Hva VG-rapporten ikke svarer på

• SVEIN BRURÅS, professor ved journalistutdanningen i Volda

VG-rapportens styrke er at den går åpent og grundig gjennom hva som faktisk skjedde før og etter dansevideoen ble publisert.

Rapportens svakhet er at den aldri stiller spørsmålet:

Hvordan kunne dette skje, i en av landets mest profesjonelle nyhetsredaksjoner? Hva er årsaken til den plutselige kildekritiske kollapsen i møte med et tips og en amatørvideo fra sosiale medier?

VGs egen evaluering slår fast at avisen har gjort alvorlige feil i saken om dansevideoen. Rapporten er tydelig og konkret i omtalen av noen av feilene som ble gjort. Det handler om journalistiske og presseetiske feil som slett ikke er ukjente i norske medier.

Dette er feil som er begått tidligere, av andre nyhetsmedier, og det mer enn én gang.

Men det er overraskende at selveste VG begår dem så grundig og utførlig. 

Uenighet mellom kilde og journalist i etterkant av et intervju om hva som ble sagt er en relativt kjent situasjon. Ord står mot ord, og det er ikke mulig å fastslå nøyaktig hvordan ordene falt.

Det behøver ikke bety at noen av dem lyver.

For en utenforstående observatør er det likevel et poeng at Sofie ikke har noen motiver for å gjengi intervjusamtalen upresist, mens VG-journalisten har et sterkt motiv for å svekke inntrykket av en nyhetsjeger som har fått teften av en ny politisk skandale.   

Selv om det ikke er mulig å vite nøyaktig hva som ble sagt i intervjusamtalen, er det likevel to kritikkverdige forhold som ganske åpenbare her.

For det første har journalisten presset for hardt på for å få et utsagn. Det erkjenner han også selv. For det andre har journalisten ikke lagt vekt på å få fram hva kilden egentlig ønsker å si, men på hva han ønsker at kilden skal si. 

VGs nyhetssak inneholdt dessuten en beskrivelse av innholdet i videoen som ikke er korrekt.

Alle disse feilene blir tydelig omtalt i VGs selvkritiske evalueringsrapport. Men når alt dette peker i èn og samme retning - nemlig at VG vrir saken den veien de vil ha den – hvorfor blir ikke denne forutinntattheten berørt i evalueringen?

Det kan jo være den som forklarer hele miséren.      

Rapporten

Det aller meste av VGs evalueringsrapport er en kronologisk og detaljert beskrivelse av hvordan saken ble håndtert redaksjonen. 40 av de 56 sidene er viet til denne faktiske beskrivelsen.

Den gir et sjeldent innblikk i internkommunikasjon og refleksjoner i en redaksjon under et hektisk arbeid med en følsom sak.  

Selve evalueringen er på knapt åtte sider.

Feilene som omtales - og som erkjennes - er stort sett knyttet til kontakten med Sofie. Men ble det ikke begått noen feil i møte med kildematerialet fra tipseren?

Kildekritikk

Hver dag mottar norske redaksjoner tips, dokumenter, bilder og videoer som noen der ute håper skal føre til et nyhetsoppslag. Profesjonelle redaksjonene tar imot dette materialet med en kildekritisk holdning.

De spør seg om tipset eller materialet er korrekt, troverdig og dekkende. 

Det sentrale spørsmålet i kildekritikken er:

Hvordan kan jeg være sikker på at dette materialet er hva det gir seg ut for å være? Kan det hende at det gir et skjevt bilde av et saksforhold, eller at det i verste fall er direkte feil?

Før redaksjonen publiserer noe som helst, må det altså avklares hva materialet egentlig viser, om det er dekkende for situasjonen, om det kan feiltolkes, om andre kilder kan bekrefte eller avkrefte saken – og ikke minst: om den som har sendt oss dette har noen motiver eller bindinger som vi bør vite om. 

For VG er dette elementært.

