Det meste hadde forandret seg da Thomas Spence (60) gjorde comeback. Men Aftenposten-journalisten har bevart sulten

I 2017 gikk Thomas Spence av som leder av Norsk Journalistlag, i det som ble en kamp mellom ham og hans daværende nestleder, Hege Iren Frantzen.

Spence hadde i utgangspunktet tenkt seg en ny runde på toppen, men ga seg - og så seg ikke tilbake.

Til tross for at det var mange år siden han hadde jobbet operativt som journalist, så stod jobben som politisk journalist i Aftenposten der klar.

I sommer fylte Spence 60 år, men han er entusiastisk som en hvilken som helst unge når han forteller om hverdagen som journalist.

- Det er veldig gøy å være tilbake. Jeg var sikker på at det kom til å bli moro og spennende, men det har vært mye bedre enn jeg forestilte meg. Tenk hvor mye som har skjedd i norsk politikk på dette året! sier han og ramser opp alle mulige skandaler om alt fra enkeltpolitikere til partier og #MeToo.

- Det har ikke vært vanskelig å finne gode saker i alle fall, ler han.

- Journalistikken er svekket

I tillegg til å være en fagforeningsmann som har bekledd flere verv i Norsk Journalistlag, har han jobbet over 30 år som journalist.

Karrieren begynte som redaktør i Universitas og han har jobbet i Stavanger Aftenblad, A-pressen, Dagbladet og nå Aftenposten.

- Hva er den største forskjellen på å jobbe som journalist nå, kontra før du ble aktiv i NJ?

- Dette er et alvorlig spørsmål, for både i Aftenposten og ellers i mediebransjen har det vært en halvering av journalister og mediedøgnet er utvidet. Vi har en mye svakere journalistisk slagkraft, blindsonene er større - og vi har fagområder som ikke følges kontinuerlig. Alt i alt er muligheten til å gjøre jobben vår svekket, sier Spence og fortsetter:

- Samtidig motvirkes det ved at folk står på hardere enn noen gang. Journalistene i Norge er svært dyktige og redaksjonene har blitt mer effektive og flinkere til å prioritere saker. Det er jo et paradoks, for journalistikken er så bra som den aldri har vært. Men det blir mindre av den. Og flere saker går under radaren. Det er ikke bra.

- Hvordan merker du det?

- Jeg snakket nylig med et LO-forbund som sa det var alvorlig at ikke Aftenposten følger arbeidsliv, arbeidsmarkedet og fagbevegelsen. Jeg er enig med ham. En annen sier at vi ikke skriver nok om forsvar og miljø og klima. Vi gjør det jo til en viss grad, men ikke nok. Det blir mer tilfeldig.

- Det var litt mer «texas» før

Men Spence ønsker ikke å svartmale situasjonen. Til tross for at halvparten av kollegene er borte, har de som er igjen blitt mer profesjonalisert, mener han.

Folk har rett og slett fått en høyere etisk standard, sier 60-åringen.

- Det er mye mer bevissthet rundt Vær varsom-plakaten, tilsvar og imøtegåelse, verv om enkeltperson og slike ting. Det var litt mer «texas» på 80-tallet da jeg jobba i Dagbladet, men det gjaldt nok for hele den norske pressen.

- Det har skjedd en positiv endring. Selv om noen, som Per Sandberg, kan si at det ofte er en heksejakt. Det er lett å forstå at det sies av noen som står midt i skuddlinjen. Vi er ikke ufeilbarlig.

Spence sier at det var mer énkildejournalistikk før. Og mer angrep på mandag - og tilsvar først på tirsdag. Også var det mer bruk av anonyme kilder, uten grundige vurderinger. 

Nå opplever han at det er mer refleksjon rundt at mennesker bringes inn i spaltene indirekte. Og man er mer varsomme ved identifisering. Og dette er bra. Og noen ganger ikke, innrømmer han.

- Vi skal ikke bli for redde heller. Noen ganger kan etikken forsinke oss. Dette er et evig dilemma. Ikke misforstå meg, for det er viktig å følge de etiske reglene. De skal forstås og kjennes, men man skal også være tøff og uredd. 

- Er man for redd idag?

- Man kan bli for forsiktig noen ganger - i frykt for å få kritikk, PFU og slike ting. Men når det er sagt, så skjerper det oss. Publikum skulle bare visst hvor mye viktigere en fellelse i PFU er nå - kontra før. Respekten for Vær varsom-plakaten er kraftig forhøynet.

Fra lobbyisme til journalisme

Noe av jobben som leder i Norsk Journalistlag var å følge mediepolitikken - og følgelig også påvirke den. Det handlet om å skape gode rammevilkår for journalistikken.

- Var du inhabil i noen tema når du kom tilbake til journalistikken?

- Jeg skrev ikke om NRK-streiken, men jeg dekket tariffoppgjøret mellom LO og NHO. Jeg så ingen problemer med det, for jeg har mye mer innsikt i slike spørsmål nå enn før. Og det var ingen som klaget. Alle har en fortid, smiler Spence. 

Spence er bekymret over at motparten blir sterkere - og journalistikken blir svakere. På de åtte årene han var borte, merket han en stadig profesjonalisering på den andre siden.

- Man møter mye mer skolerte PR-folk som kan våre etiske spilleregler. Og de er ikke redde for å bruke bestemmelser i Vær varsom-plakaten for å prøve å utsette eller stanse en sak. Motkreftene er konstante.

- Få det på for faen!

Siden han vendte tilbake til Akersgata 55 har Spence gått alle vaktene som finnes på huset, sier han. Og det har vært mye jobb - spesielt for en som aldri hadde jobbet digitalt før.

- Jeg måtte lære noen nye verktøy, for det er første gang jeg jobbet på internett. Men det har gått greit. Journalistene gjør mye mer alene nå, som å deske, foto, være egen redaktør, korrekturleser og redigerer. Men det grunnleggende er fortsatt det samme. Og det er nesten like morsomt som da jeg begynte i journalistikken.

- Har du «tatt» den nye teknologien, eller henger du litt igjen?

- Jeg tenker bare digitalt! «Få det på for faen. Få det på ut på fronten». Jeg synes ofte at man er litt sene på nyhetsdesken, men det har vi snakket om. Sekundstriden trigger meg. 

- Er du like sulten som før?

- Jeg synes det virkelig litt barnslig å si ja... Men ja.. Nesten.

- Du ser veldig sulten ut?

- Jeg synes det er utrolig stimulerende å få lov til å dekke de viktige tingene. Politikk og samfunnsliv.

Spence synes det mest motiverende med jobben er å være i team. Og han skryter uhemmet av sine kolleger, som «leverer varene» hver dag.

- Hvor lenge skal du holde på?

- Jeg har ingen deadline og ser ingen ende på dette. Politisk journalistikk er det jeg kan. Og liker.