I et innlegg i Medier24 gir Kristoffer Gustavsen, med tittelen «juniorpartner i Geelmuyden Kiese», motstanderne av riving av Y-blokka en leksjon i påvirkningsarbeid i Norge anno 2020.
Under teksten gjøres det oppmerksom på at Gustavsen også er vara til Oslo bystyre, men at han ikke har skrevet teksten som politiker. At han representerer Høyre, som nettopp tapte en sak om Y-blokka i bystyret, har man ikke funnet bryet å nevne.
Gustavsen spør: «Hvor var disse stemmene da saken egentlig ble avgjort?». Om politikeren Gustavsen hadde brukt litt tid på saken i bystyret ville han visst at mange av disse stemmene var der også i 2013. Selv ble jeg engasjert i saken som frivillig alt i 2011, og tok så fatt på den som nyansatt generalsekretær i 2013.
Fortidsminneforeningen og flere andre organisasjoner ba da innstendig om at det skulle gjøres en egen utredning av hvordan Y-blokka kunne brukes videre. Hadde regjeringen lyttet da ville vi ikke hatt regjeringskvartalet fullt av demonstranter og kulturprotester nå.
Gustavsen gjengir kommunalminister Astrup på at «det ikke var regjeringens intensjon å ta stilling til riving». Men det gjorde likevel i mai 2014, uten at alternativer for bevaring var undersøkt. Siden har vi og svært mange andre påpekt dette, gjennom samtlige av årene Gustavsen retorisk lister opp. Dette burde Gustavsen kjenne til, om ikke som juniorpartner så som politiker i Oslo bystyre.
Politikeren burde også nå kjenne til det som nå er etablerte fakta: at rivingen er et klimafeilgrep, at Y-blokka har skapt større engasjement og oppslutning enn noe annet kulturminne i vårt lands historie, at resten av Europa tror vi er gale og at sikkerhetsutfordringene ved Y kan løses lett og rimelig.
Som alle tekster har Gustavsens flere budskap. Jeg leser to hovedbudskap til oss rivemotstandere. Det første er «hold kjeft». Det er vel egentlig fra politikeren Gustavsen, og er av mindre interesse. Det andre er mer subtilt: «Hvorfor bråker dere i gatene, i stedet for å bruke oss i Geelmuyden Kiese?».
Det er et vesentlig mer interessant spørsmål, som også vi i Fortidsminneforeningen har stilt oss. Hadde rivemotstanderne brukt et større pengebeløp i 2013 og -14 på Geelmuyden Kiese, First House eller et annet av de større byråene, så er det store muligheter for at arbeidene bak anleggsgjerdet ved Y hadde vært klima- og ressursvennlig oppussing i stedet for destruksjon av ett av sosialdemokratiets viktigste kulturminner.
Det er ikke tilfeldig at det er de to store partiene som sikrer riving. Arbeiderpartiet og Høyre har i dag strukturer som gjør det nær umulig for mindre organisasjoner eller engasjerte enkeltmennesker å påvirke politikken på nasjonalt plan. Du må enten ha veldig gode kontakter, eller mulighet til å bruke fem- eller sekssifrede beløp på kommunikasjonsbyråer. Uten minst en av de to når du rett og slett ikke fram, som Gustavsen viser.
Et spørsmål politikere nå bør stille seg er om det slik vi ønsker demokratiet skal fungere? Er det greit at folkelig engasjement spilles helt ut over sidelinjen, og at den eneste måten å påvirke beslutninger på er å bruke pr-byråer? Og for Gustavsens kolleger: hvordan ser byråene for seg sin samfunnsrolle? Hvordan vil de bidra til å legge til rette for at mindre aktører med begrensede ressurser også kan drive påvirkningsarbeid overfor de to største partiene?
Beslutningen om å rive Y er utdatert. Som Altasaken for all tid hefter ved Gro Harlem Brundtland vil Y-saken hefte ved Erna Solberg. Som en siste krampetrekning fra en tid som er forbi, før vi endelig tar bærekraftsmålene på alvor i samfunnsutviklingen. Gustavsen viser liten innsikt i fakta rundt Y-blokka, men god innsikt i hvordan vårt demokrati nå fungerer. Det er det budskapet i hans innlegg vi bør diskutere konsekvensene av videre, uansett hvordan det går med Y-blokka.
