkasjene fra politiavhør.
Omtale av politiansatte
Oslo politidistrikt reagerte på at VG identifiserte en av etterforskerne i terrorsaken. Det ble pekt på at han hadde motsatt seg eksponering, og at han heller ikke hadde en formell lederrolle. VG gikk imidlertid fri. PFU mente etterforskningen etter hendelsene 22. juli var av stor offentlig interesse, og skrev: «Avhørene, som etterforskeren har en sentral rolle i, vil ha avgjørende betydning i bevisførselen, og dermed i domsgrunnlaget. Det knytter seg dermed en legitim offentlig interesse til personen som gjennomfører avhørene. Dette gjelder selv om han ikke har noen formell lederrolle.»
Politiet i Nordre Buskerud politidistrikt fikk imidlertid medhold i sin klage mot bladet Vi Menn. Det ble klaget på vegne av operasjonslederen, som i Vi Menn var avbildet og omtalt som den som «kan bli politiets syndebukk», og en som kunne få skylden for et tidstap på 16 minutter på Utøya. PFU understreket her at hendelsene 22. juli var så ekstreme at det påhviler et ekstra ansvar når man velger å bruke navn og bilde, også av personer i ansvarsposisjoner. I dette tilfellet mente derfor flertallet i PFU at den ansattes identitet ikke var tilstrekkelig relevant for å belyse det omtalte forholdet.
Opplysninger fra politiavhør
Utover i etterforskningen begynte det å komme klager på at mediene publiserte opplysninger fra politiavhør. Dette gjaldt både fra avhørene av Breivik, og fra avhørene til overlevende.
ABC Nyheter publiserte svært mange detaljerte opplysninger fra et avhør av Breivik. En av de overlevende forsto gjennom artikkelen at det kun var flaks at han ikke ble drept. Han reagerte svært sterkt på detaljene i omtalen, og at han uten forvarsel leste dette en vanlig kveld. PFU ga klager medhold. PFU mente det var fullt mulig å omtale hva siktede har sagt i avhør i mer generelle ordelag: «Detaljrikdommen er stor uten at det gjenspeiles en forståelse for opplysningenes helt spesielle karakter. Enkelte av de omtalte er også identifisert. Utvalget vil minne om at når en redaksjon får tilgang til personsensitiv informasjon, må det utvises ekstra varsomhet i forhold til detaljrikdommen i det som publiseres.» ABC Nyheter ble felt på VVP 4.6, hensynet til berørte.
Også Aftenposten omtalte innhold i avhør, i en større artikkel om hva som skjedde om bord på båten MS «Torbjørn». Artikkelen var basert på hva de ni som var om bord hadde fortalt til politiet i avhør. PFU forsto at omtalen var belastende. Det var avhør av unge vitner i en sårbar situasjon, og om opplysninger klager opplevde at ble gitt i fortrolighet, men som plutselig ble offentlige uten klagers samtykke eller medvirkning. På den andre siden var det av offentlig interesse å få vite hva som skjedde om bord på båten, da den forlot Utøya 22. juli. PFU mente at dette informasjonsbehovet var så stort og spekulasjonene så mange, at publiseringen måtte sies å være presseetisk akseptabel. PFU la også vekt på den skånsomme måten opplysningene ble fremstilt på, og at Aftenposten tok hensyn ved å anonymisere de omtalte.
Sakkyndigerklæringene
NRK omtalte et møte i Den rettsmedisinske kommisjon som gjaldt den første sakkyndigerklæringen om Anders Behring Breivik. NRK fikk uforvarende tilgang til møtet per telefon, og lyttet i 53 minutter, noe det ikke ble opplyst om i ettertid.
PFU mente NRK skulle opplyst om kilden til informasjon, ettersom dette var viktig både som premiss for intervjuene med kommisjonsmedlemmer, og for publikums forståelse av nyhetsinnslagene. Det ble vist til Vær Varsom-plakatens VVP 3.1, der det heter: «Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.»
Koblingen til Anders Behring Breivik
Det var flere som opplevde koblingen til Anders Behring Breivik belastende. Enkelte var i dagene etter 22. juli i søkelyset fordi man ikke visste om Breivik opererte alene, andre var omtalt i hans manifest, andre hadde sitt navn knyttet til gården han leide.
Knyttet til «tankegodset»
NRK publiserte også en artikkel, om kontakten mellom bloggeren «Fjordman» og Anders Behring Breivik. Artikkelen bygger på opplysninger fra politiavhør. Bloggeren reagerte på at han, til tross for flere forespørsler, ikke hadde fått anledning til å komme med tilsvar. Han viste i den sammenheng til belastningen det er å bli knyttet til denne massedrapssaken. PFU mente imidlertid artikkelen ikke inneholdt angrep som utløste tilsvarsretten, og NRK gikk fri.
