Forrige uke annonserte Subjekt-redaktør Danby Choi med brask og bram at han skulle være hovedtaler på 17. mai i Oslo.
Da dette kom opp i redaksjonen, måtte jeg spørre den ene andre som er fra Oslo – har du noen gang visst hvem som holder tale ved kransenedleggelser på 17. mai? Er Ibsen-graven annerledes enn de andre? Er det en hovedtale?
Det er jo ikke alt man har oversikt over, men siden jeg har bodd her hele livet, stusset jeg over beskrivelsen.
Det gjorde imidlertid ikke VG, som laget første sak basert på Chois Twitter-tråd, uten å sjekke med 17.-mai-komiteen.
Ingen hovedtaler
Så kom nyheten om at 15 000 hadde skrevet under oppropet «NEI til at dem som offentlig støtter voldtektsmenn skal holde tale på 17. mai i Oslo».
Det viste seg at dette var en nok en mediehendelse av typen Danby Choi ofte genererer: Opphauset og basert på upresis informasjon.
For å ta den nyeste saken først:
Det viste seg at det ikke stemte at én regnes som hovedtaler.
Hvert år er det 14 kransenedleggelser i regi av Oslo kommune. Blant annet ved Camilla Collett-statuen i Slottsparken, Krigsseilermonumentet ved Norsk Maritimt Museum og ved Ibsen, Bjørnson og Wergelands graver på Vår Frelsers Gravlund.
Ti kransenedleggelser har i tillegg en tale på 3–5 minutter, og noen har musikkinnslag.
17. mai-komiteen er sammensatt av alle partier, og de får velge en taler hver. Choi ble invitert av Oslo Høyre.
Profilerer seg som kontrær
På Facebook kaller Choi oppropet for en «villedende kampanje om at jeg 'støtter voldtektsmenn'».
«Selvfølgelig har jeg aldri støttet voldtekt. Jeg har heller aldri vært opptatt av å 'støtte voldtektsmenn'. Jeg har vært for rettsvern, ytringsfrihet og omsorg – også for folk som kanskje har gjort noe galt. »
Til TV 2, nevner TikToker Anine Olsen to overgrepssaker Choi har vært i mediene i forbindelse med:
Først var Choi vitne i rettssaken der «kulturprofilen» Gaute Drevdal var anmeldt for flere voldtekter (han ble først dømt for ni, deretter frikjent for åtte voldtektsanklager og dømt for én).
Det stemmer at debatten om støtten startet med at Choi vitnet. Men han har også nevnt dette i mange sammenhenger etterpå.
Antagelig reagerer folk vel så mye på at han bruker saken til å profilere seg som uredd forkjemper for det kontrære.
Men det er ikke en urimelig tolkning at han har støttet Drevdal offentlig. I et intervju med Se og Hør kan man for eksempel lese:
«Jeg er ganske rett fram og opptatt av å forsvare de jeg mener blir utsatt for urett, uansett hvor upopulært det ville vært.» Det svarer han på spørsmål om hvordan det var å stå i mediestormen da han vitnet i rettssaken for kulturprofil Gaute Drevdal (54), som han også var venn med.
40 sider i boka
I boka «Kanseller meg om du kan», bruker han nesten 40 sider på den saken. Etter å fortelle at han tror Drevdal skal ha følt at det var symbolsk at han ble dømt for det ene forholdet, avslutter Choi kapittelet med å hevde at hele saken startet med en overdrivelse. For så å skrive hvordan det påvirket hans reise «vekk fra mitt tidligere woke selv».
Om jeg var på vei vekk fra mitt tidligere woke selv alt før denne saken detonerte, fantes det ingen vei tilbake når den hadde sprengt mitt tidligere miljø i filler. For meg ble saken svært belastende – den førte til personhets, hærverk mot avisen jeg bygget opp, tap av venner og kollegaer, og utallige timer med tvil og kvaler. Men den gjorde meg også sikrere på det liberale verdigrunnlaget mitt, og på at det tross alt er viktigst å stå fast på noen prinsipper.
