Journalistens sterke barndoms­historie har berørt mange: – Jeg fikk en voldsom respons, det var uvant

(KRISTIANSAND): En natt i januar i fjor våknet Sven Arthur Ljosland klokken 02.00. Noen hadde åpnet en dør til barndommen i hodet hans. Nå ble han vekket, sinnet insisterte på at han skulle kikke inn.

– Der inni hodet mitt foregikk en helt absurd teaterforestilling med bruddstykker, hendelser og stemninger fra oppveksten. Kona sov intetanende ved siden av meg. I fire timer lå jeg bare der. Alt fosset frem. Jeg grein litt innimellom, og tittet videre. Tidlig om morgenen sto jeg opp og begynte å skrive, sier Ljosland til Medier24.

«Ingen spør meg hva jeg synes om lyden av lørdag natt. Ikke mamma, ikke han. Ikke noen andre.

Det begynner å lysne utenfor. Bakken er blitt hvit.

Om noen timer våkner mamma. Og han kommer til å ligge i senga og grine. Be om forlatelse.

Og det får han.»

«Lyden av søndag morgen» ble publisert av Fædrelandsvennen lørdag 22. januar.

Et barn forteller om ei stue full av tomme koskenkorva-flasker og fulle askebegre. Det er ikke et intervju, men tekst fra et 11-12 år gammelt barn, fortalt av hans voksne jeg.

– Jeg skulle bli 54 år før jeg var klar for å skrive denne kommentaren, sier Sven Arthur Ljosland.

– Er den sann? Stoler du på barnet som forteller?

– Ja, visst er det sant. Et barn forteller like sant som en voksen, sier Ljosland.

Barndommens rike

«Fra utsiden ser huset vårt ut som et hvilket som helst annet i Romskogen. Innvendig er det ei slagmark – et tablå som forteller nattens historie uten omsvøp. Den historien fortelles alltid best søndag morgen. Før noen rekker å pynte på den. Før noen fritas for ansvar. Før promillen blir for lav.

Men vil du ha hele historien må du jobbe for det. Du må ønske det inderlig. Da kan du finne spor».

NRK-veteranen skrev bok om sin egen mor: – Måtte tenke nøye gjennom hvor åpen og ærlig man skal være

Reaksjonene flommet inn. Den lavmælte desk-, sports-, nyhets-, magasin- og nå debatt-journalisten ble overveldet av mottakelsen.

– Responsen var enorm. Jeg forsto tekstene berørte folk, at det kunne gjøre godt for noen, kanskje hjelpe noen. Det høres sikkert pompøst ut, men jeg tenkte: Det er en slags mening i dette, sier Ljosland.

Fra begynnelsen av 1970-tallet bodde Sven Arthur Ljosland noen år i bydelen Slettheia i Kristiansand med moren og lillebroren. Foreldrene var skilt. Siden flyttet de til Lyngdal, hvorfra scenen fra dagen derpå er tatt.

Etter hendelsen på natta i fjor, har Ljosland fortsatt å skrive, mye for å bearbeide egne opplevelser, og få ting ned. Han er tross alt journalist.

Inn i redaksjonen

Like etter sluttet han på desken og gikk inn i en nystartet debattredaksjon, og ble inspirert til å skrive tekster.

Da redaksjonen gjorde en serie om fattigdom, ble han utfordret til å skrive en tekst fra egen barndom. 23. november publiserte Fædrelandsvennen hans opplevelser av sin egen barnefattigdom.

En lørdag formiddag i 1975 sendte mamma min bror og meg til nærbutikken. Hun la 16 kroner og ei veldig kort handleliste i bukselomma mi.

Og så ba hun meg innstendig om å ikke miste pengene: «Det er alt vi har.»

Teksten tok også med seg forskning og kontekst, men kom tilbake til seg selv:

Jeg husker akkurat dette øyeblikket så klart som noe annet fra barndommen min. Det var øyeblikket da det gikk opp for meg at vi var fattige.

Lyden av lørdag natt

Avisen dokumenterte at barnefattigdom eksisterer i fullt monn i dag.