Postkasse-bilder
Aftenposten og TV 2 omtalte Anders Behring Breiviks tilholdssted på Rena, og viste bilder av gården han leide der. Samtidig ble det publisert et bilde fra gårdens postkasse med navneskiltet «NN», «XX», «Breivik Geofarm v/Anders Breivik». NN og XX var eiere av gården, og reagerte på at deres navn ble vist på lik linje med Breiviks. Det ble vist til sakens alvor og at dette var en stor påkjenning.
PFU påpekte at klager ikke var nevnt i artiklene, og heller ikke utsatt for noe kritikk. PFU mente publikum forstod at det var Breiviks selskap som var i fokus, og ikke klagers navn. PFU merket seg også at TV 2 og Aftenposten hadde fjernet/sladdet navnene, så fort de ble klar over klagerens reaksjon. Mediene gikk fri.
Etterlyst
NRK og Stavanger Aftenblad publiserte en etterlysning av «en farlig mann» fem dager etter terrorangrepene 22. juli 2011. I etterlysningen var ikke mannen navngitt, men avbildet (politibilder). Det ble oppgitt at mannen hadde identifisert seg med Anders Behring Breivik. Etterlysningen var basert på en pressemelding fra politiet som egentlig bare var beregnet på intern bruk. Omtalen ble korrigert etter vel en time. Den omtalte som klaget skrev i klagen at publiseringen hadde vært en stor belastning.
PFU viste til publiseringstidspunktet og viktigheten av å hindre nye overgrep. PFU la vekt på at NRK handlet i god tro. Det var ikke var mulig for redaksjonen å forstå at meldingen fra Kripos bare var ment for internt bruk. NRK foretok seg også det som må anses å være påkrevd for å rette opp feilen som var begått. Utvalget merket seg også at redaksjonen hadde beklaget overfor klager den belastningen han hadde blitt påført i forbindelse med publiseringen.
Seminaret 4. juni: «Etikk når det smeller – og etterpå» streames her.
Fakta:
PFU behandlet 53 saker som kunne knyttes til terroren i Oslo og på Utøya.
22 saker fikk full behandling, det vil si at det gjennomføres tilsvarsrunde mellom klager og innklaget redaksjon, før PFU kommer med sin uttalelse. Av de 22 sakene ble 8 medier felt. 14 saker gikk fri.
Av de klagesakene som ikke fikk full behandling, det vil si 31 saker, så konkluderte PFU med ikke brudd på god presseskikk etter forenklet behandling i 13 saker.
11 klager ble avvist på grunn av manglende samtykke. 1 klage ble trukket og 6 endte opp med en minnelig ordning mellom partene.
Prinsipputtalelse:
I etterkant av 22. juli-klagene ble prinsipputtalelsen «Om ulykker og katastrofer» oppdatert.
«Pressens Faglige Utvalg uttaler om medienes dekning av ulykker og katastrofer:
Ved større ulykker og katastrofer har mediene et klart informasjonsansvar, og en åpenbar rett til å bringe reaksjoner på hendelsen. Berørte og pårørende kan imidlertid være sterkt preget av det de har opplevd. Det må derfor utvises særlig varsomhet ved formidling av reaksjoner fra disse, spesielt dersom reaksjonene publiseres direkte, og om situasjonen fortsatt er uavklart.
For samfunnets sorgarbeid er det viktig at det blir gjort offentlige markeringer og skapt rammer omkring mediefokuserte dødsfall. Dette er også tankegangen bak minnegudstjenester og tilsvarende offentlige arrangementer. Det er en forventning at slike markeringer av sorg blir dekket av media, om de skal være offentlige. I dette arbeidet vil presseetikken pålegge mediene begrensninger, knyttet til beskyttelse av privatlivets fred og kravet om saklighet og omtanke i all reportasje. Begrensningene består i at man ikke på en nærgående måte eksponerer den enkeltes private sorgreaksjon. Man må være forsiktig med å knytte sorgreaksjoner til navn, eller å bruke bilder med gjenkjennelige personer som viser sterke følelsesutbrudd.
Derimot er det viktig å gi inntrykk av de offisielle markeringene av sorgen. Det er også naturlig at offentlige personer som deltar ved markeringene, blir eksponert fordi deres følelser i slike sammenhenger kan være med på å gi inntrykk av samfunnets deltagelse i sorgen.
På dette området er det særlig viktig å skille mellom det private og det som har offentlig interesse, fordi mennesker i sorg er mer utsatte enn andre. Deres følelser er private, mens seremonien og markeringer av sorg er offentlige.»