Andre gang han havnet i mediene i forbindelse med en overgressak, laget han (og beklaget) en TikTok-video med en av dem som ble dømt for grov seksuell omgang med en mindreårig i Bergen (ikke en av dem som ble frikjent i lagmannsretten, selv om Choi hevdet dette).
På Facebook skriver han at det framstilles som at han både støtter voldtekt og voldtektsmenn, men mediene skrev spesifikt «voldtektsmenn», ikke voldtekt. Noen vil kalle det «villedende».
Da blir det ekstra komisk når han vifter med Vær varsom plakaten, og skriver «Pressen må selv sjekke faktagrunnlaget for påstandene de blir servert, før de sprer dem videre (VVP punkt 3.2)».
Men så er heller ikke Choi særlig sterk i presseetikk. Mer om det seinere.
Tåpelige reaksjoner
Det er fint at Choi støtter sin venn. Først og fremst er det viktig og fint at han støtter ham privat, at ikke alle venner slår hånda av folk som dømmes for noe.
Jada, underskriftskampanjen kan kalles en plattformnekt. Men reaksjonene er basert på påstanden om at han skulle være hovedtaler for hele feiringen i Oslo.
I svaret drar han på – noen vil si at han iscenesetter seg selv som modig og uredd, i en historisk rekke av dissidenter, for å mene nokså vanlige ting:
«I dag føler jeg meg litt som Doktor Stockmann i 'En folkefiende'.»
«Jeg tror i hvert fall at Henrik Ibsen ville likt at det stormet rundt bekranserne hans. Han var – om mulig – enda mer kontrær enn meg.»
I kommentarfeltet legger han til: «Jeg er så sikker på at mitt forbilde og min søster, Shabana, ville vært stolt av meg nå ❤️ Tenker på deg! Og hva du gikk gjennom et helt liv 🙏❤️🇳🇴».
Danby Choi er blitt portrettintervjuet, og sitert over en lav Gucci-sko.
Nylig var han to ganger på Dagsnytt 18 med en ukes mellomrom. Og da har vi ikke nevnt deltakelsen i realityprogrammet Spillet.
Han er antagelig Norges minst kansellerte mann, noe som gjør det enda mer tåpelig når han roper «ulv ulv», og langer ut, helt uten nyanser, hver gang han selv kritiseres. Mens han selv kan tråkke over streken, etisk eller presseetisk, gang på gang.
Man blir ikke automatisk kjent
Av alt Choi driver med, er han desidert best på PR. Det er en åpenbar styrke, en viktig egenskap for lederen av et lite medie. Der er han antagelig bedre enn de fleste andre redaktører.
Men likevel, eller kanskje derfor, var det absurd å følge debatten etter Kampanje-undersøkelsen som viste at Choi var like kjent som VGs Gard Steiro.
Choi konkluderte at det kom av at Steiro oppførte seg mer som en direktør enn som en redaktør. At problemet var at han ikke mente mer offentlig.
Jeg stiller meg hundre prosent bak poenget om at redaktører oftere bør bruke muligheten til å delta i samfunnsdebatten. Men at det er en direkte sammenheng mellom deltakelse og hvor kjent man er?
Jeg lurer på om Choi bare later som, eller om han ikke forstår elementær medielogikk, som at kulturkrig og «kansellering», som er viktigste motor for Subjekt, skaper sterke følelser og sprer seg raskere, enn de mer prinsipielle debattene Steiro deltar i, for eksempel i Mediebobler-podkasten hver lørdag.
En parallell: Når viktige, men litt «kjedeligere» saker etterlyses i sosiale medier, finner man dem ofte ved et kjapt google-søk. Det er bare ingen som har fått dem med seg. I dagens sosiale offentlighet vinner det som blir debattert og delt videre. Sterke følelser trumfer vesentlighet.
Kan Steiro mene noe om alt VG har på trykk?
