Mandag morgen er 29 år i VG over for Torry Pedersen

Da 30-åringen Torry Pedersen ankom Verdens Gang og Akersgata i 1988 hadde avisen 345.000 i opplag, ingen hadde tenkt på nettavis og det var flere ansatte på repro og mørkerom enn fotografer.

Nå er det slutt.

Den «snart 60 år» gamle mannen har lagt sitt hjerte og sjel i VG. Siden han ble nyhetsredaktør i 1994 har han fått redaksjonen til å «storme fram som ville hester». 

Pedersen har ledet selskapet til flere hundre millioner kroner i overskudd hvert år - også de siste og tøffeste årene for bransjen. Han er det digitale lokomotivet og strategen bak reisen som gjør at VG.no i dag er adressen folk besøker når verden går under (og for å sjekke om nettet fungerer).

Nå går han av det daglige hurtigtoget og skal fokusere på de lange linjene, som leder for mediekonsernet Schibsteds publisistiske virksomhet i Norge.

I praksis betyr det å være styreleder for konsernets mediehus - inkludert VG.

 

 

 

– DA NYHETEN KOM ut på onsdag og jeg tok toget hjem til Asker på kvelden, var jeg så sliten at jeg glemte å gå av toget og endte nesten opp i Drammen, ler Torry, når Medier24 møter ham i Akersgata 55 fredag formiddag. Det er hans siste hverdag på jobb som publisher i mediehuset.

«Alle» ville ha en del av ham onsdag, etter allmøtet. Det ble trampeklapp – både da sjefredaktøren varslet sin avgang, og nyhetsredaktøren varslet pågang.

For nå skal en bergenser styre «folkets avis».

– Da Espen (Egil Hansen) gikk til Aftenposten, begynte jeg å se meg rundt, og jeg kjente til Gard (Steiro) og hans talenter. Jeg mente at han ikke kunne bygge sin journalistiske fremtid på å bli i Bergen resten av livet, men å tørre å se utover det for å komme seg til et riksmedium. Jeg tror han ble litt tiltalt av det.

– Hvor lenge har du tenkt på å gå av?

– Det er ikke noe man gjør over natten, men det er en prosess. Etter sommeren begynte det å kverne noen tanker og jeg fikk et spennende tilbud.

– Flere rundt deg sier de ble overrasket over at skiftet skjedde så fort?

– Jeg gikk ut ifra at Gard tenkte det var mulig å ta det neste steget i en ikke altfor fjern fremtid, men vi hadde ikke avtalt at det skulle skje 4. januar, for å si det sånn, smiler han.

 

 

DAGENS VG BLE ETABLERT i 1945, rett etter krigen. 

Siden den gang har de hatt som målsetting å være folkets avis.

Noe av den folkeligheten har vært viktig for Torry å videreføre.

Selv er han veldig opptatt av å se mennesker – også de som jobber i og rundt ham.

– Er det sant at du kjenner navnet på alle dine ansatte?

– Jeg kan slite med en og annen sist ankomne vikar, men de fleste andre tar jeg noenlunde på strak arm.

– Sikre kilder i avisen sier du har nesten autistiske trekk, som husker kjæresters navn, hvor man har hytte og hvor man kommer fra. Hvorfor går du rundt og husker slikt?

– Jeg har nok noen nerdete drag. Faktisk synes jeg det er viktig å prøve se folkene som jobber her og det er viktig for meg å snakke med alle her. Jeg prater like mye med de som vasker her som de som bestemmer.

– Jeg er overbevist om at det lønner seg å skape et klima der alle følger de kan snakke med toppsjefen og at sjefen fremstår som en relativt vanlig person, sier Torry.

 

 

– Du kom til VG i 1988 som reportasjeleder, fra Fredriksstad Blad. Hva var planen til den unge herremannen som kom inn i Akersgata?

(Spør vi, og viser fram et bilde av en ung og fremadstormende Torry Pedersen fra tidlig 90-tallet).

– Jeg skulle jobbe og prøve å engasjere meg så bredt som mulig. Det er to helt forskjellige verdener fra den gang og til i dag: Da kom VG ut seks ganger i uka – bare på papir – og de fleste bildene var i sorthvitt, minnes han.

Den avtroppende sjefredaktøren husker tilbake da avisen var 40 sider, men samtidig langt flere ansatte.

 

 

 

I DAG ER MEDIEHUSET fremst i medieutviklingen.

