– Åpenhet er best når det er tilpasset. Det viktigste er ikke å si alt til alle, tvert imot, sier Ingeborg Senneset i Aftenposten.

Anne Marthe Lilleby

Derfor er Ingeborg Senneset åpen om egen psykisk helse

«Aldri mer pasient», sa Aftenposten-journalisten til seg selv da hun lukket døren til sykehuset bak seg for ti år siden. I sin egen spalte åpner hun opp om veien tilbake til psykolog og samtaler igjen.

Kent Olsen Journalist

Publisert 16.08.2022 - 05:55

Denne artikkelen er over to år gammel.

Journalist og spaltist i Aftenposten Ingeborg Senneset har i flere år vært åpen om egen psykisk helse. Den 22. juli i år delte hun med A-magasinets lesere at hun igjen var blitt pasient.

«Jeg skal ikke si det var helt topp. Å sitte der inne var alt jeg hadde gruet meg til, alt jeg ikke ville gå inn i igjen. Men på disse ti årene er det kanskje blitt plass til en nyanse eller to til,» skriver hun.

Til Medier24 utdyper hun åpenheten:

– For mange, meg inkludert, er det veldig mye lettere å være åpen etter at det har gått bra. Det er lett å finne artikler med kjente og ukjente som forteller om å ha «møtt veggen» – og ha fått det bedre, sier hun.

– Jeg er opptatt av å vise at man kan også kan være åpen om at det ikke går så bra akkurat nå, og fortsatt være et fungerende menneske.

Senneset forklarer at selv om hun deler at hun er tilbake til behandling, så er hun opptatt av å ikke si alt.

– Åpenhet er best når det er tilpasset. Det viktigste er ikke å si alt til alle, tvert imot. Det aller, aller meste sier jeg kun til noen få – noe til ingen. Slik skal det også være. Enkelt sagt: Jeg sier at jeg skal til psykolog, men ikke hva jeg skal snakke med psykologen om.

Starter ny nettavis - skal satse på konstruktiv journalistikk

Både negativt og positivt

Flere ganger har hun opplevd at åpenheten har blitt brukt mot henne.

– I aller høyeste grad, på daglig basis, og denne spalten var også en lissepasning til dem, sier hun og forklarer:

– De som ikke liker det jeg skriver, kan for eksempel finne på å kontakte arbeidsgiver og si at jeg er syk i hodet. Andre kan skrive og diskutere om jeg er en slags uskyldig nikkedukke for farmasiindustrien som utnytter et svakt menneske til å løpe ens ærend.

Hun har ikke bare fått ris - det kommer også ros tikkende inn i innboksen.

– Det er veldig mye fint, både i sosiale medier og på e-post. Mange av tilbakemeldingene er svært sterke å få. Det er en overvekt spesielt av gutter og menn som kjenner seg igjen i det å ønske å stå på egne bein, selv om de på et nivå skjønner at de trenger en krykke. Stolthet eller skam kan stå i veien, forteller Senneset.

Savner tilbud

Tilbakemeldingene om at folk har brukt artikkelen som et utgangspunkt for endelig å prate sammen, synes hun er «helt suverent».

Men det gir henne en stor klump i magen hver gang noen forteller henne at de nå skal søke hjelp.

– Det er ingenting som er bedre enn at de tillater seg å strekke ut hånden, vise seg sårbare. Men hva om ingen tar imot den hånden? Hva om de roper på hjelp og får en kø eller stengte dører til svar? Det er den virkelige saken her. Målet er ikke nådd før mer hjelp kommer til flere, sier hun.

Senneset trekker frem Bergens Tidende og A-magasinet, som hun selv skriver for, som har kjørt hardt på tilstandene som gjelder i barne- og ungdomspsykiatri.

– Det er en fortvilende ting å stå på sidelinjen og se at det lages gode saker, men politikere og helseforetak slipper unna og går videre etter hver sak, sier hun.

Aftenposten Forklart har nådd 1000 episoder: – Bak det ligger vanvittig mye arbeid, mye stress og bittelitt krangling

Travel høst

For Senneset selv blir det en travel høst, med sin vanlige jobb i Aftenposten, lansering av bok den 12. september, innspilling av lydbok, samt debatter, podkaster og TV.

I tillegg skal hun holde flere foredrag.

– Jeg planlegger ikke etter å være syk, kommer det fra Senneset.

– Men jeg kan godt innrømme at jeg gjemmer meg litt i det å jobbe. For meg er det greit. Det må være lov å være litt arbeidsnarkoman selv om man er syk. Med mindre noen tvinger meg ganske hardt til å sykmelde meg eller å slutte å gjøre ting som har betydning, kommer jeg til å fortsette, uansett om jeg er pasient eller ikke. Å hjelpe andre gir verdi. Og det er da jeg føler det er verdt å hjelpe seg selv også, sier hun.