I den lange rekken av vesentlige og imponerende journalistiske avsløringer som Norges kanskje beste nyhetsredaksjon i årevis har levert, har kildekritikken vært solid. Sak etter sak har stått støtt. Både faktagrunnlag og metode har vist seg å holde mål mot kritikk og angrep. Men altså ikke denne gangen. Plutselig svikter det.

Hvorfor?   

Saken står i en kontekst 

VGs evalueringsrapport svarer grundig på Hvem, Hva, Hvor og Når – men ikke på Hvorfor.

Hvis VG hadde ønsket å svare på hvorfor det ble som det ble, så måtte de berørt en del andre kritiske spørsmål som mange – ikke helt uten grunn – har rettet mot avisen den senere tid.

Dansevideoen fra Bar Vulkan publiseres ikke i et tomrom. Den har en kontekst. Det er nettopp denne konteksten som gav dansevideoen nyhetsverdi for noen måneder siden. Det er konteksten som setter rammene for tolkningen – la oss si den feilaktige tolkningen - av videoen, både i VG-redaksjonen, hos tipseren og hos publikum.

Men denne konteksten berøres ikke med et ord i VGs evalueringsrapport.

Et godt nyhetsoppslag fører til en reaksjon hos publikum. Leserne føler noe eller mener noe om det de leser. I dette tilfellet var reaksjonen hos de fleste: «Nå igjen!».

Oppslaget tolkes i lys av #metoo, tidligere saker om Trond Giske og urolighetene i Arbeiderpartiet.

Mange av VGs kritikere mener avisen har en agenda som går ut på å bli kvitt Trond Giske og å støtte Hadia Tajik-siden i Arbeiderpartiet. Det er neppe riktig, men som flere kommentatorer har sagt:

Det kan se slik ut.

VG har tilsynelatende svært gode kilder på den ene fløyen i AP; det fremgår av Skarvøys bokutgivelse, av tidligere nyhetssaker i avisen, og vi hører om pølsefest og tette relasjoner mellom politikere og VG-journalister. Dansevideoen passer inn i dette inntrykket.

Evalueringsrapporten var en anledning for VG til å bringe klarhet i litt mer enn akkurat intervjusamtalen med Sofie.

Den anledningen benyttet de ikke.         

Men dette er jo den store fordelen med å granske seg selv: Man svarer på akkurat de spørsmålene man ønsker å svare på.

VG har ingen politisk agenda. For VG er det likegyldig om saken som publiseres tjener den ene eller den andre siden i Arbeiderpartiet.

VG har en journalistisk agenda, som i dette tilfellet betyr at avisen jager etter den sensasjonelle og pirrende nyhetssaken, den nyhetssaken som setter dagsorden og som blir samtaletema både i politikken og blant publikum.

De ønsker seg en nyhetssak som får konsekvenser - som for eksempel at noen må beklage et eller annet, eller at noen blir vraket fra en valgliste, eller i beste fall at noen må gå av (se bare hvordan de fleste nyhetsmedier dekker VG-saken akkurat nå!).

Slike konsekvenser er for en nyhetsredaksjon den store bekreftelsen på en god sak. For å vende tilbake til VGs politiske journalistikk:

Hvilken side i et parti som taper eller vinner er likegyldig for avisen, det viktige er å få en god journalistisk sak.  

Det senket seg en tåke over VG-redaksjonen da de mottok tipset om dansevideoen. Utsiktene til det store og konsekvensrike oppslaget fanget oppmerksomheten og synsfeltet; saken passet utmerket inn i det journalistisk/politiske fellesskapets forventninger; redaksjonens vanligvis så følsomme kildekritiske antenner ble koblet ut, og gamle tabloide adferdsmønstre i intervjuarbeidet trådte fram.

Det er overraskende at dette kunne skje i VG.

Evalueringsrapporten gir dessverre ikke noe godt svar på hvorfor det skjedde.