Slik var det ikke på slutten av 80-tallet:

– I Fredriksstad Blad hadde vi Norsk Data med kommando Y og kommando X og slike ting, men da jeg ankom VG var det svære skrivemaskiner med rettetast og kulehodemaskin. Det tok hvert fall to år før vi fikk data her.

– Man har altså ikke alltid vært like fremoverlent?

– Jeg vil ikke si at VG alltid har vært «first mover» nei, men det er ikke alltid lurt å være helt først. Man må prøve og feile litt før man får det til å funke.

 

 

– Trodde den unge 30-åringen at han noen gang kom til å bli sjefredaktør og administrerende direktør i VG?

– Nei. Og jeg skal si noe til unge ambisiøse mediefolk: Det nytter ikke å ha en karriereplan hvor man har som målsetting at man ender som sjef i VG.

– Det er to ting som gjelder; Du må til enhver tid gjøre en så god jobb som overhodet mulig i den posisjonen du er – også må du ha flaks med å være på rett sted til rett tid når skifter skjer. Det er ingen andre muligheter.

– Hvis man begynner på journalistskolen der «målet er å bli sjefredaktør innen da og da» - bare glem det. Karriereplanene dine kan du rive i stykker og kaste i søppelbøtta!

– Har du hatt flaks?

– Selvfølgelig har jeg hatt flaks. Alle toppledere har hatt flaks.

59-åringen hylles av sine ansatte og blir beskrevet som en dyktig og samlende leder. Foruten engasjementet og hukommelsen, trekkes også humoren og karakteren fram.

 

 

Men bak suksessen ligger også mye og hardt arbeid. Pedersen innrømmer å ha «brukt noen timer på kontoret ja».

– Hva har du ofret?

– Jeg har nok vært mindre på kino enn de fleste andre i denne perioden, og har kanskje hatt litt for liten tid til å følge opp venner og slappe av. Særlig det spontane. Jeg pleier å fleipe med vennene mine med at «ja, det kan vi alltids gjøre, men kan vi ta det om tre måneder?».

– Hva er hobbyen din?

– Jeg elsker å padle, hvis det er forhold for det, men jeg har ikke hatt tid til å samle på frimerker, for å si det sånn.

Den karismatiske publisheren liker dårlig å snakke om slike ting, og skyter raskt tilbake:

– Ikke framstill det som noe offer, for det er virkelig et privilegium å være så nær medieutviklingen i Norge og i et så sentralt medie i så mange år. Hallo, det er jo å vinne i livets lotto!

 

 

PÅTROPPENDE SJEFREDAKTØR i VG, Gard Steiro, uttalte i oktober at han var dypt bekymret for journalistikken, og fryktet at makten snart ville forlate redaksjonen.

Avtroppende sjef beskriver situasjonen sin:

– Det er et mye mer fragmentert mediebilde med mange flere aktører enn da jeg satt føttene mine her i VG på 80-tallet. Det å dominere dagsorden i dag er mye mer krevende, så sånn sett kan man kanskje si at makta er utfordret og det å få det gjennomslag er mer vanskelig, men jeg tror fortsatt det er mulig å påvirke samfunnet med god journalistikk.

– Har man den samme slagkraften om 10 år?

– Ja, hvis opplysningene er like substantielle. Hvis det er bare «whisywashy» så tror jeg det kan bli lettere å avfeie det.

– Er det noe du angrer på gjennom disse årene?

– Nei, for jeg bruker ikke tid på å angre, men det er helt sikkert veldig mye som kunne vært gjort annerledes. Jeg prøver å lære og gjøre ting bedre, men det å gå og angre er å plage seg selv.

 

 

– Da du kom hit i 1988 og det skjedde noe, slo man på radioen. Nå går man til VG. Hva er du mest stolt over å ha gjort her?

– Jeg synes den digitale posisjonen vi har tatt er bra. Først på desktop, og så på mobil. Og det at vi turte å trykke til på mobil såpass tidlig som vi gjorde, var helt vesentlig. Det er jeg stolt over.

– Så tror jeg det vi har gjort med VG Partnerstudio kommer til å bli helt vesentlig. Og så er jeg stolt over ufattelig mye bra journalistikk vi har laga, sier han og tegner et bilde over hva medieledere bør bli målt på:

• God journalistikk
• Økonomiske resultater
• Å bygge en god ledelse og kultur
• Om man har lyktes med den strategiske retningen

– Det har vært litt varierende med antall journalistiske avsløringer. Men det har tatt seg opp og nå er vi på sporet igjen. Så er jeg fornøyd med de økonomiske resultatene vi har levert.