Så gikk redaksjonen løs på alkohol. Da tok Ljosland den helt ut. Da var det ikke lenger «en som husket». Barnet selv fortalte:

Historier om å ligge i senga og være redd for å sovne. Om å holde pusten når noen hever stemmen på andre siden av veggen. Om å sitte i baksetet i en Ford Escort på vei til venner og bekjente midt på natta – med en beruset mor bak rattet.

Om lyden av spark og slag.

Om lyden av en ufødt lillesøster som dør.

Det er lyden av lørdag natt.

Ljosland fikk SMS-er, meldinger på Facebook, ordfører, e-poster og så videre. Hva var det som traff så voldsomt, var det noe mer enn gjennomarbeidede gode tekster fra et barn?

Åpnet helt opp

Ljosland selv hadde jo lagt barndommen bak seg da han flyttet hjemmefra.

– Jeg var ferdig med alt dagen jeg flyttet. Jeg stoppet ikke opp, reflekterte ikke på mange år.

Han stiftet egen familie. Allerede i 1990 hadde han begynt i Fædrelandsvennen, for 32 år siden. Så flyttet barna ut, og han fikk tid – og natten i fjor som åpnet døren tilbake.

– Det var noe som bare måtte ut. Den nye stillingen i redaksjonen ga meg muligheter å skrive kommentarer, og jeg fikk skrivekløe og gikk inn i kreative prosesser. Jeg fikk lyst å sette ord på oppveksten min.

Han sov nesten ikke natten før den første kommentaren kom på trykk. Men det gikk bra.

– Jeg fikk jeg en voldsom respons, det var uvant. Som journalist er du heldig om du får ros på en evaluering, kommenterer Ljosland tørt.

Enda verre var det da han skrev om søndag morgen to måneder senere.

– Jeg har gått rundt litt sånn i følelsesmessig «overdrive» i hele høst og vinter. Det har kostet å skrive tekstene, og i tillegg til min egen terapi har det vært godt å kunne bruke dem i en nyttig kontekst. Men den dagen søndagsteksten ble publisert, var sterk.

– Jeg var ikke redd, men det er noe med å utlevere historien sin. Jeg hadde flikket utallige ganger på den. Så lot jeg den ligge i tre uker før jeg tok den opp igjen, og så at dette var historien jeg ville fortelle. Så lå jeg våken igjen. Reaksjonene var overveldende, så jeg sov ikke neste natt heller.

Hver sine opplevelser

– Men du måtte bli 54 år?

– Jeg tror ikke jeg hadde klart det før. Det handler om prosesser vi går gjennom som mennesker. Vi har et kammer, hvor vi gjemmer og glemmer, til vi er klare. Så må jeg legge til: Barndommen var ikke bare svart. Men det er ikke tvil om at jeg opplevde et traume, og det har preget meg.

– I diskusjonen om virkelighetslitteratur og journalistikk: Hvordan er det å fortelle barnets opplevelse, uten å ta med de andre kildene?

– Min bror har jeg snakket mye med. Jeg var omsorgsperson for han. Han hadde ikke alle de samme opplevelsene. Vi har begge våre virkeligheter. Han fikk lov å være et barn, det gjorde ikke jeg. Min mor døde i 1985, men jeg har dokumenter som underbygger mine historier, sier Ljosland.

– Livet mitt er mye mer

Han stiller til intervju med Medier24 fordi han er opptatt av åpenhet, at vi må se og fortelle.

– Det er ikke synd på meg, men man tar det med seg. Barndommen varer livet ut. Barn er så lojale, vet du. Jeg er fortsatt en konfliktsky, liten gutt, og barndommen min har preget meg på godt og vondt. Det er like mange barn i dag som sliter med fattigdom og alkohol. Det har våre serier belyst.

– Du har vel sterke meninger om alkohol også da?

– Spør du om jeg blander kortene som journalist og kommentator, så har jeg ikke noen annen agenda enn å belyse temaene. Jeg har min historie. Vi må snakke om fattigdom og alkohol. Det er ingen grunn til at dette skal være tabubelagt. Jeg har selvsagt ingen agenda utover det.

Snart kan jeg gå ut og spille fotball i snøen.

Ingenting er som å være først på banen og lage nye spor.

Her er serien om fattigdom. Serien om alkohol finner du her.

TV 2-profilen skrev åpent om sin egen vanskelige barndom: – Responsen har vært overveldende