Svarte Natta-debatten: Sunt og viktig at pressen er åpen for kritikk

• ELIN FLOBEGHAGEN, ARNE JENSEN og HEGE IREN FRANTZEN, generalsekretær i Norsk Presseforbund, generalsekretær i Norsk Redaktørforening og leder i Norsk Journalistlag

«Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Vær Varsom-plakaten punkt 1.4 slår fast at det ikke bare er rett, men en plikt mediene har til å diskutere egen rolle. Debatt om journalistikk er viktig, både for de som berøres av den, og for journalister og redaktører.

Når journalistikk-konferansen Svarte Natta til helgen vil debattere mediedekningen av #metoo, har de valgt å invitere to personer som har stått i flomlyset fra mediene, Trond Giske og Fredrik Virtanen.

De to har måttet tåle tusenvis av kritiske artikler og reportasjer om seg selv, i tillegg til tap av verv og fast jobb. Skulle det ikke være interessant å høre deres historier, inkludert deres kritikk av pressen? Vi mener det åpenbart er det.

Norske medier og medieorganisasjoner har lang tradisjon for å invitere dem som blir utsatt for omfattende og kritisk omtale til å fortelle hvordan det ble opplevd fra deres ståsted.

Det gjør vi selv om de personene det gjelder er omstridte og selv om det er de som mener de ikke burde få ordet overhodet. Her står vi heldigvis i en litt mer åpen og demokratisk tradisjon enn mange av dem som nå gjør sitt ytterste for å diskreditere Svarte Natta-konferansen, ved å tillegge dem motiver som nærmer seg konspirasjonsteorier.

Det er selvfølgelig lov å ønske seg at Svarte Natta hadde satt sammen et enda bredere panel. Det er også helt ok at noen vil arrangere en mot-debatt i Tromsø, samtidig som debatten pågår på Svarte Natta. Men; det er ikke ok å insistere på at Svarte Natta på denne måten har tatt stilling i varsler-sakene. Det mener vi er en helt urimelig tolkning.

Den debatten Svarte natta har satt opp handler ikke om #metoo, den handler om dekningen av #metoo; en distinksjon som det kan virke som om kritikerne ikke helt har fått med seg. Det som skal skje i Tromsø er at noen hundre journalister skal få høre kritikk av seg selv og av journalistikken de har publisert. I etterkant vil både et panel av oppegående pressefolk, samt deltakerne på konferansen, naturligvis få anledning til å kommentere. Hva er det de nokså høylytte kritikerne egentlig er så engstelige for? 

Metoo-journalistikken var viktig for å belyse problemene med seksuell trakassering. Samtidig er det et faktum at noen enkeltpersoner måtte tåle mye mer enn andre. Det er etter vårt syn urimelig å tro at det i dekningen ikke ble begått noen presseetiske overtramp. Og det er det vi leser ut av programpostene på Svarte Natta: De legger til rette for en presseetisk og kritisk debatt om eget arbeid.

Tirsdag la kildeutvalget frem sin rapport. Utvalget har gjort en kritisk gjennomgang av medienes kildebruk og forholdet til kildene. Ett av kapitlene er viet #metoo.

Utvalget skriver: «Mange av våre intervjuobjekter gir uttrykk for at arbeidet med metoo-saker basert på anonym kildebruk tidvis har lidd under for lav faglig standard. Det er utvalget enig i. Det er viktig å analysere både eget og andres arbeid i disse sakene, for å forsikre seg om at kvaliteten blir god neste gang det kommer en stor og krevende sak opp i offentligheten, der ulike interesser og ulike journalistiske hensyn står mot hverandre».

Vår oppfordring er at vi i alle fall lar debatten finne sted før vi karakteriserer resultatet.