Nå gir en daglig dose VG, Aftenposten og Dagsrevyen – mine hovedkilder til korona-nytt – både håp, trøst og oppløftende nyheter.
På VGs fantastiske sider om hvordan viruset sprer seg i Norge og verden, har vi sett hvordan kurvene flater ut og faller igjen.
Dagsrevyen har alltid et lyspunkt i korona-mørket. Margrethe Hansen fra Fredrikstad, for eksempel, strålende glad for å være frisk igjen.
I Aftenposten har barn og voksne verden over fortalt hvordan de holder ut livet i karantene og usikkerhet. Poenget er: De holder ut.
Og nettopp dette, at vanlige mennesker kommer seg gjennom vanskeligheter og løser problemene de står i – det blir nå journalistikk.
Sånn har det ikke alltid vært. Gla’saker har hatt lav prestisje, for samfunnsoppdraget ber mediene «avdekke kritikkverdige forhold».
Men kan ikke journalistikken både avdekke kritikkverdige forhold og fortelle om ting som går bra? Jo, og det innser nå stadig flere.
Forandringen har kommet gradvis, påvirket av godt dokumenterte påstander om at mediene faktisk har for mange negative nyheter:
Hans Rosling, Steven Pinker og andre har vist at verden er ikke et så elendig sted som journalister ofte gir inntrykk av.
Vitenskapelige undersøkelser viser at mange mener mediene sprer en følelse av maktesløshet, at alt går galt og ingenting hjelper.
«A lot of the public is really alienated from a lot of the journalism that they see - they don’t find it particularly trustworthy, they don’t find it particularly relevant and they don’t find it leaves them in a better place», sier Rasmus Kleis Nielsen, direktør for Reuters Institute.
En stor del av journalistikken er fremmedgjørende, ikke særlig troverdig, ikke spesielt relevant, og den gjør ikke livet lettere.
Men den syriske flyktningen Aghiad Ajjoub, som tilbyr handlehjelp til eldre som ikke tør gå ut under pandemien – ja, han gjør livet lettere.
Og reportasjer om barnefamilier som overnatter ute i Oslo-marka når de ikke kan dra på hytta – ja, det er absolutt relevant stoff.
Slike saker viser verden slik den virkelig er – for Ajjoub og friluftsfamiliene finnes – og de gjør at flere kjenner seg igjen i mediene.
korona-pandemien er en anledning, om enn så sørgelig, for mediene til å vise sin eksistensberettigelse. Så langt har de gjort det, mener jeg.
Det viser også Medietilsynets måling av økt tillit til seriøse medier under korona-krisa, og rapportene om økte lesertall for nettavisene. Jeg er overbevist om at både tillit og lesertall hadde vært lavere om mediene bare hadde servert grufulle sykdomsbeskrivelser.
Men, har vi ikke lest det også? Jo, men ikke bare det. I forhold til tidligere katastrofer har mediene nå gitt oss flere positive nyheter.
Da Tom Rosenvinge våknet etter ni døgn i koma, fikk vi vite hvor jævlig det hadde vært, men også hvor bra behandling han fikk på Ahus.
Dette er kjernen i såkalt konstruktiv journalistikk: Avslør kritikkverdige forhold, rapporter om problemer – men også om løsninger.
Korona-dekningen har verken manglet kritiske saker, debatter eller avsløringer. Men den har samtidig vært løsningsorientert.
Den har heller ikke spekulert i skremsler, slik dekningen av flåtten, det farlige magefettet og mer hverdagslige problemer tidvis har.
Når Dagbladets zoom-objektiv blir til et spørsmål om presseetikk, kan vi trygt anta at korona-dekningen har hatt få overtramp.
Samtidig, i de såkalte alternative mediene: Hege Storhaug strever med å koble koran og korona, og Helge Lurås ber om penger.
Når det virkelig er alvor, har verken Resett eller Rights noe vesentlig nytt å by på. Det er også verdt å merke seg i disse dager.
