Det pågår en debatt om bruk av anonyme kilder i pressen. I mandatet til «Kildeutvalget» heter det blant annet at de skal beskrive «utfordringer og fallgruver» ved bruk av anonyme kilder. Rapporten er ventet i slutten av oktober. I mellomtiden aktualiseres debatten.
Statsministeren fikk fortjent kjeft fra flere redaktører da hun i partilederutspørringen hos Fredrik Solvang sa at hun noen ganger lurte på om journalister i det hele tatt har hatt kilder til alt, med adresse til bruk av anonyme kilder.
Det er selvsagt drøyt at landets statsminister insinuerer at medier dikter opp kilder. Det må i så fall belegges og konkretiseres. Men det illustrerer selvsagt dilemmaet ved bruken av kilder som i ytterste konsekvens bare journalisten (og kilden) vet eksisterer.
Et annet problem med bruken av anonyme kilder er det rent pressetiske. Godt illustrert i saken til Medier 24 og Erik Waatland, der en hel haug av anonyme kilder får snakke fritt og anonymt om VGs politiske journalister. Anonyme kilder karakteriserer og fremsetter drøye påstander mot de journalistene som ikke lenger jobber i avdelingen, som følge av Bar Vulkan-saken.
Dette mener jeg er et eksempel på helt misforstått bruk av anonyme kilder. Den type kritikk bør man må kunne stå for og fremføre i all offentlighet. Ikke gjemme seg bort i en allerede svært omdiskutert journalistisk metode. Jeg skjønner at kildene vil det, og jeg skjønner at journalistene heller vil ha saftige, anonyme sitater fremfor ingen sitater, men en slik bruk av anonyme kilder svekker både kildenes og journalistikkens troverdighet.
I Vær varsom-plakatens 3.2, står det at vi skal være kritiske i valg av kilder, og «vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder (..)»
I den svenske avisen Dagens Nyheter har de laget en sjekkliste for bruk av anonyme kilder (og sikker i mange norske aviser, men det var denne jeg fant, https://journalisten.no/…/sjekkliste-for-bruk-av-ano…/328060). Første punkt bør være retningsgivende enten man driver politisk journalistikk, eller dekker politisk journalistikk som bransjeblad.
«Anonyme kilder skal kun anvendes om informasjonen som gis er av stor samfunnsmessig betydning og det ikke er mulig å få denne fram uten å garantere anonymitet».
Hadde flere fulgt den regelen, hadde vi ikke fått anonyme sitater som dette:
– Det er merkbart at VG-teamet (Skarvøy, Mosveen og Melgård) er borte fra dekningen, for det er færre anonyme kilder og saker med veldig spisset fokus. Jeg er nok en av de som mener at det er bra for både journalistikken og for samfunnsdebatten
Og når en anonym kilde klarer å si dette:
– Jeg var ikke fan av den måten å jobbe på. VG hadde altfor mange anonyme kilder og journalistikk med en tydelig slagside.
..ja, da blir det nærmest parodisk.
Siste punkt i Dagens Nyheters sjekkliste om bruk av anonyme kilder:
«Tenk alltid på den skade publiseringen kan ramme den som pekes ut eller kritiseres av anonyme kilder. Det er ekstra vanskelig å forsvare seg mot kilder som ikke er åpne, derfor skal også terskelen for å publisere dette være særdeles høy".
Høy, der altså. Ikke lav. 
