Medier24 har invitert ulike profiler i og utenfor mediebransjen til denne spalten #VårBesteJournalistikk for å vise fram verdien av godt journalistisk håndverk – og viktigheten av en fri og uavhengig presse.
I denne andre utgaven av spalten snakker vi med nyhetsredaktør André Winje Arntzen i P4-gruppen.
Hans redaksjon jobber for det meste med daglige nyheter og sjelden med lengre gravesaker. Likevel er det dager han husker bedre enn andre:
Da Listhaug trakk seg og det kokte på lufta
20. mars i 2018: Sylvi Listhaug (Frp) holder pressekonferanse i Justisdepartementets lokaler i Nydalen i Oslo i forbindelse med at hun trekker seg som justisminister tirsdag.Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
1. Hvilket journalistisk prosjekt husker du best fra de siste årene og hvorfor?
– Det er noen dager og saker man husker bedre enn andre. Særlig dager hvor det
skjer dramatiske ting og vi må raskt kaste oss rundt for å formidle siste nytt. Terror og Wara-saken er eksempler den siste tiden, men en sak vi ofte snakker om internt var da det ble kjent at Sylvi Listhaug skulle trekke seg. Det skjedde midt i vår nyhetssending kl. 08, men likevel klarte nyhetsanker og reporter å «stunte» et opplegg der og da, uten planlegging og manus. Det krever ekstremt mye av våre medarbeidere. Ikke bare er det vanvittig mange lyttere å ta hensyn til, men man skal også formidle på en god, troverdig og opplysende måte. I løpet av årene er det mange slike hendelser hvor nettopp vår evne til å opptre raskt og fleksibelt har vært avgjørende. Det gir en vanvittig puls, entusiasme og mestringsfølelse.
– Jeg vil også trekke fram våre medarbeideres utrolig evne til å kunne jobbe med det meste. De er allroundere av beste sort.
#VårBesteJournalistikk
I denne spalten har Medier24 invitert et knippe journalister, redaktører, lesere og øvrige mediefolk til å fortelle hvorfor journalistikk er viktig – og hva de ønsker å trekke fram som det beste innen det journalistiske håndverket de siste årene.
Vi ønsker å bidra til å fremme det gode håndverket innen journalistisk arbeid – i en tid der flere forsøker å devaluere jobben som gjøres.
2. I hvilken grad mener du at journalistikk er viktig?
– Journalistikken er viktig. Kanskje viktigere enn noen gang, særlig sett i lys av de strømninger vi ser både i og utenfor Norge, hvor man fra enkelte hold opplever at redaktørstyrte medier snakkes ned, journalistikken undergraves og framstilles som agendastyrt. Vi ser det stadig i debatter rundt eksempelvis innvandring og politikk. At vi har fått konkurranse på meningsinnhold, formidling av hendelser, begivenheter osv. er på mange måter bra. Det bidrar til økt mangfold, oppmerksomhet og opplysning i mange tilfeller, men det bekymrer meg også at mange ikke-tradisjonelle medier har fått så stort fotfeste i deler av befolkningen. For ikke å snakke om enkelte kjente personers betydning og deres evne til å påvirke andre mennesker gjennom deres mediekanaler.
– At folk benytter og tror på det som formidles, helt ukritisk, uroer meg. Derfor er vår rolle kanskje viktigere enn noen gang i å opptre på en så objektiv og faktaorientert måte som mulig og hvor vi lar relevante stemmer slippe til. Samtidig må vi også feie for egen dør. Vi kan ikke både være kritiske til mye av det som skrives og menes på ulike nettsteder, blogger o.l. og samtidig opptre med en type journalistikk som ikke holder faglig mål. Det er jo et paradoks at PFU behandlet rekordmange faktafellelser i fjor.
3. Hva er journalistikkens største utfordring akkurat nå og hva kan vi gjøre med det?
– Vi må verne om styrken vår, nemlig at journalistikk er et fag og det bedrives best med et sterkt etisk regelverk, kompetente medarbeidere og ledere samt eiere som forstår at det å eie et medie handler om mer enn bare bunnlinje. Vi må også vise lyttere, lesere og seere at det er den uavhengige journalistikken som best kan opplyse på en troverdig måte hva som skjer i samfunnet, på godt og vondt. Samtidig må vi tørre å fornye oss og være enda mer innovative i kampen om oppmerksomheten. Jeg synes det er spennende å se hvordan enkelte medier har lagt mye ressurser i nye måter å publisere saker, særlig på nett.
– Vi må også bli enda flinkere til å få flest mulig stemmer inn i debatten, ikke opptre fordomsfullt eller drive på akkord med grunnleggende redaksjonelle prinsipper. Slik sett er det interessant å observere debatten om vennskap mellom journalister og maktpersoner. Jeg forstår de som setter spørsmålstegn ved habilitet og troverdighet i noen sammenhenger. Det er lett å klage på andre, men vi også tåle kritisk søkelys på egen rolle og rolleforståelse.