Om Steiro hadde skrevet flere kommentarer, ville han nok blitt mer kjent. Han ville ha lettere tilgang til store plattformer og medier enn Choi. Men det er ikke sikkert det ville utjevnet effekten av Chois TikTok-virale video, alle kontroversene han har vært i og influenser-venninnene.
Choi skrev også at det var gjensidig utelukkende å være likegyldig til et tema og samtidig være redaktør av en avis som har tatt opp temaet.
Men en avis som VG er for stor til at Steiro har mulighet til å være engasjert i alt de dekker.
Steiro har såpass stor kapasitet at jeg ikke tør å påstå at han ikke har lest alt VG har på trykk. Men jeg ville blitt imponert om han hadde det. I en stor avis kontakter underredaktørene sjefredaktøren om det er noe de mener vedkommende bør se på. Ellers fikser de sakene selv fram til publisering.
Det vil jeg også tro er en fordel. Det er nærmest umulig for redaktøren å detaljstyre hva som dekkes, og resultatet av det, er at ulike journalister tar med seg ulike vinkler og temaer på morgenmøtene og at avisene blir mer sammensatte og varierte.
Faget er pressetikken
Noen vil også mene at jobb nummer én for en leder, er å spille andre gode.
Men selve faget for en redaktør, er pressetikken. Den påstår Choi han er interessert i, men det kan være vanskelig å få øye på.
I saken der Begard Reza ble beskyldt for løgn, stilte Subjekt i tilsvaret spørsmål ved om artikkelen utløser samtidig imøtegåelse. Jeg tror ingen andre redaktører ville lurt på det.
De ble også felt nettopp på samtidig imøtegåelse. Subjekt-redaksjonens tolkning er tilsynelatende at PFU mener de ikke hadde prøvd hardt nok å få tak i henne.
«Som du ser (...) forsøkte vi å nå Begard Reza på telefon først for å tilby samtidig imøtegåelse, før publisering.
Men PFU vurderer det altså ikke som dokumentasjon nok på at vi har tilbudt Begard Reza samtidig imøtegåelse. Eller jo, men vi forsøkte liksom ikke godt nok. For e-posten dokumenterer jo bare et anrop. Ikke de kanskje 30 anropene vi har lagt igjen opp gjennom, i tillegg til e-postene og de andre måtene vi har prøvd å nå henne, for eksempel via felles bekjente.»
Men om man leser PFU-fellelsen, er det helt tydelig at det ikke hadde hjulpet om de kunne dokumentere 30 tapte anrop. De ble felt fordi Reza ikke ble forelagt beskyldningene i forkant av publiseringen. For det holder ikke å prøve å få tak i noen, du må også vise dem kritikken de skal svare på.
Som PFU-sekretariatet skrev ganske tydelig i etterkant: Svarer ikke kilden? Send kritikken på SMS eller mail!
Irrelevant ordgrøt
Hvilke problemer man har hatt med å få svar tidligere, er ikke relevant.
Dermed blir ordgrøten om kilder som gjør seg utilgjengelige heller ikke relevant. Igjen står noen løsrevne floskler om å ikke «gi etter for eksternt press».
Choi sa i tillegg, i debatten rundt fellelsen at:«Når PFU snakker om at de ikke må forholde seg til tidligere uttalelser, eller omverdenen for øvrig, forholder de seg til mye enklere etiske vurderinger enn oss andre». Og «i den virkelige verden» må forholde seg til om folk har sagt de aldri vil bli kontaktet igjen.
Det gir ingen mening. Det skjønner tilsynelatende også Subjekt-redaksjonen. For uka før, skrev de i den omtalte ordgrøten at de selvsagt tar kontakt med kilder hver gang uansett.
Bra. For det gjør Alle Andre Redaksjoner også. Subjekt er ikke ekstra flinke fordi de understreker at sakene blir bedre om man får begge sider. Det er grunnleggende journalistisk håndverk.
