- TRINE SKEI GRANDE, leder i Venstre
Kildevernet står veldig sterkt i Norge, både juridisk og etisk. Vernet er ikke et privilegium som journalister nyter – det er helt nødvendig for at hele samfunnet skal fungere. Vi har alle en interesse av at kildevernet sikres, slik at kritiske stemmer kan prate med journalister uten frykt for å bli avslørt og straffet.
Med vedtakelsen av ny etterretningsloven har dette vernet svekket seg, ettersom det blir enklere for myndighetene å kartlegge kontakt mellom kilder og journalister. Resultatet kan være at verdifulle kilder blir redde for å prate med journalister fordi de frykter å bli avslørt.
I USA er det allerede dokumentert at den omfattende statlige overvåkingen – eller frykten for overvåking – vanskeliggjør journalisters arbeid. Tidligere sjef ved The Washington Post, Leonard Dowie Jr., uttalte i 2013 at mange offentlige ansatte var motvillige til å snakke med journalister fordi de var redd for å bli overvåket og avslørt.
Hva er vedtatt?
Den nye e-loven lovliggjør innsamling av alle typer metadata – informasjon om mottaker, avsender, tidspunkt, osv., men ikke innholdet i meldingene og dataene. Det er bare informasjon som krysser landegrensen som samles inn, men siden nesten all innenlands kommunikasjon tar en svipptur til utenlandske servere vil i praksis all informasjon omfattes.
Etterretningstjenesten kan bare søke i de innsamlede dataene dersom en domstol tillater dette på forhånd. Dessuten er det satt opp en ekstra høy rettslig terskel dersom myndighetene vil søke etter informasjon som kan avsløre fortrolige kilder.
Venstre stemte mot delen av loven som handler om masseinnsamling av data. I tillegg er vi kritiske til hvordan loven – nå når den først er vedtatt – ivaretar kildevernet. Det kan faktisk hende at den vedtatte loven bryter mot menneskerettighetene.
Det er to problemer med loven. For det første er det ikke sikkert at lovens juridiske terskel for å bryte kildevernet er så streng som ytringsfriheten krever. Loven har en terskel som tillater at kildevernet kan brytes dersom det er «strengt nødvendig … for (å sikre) nasjonale sikkerhetsinteresser». I jussen er kildevernet er nesten absolutt, og det er ikke sikkert dette reflekteres i ordene som loven nå bruker.
Det andre problemet handler om hvem som skal vurdere når kildevernet kan brytes. Det kan oppstå situasjoner der etterretningstjenesten allerede har fått lov av domstolene til å gjøre søk i de innsamlede dataene, men der de senere oppdager at søket kan avsløre fortrolige kilder.
Dersom en slik situasjon oppstår krever loven ikke at domstolen må gjøre en ny vurdering av lovligheten til søket – da vil det være tilstrekkelig at departementet gjør en lovlighetsvurdering. Dette blir litt som at bukken skal passe havresekken, og det er svært problematisk at denne vurderingen ikke skal gjøres av et mer uavhengig organ. Flere juridiske vurderinger, for eksempel NRKs høringssvaret til lovforslaget, mener at en slik ikke-uavhengig vurdering er ulovlig.
Da datalagringsdirektivet ble vedtatt i 2012 var det svært mye mediedekning og fokus på lovens innvirkning på kildevernet.
Forrige ukes vedtak er personvernsmessig like inngripende som datalagringsdirektivet, men debatten var fraværende.
Aldri har så få brydd seg om noe som berører så mange.