Choi gjør et poeng ut av at det de ikke ble felt på alle punktene de ble klaget inn til PFU for. Dette skjer antagelig hvert eneste PFU-møte. Det er en grunn til at man har begrepet «haglelklage», der klageren ramser opp masse punkter i håp om at ett av dem skal føre til en fellelse.
Feil på feil
Nylig inngikk Subjekt minnelig løsning med kunstneren Hanan Benammar. Rekken av ting de beklager, er så lang og omfattende, at den nesten er umulig å parodiere.
Journalisten skriver at det i den opprinnelige artikkelen hevdes at Benammar «sto bak teaterstykket som skapte en av vår tids bitreste stormer», og som «endte med at justisministeren gikk og samboeren hans ble fengslet.»
Subjekt skriver i beklagelsen: «Den opprinnelige ingressen og delingsteksten i artikkelen kunne gi et feilaktig inntrykk av at Benammar og teaterstykket var skyld i at justisminister Tor Mikkel Wara måtte gå av og at hans daværende samboer, Laila Bertheussen, endte i fengsel.»
Subjekt hadde dessuten delt saken på Facebook med denne teksten:
«Hun står bak teaterstykket som endte karrieren til justisministeren og sendte samboeren hans i fengsel. Nå blir hun en av de mektigste kunstnere i landet»
Subjekt skriver i beklagelsen: «Vi beklager belastningen vi har påført Benammar ved å feilaktig knytte henne til alvorlige straffbare handlinger i en nyhetssak.»
De beklager i tillegg:
* kommentarer som ble stående for lenge i kommentarfeltet
* at de hadde lenket til feil sak
* at de brukte et bilde som ikke var klarert for pressebruk.
I tillegg opplyser Subjekt at de heller ikke var i kontakt med Benammar før artikkelen ble publisert. Selv om Subjekt altså bedyrer at de anstrenger de seg for å gjøre akkurat det hver gang.
Lov å gjøre feil. Men.
Beklagelsen er publisert som en pressemelding. Subjekt har ikke lenket til den, eller gjort oppmerksom på alle rettelsene i artikkelen de beklager. Noe som er vanlig praksis i seriøse aviser, når det gjelder såpass store endringer.
Det er lov å gjøre feil. Pressen er generelt fortsatt altfor redde for å innrømme det, når de har gått i baret. Choi er uredd, spissformulert og innrømmer feil. Det er bra.
Men hvor mange ganger kan Choi beklage, uten å gjøre noe med nivået på forståelsen av pressetikk i Subjekt?
Hvor lenge kan Choi fortsette å være lemfeldig med detaljer og fakta?
Hvor lenge kan man sitte i styret til Oslo redaktørforening, uten å lære seg faget som faktisk gjør deg til redaktør?
Om Choi synes det er ubehagelig at mange kaller Subjekt en blogg, bør han lære seg det journalistiske håndverket bedre.
Mye støy, lite signal
Men om målet er mest mulig støy, så er sannheten at det fungerer gang på gang på gang.
PFU-fellelser og faglig kritikk kan lett tolkes som mainstream medias forsøk på å blokkere en uredd, kontrær stemme.
Tendensiøse gjengivelser av kritikken man får, klinger antagelig sant for dem som ikke gidder å sette seg inn i sakene.
Men når støyen når nivået hvor ingen lenger gidder å finne ut hva som er hva, kan Danby Choi gjøre det han liker best, og vil mest i hele verden.
Som er å framføre masse floskler ingen egentlig er uenig i, om verdien av det frie ord, avvikende meninger og en uredd samfunnsdebatt.
Med andre ord: Holde en 17. mai-tale.
———————————————-
Presisering/Rettelse: Kort etter publisering ble det lagt inn et forbehold i avsnittet om at Choi proklamerte at han skulle være hovedtaler.
Kort etter dette igjen skrev Choi på Facebook at han «i all kommunikasjon med kommunen til nå (har) fått informert at det er en hovedtale jeg skal holde». Vi har derfor fjernet et avsnitt om at det er uvanlig for en redaktør å proklamere at man skal være hovedtaler uten å sjekke fakta.
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