– Jeg er også fornøyd med lederne jeg har klart å levere og eksportere, pluss den strategiske retningen vi har tatt selskapet inn i. Dette har vært et teamarbeid og vi har lyktes med mye. Så er det plusser og minuser med alt, men jeg tror totalsummen er OK.

 

ETTER VALGET i USA uttalte Torry Pedersen at mange medier hadde mistet grepet om folket, og måtte jobbe for å skape en nærhet igjen.

Samtidig har VG selv lagt ned alle lokalkontorene sine. Angrer han på det?

– Nei. Det var jo ikke noen lett beslutning, men når man må redusere ressursbruken vår, må vi tenke hvor kan vi differensiere oss til andre og hvor må vi samle ressursene våre.

– Hele ledergruppen var enige i at vi gjorde det best ved å samle ressursene rundt tematikk her i Oslo og ha en tilstedeværelse internasjonalt – som preger VG. Så skulle jeg gjerne hatt 10 journalister i Trondheim Tromsø, Bergen, Stavanger og andre steder.

– Hvordan skal VG fortsatt være folkets avis og ikke bare en elite-løpende blekke?

– Hvis det er noe vi har klart digitalt, er det nettopp å henvende oss til alle grupper i det norske samfunnet. Hvis vi klarer å beholde og utvikle den posisjonene, kan jeg sette begrepet stolt på det.

– Du blir beskrevet av de rundt deg som en som skjønner trender før de slår an. Hva er det neste?

– Kunstig intelligens. Det er vi helt eksepsjonelt avhengig av fremover. AI er den neste mobilen, for alle har en mobil nå og vi kommer til å omgi oss med kunstig intelligens uansett hva vi driver med.

– Hva kan AI gjøre for oss?

– Bare tenk på hva som skjer med medisinen når du skanner inn og forskningsrapporter og behandlinger som er gitt før og krysskobler det og du får ut hvem som skal ha hvilken medisin. Og tenk bare på hva bildegjenkjenning kan gjøre: Når du har alle røntgenbildene inni en bildegjenkjenning, så må jo teorien være at da kan du se ting tidligere enn den beste radiolog kan se.

– Selvkjørende biler – når blir det forbudt å kjøre bil selv? Det vil prege hverdagen vår.

– Hva kan det gjøre med journalistikken da?

– Tenk hva du kan gjøre om du skanner inn dokumenter og kan se sammenhenger og mønstre? Jeg innbiller meg at det må ha vært noen krysskoblinger basert på data som ga noen fornuftige spor som igjen førte til Panama Papers, uten at jeg kjenner det i detalj.

 

VG-SJEFEN ER TIDLIG, men akkurat på Facebook kom han sent.

Ikke før i 2015:

– Jeg oppdaget det veldig tidlig, men jeg ville ikke gå dit. Jeg tenkte at da vil alle jeg har møtt en eller annen gang komme til å skrive til meg der også. Jeg føler jo at jeg får nok input, så jeg trengte ikke enda en kanal. Men så ble det jo viktig å være der for å forstå det.

– Hva betyr sosiale medier for journalistikken?

– Det er en større tilbøyelighet til å dele en sak om at en bikkje har redda en annen bikkje enn en bilbombe i Irak. Men mediene er bare nødt til å skrive om de fundamentale hendelsene i samfunnet og det er ikke alltid delingsverdig.

– Og når man får en økonomi som er drevet av positive emosjoner og deling, gir det en skjevhet jeg mener det er meget viktig å debattere.

Torry er ikke den som publiserer oftest på Facebook, men han er nok innom daglig. Han får gjerne mye likes når han først publiserer noe. Men det er også mye tøv, mener han.

– Er det der du får nyhetene dine om morgenen, som så mange andre nordmenn?

– Nei, nei, nei, nei, det er jo katter og andre ting. Herregud, det er ikke der jeg får nyhetene mine.

 

TORRY PEDERSEN HAR GLEDET seg til å gå på jobb hver eneste dag i de 29 årene han har jobbet i bedriften. Det var budskapet til Medier24 etter at avgangen ble kjent onsdag.

Men mandag skal han så smått begynne å rydde ut av kontoret og bevege seg noen titalls meter ned i gata og inn i Schibsteds hovedkontor i Apotekergata.

– Hvordan blir det?

– Fra mandag er jeg ikke VGs mann alene. Jeg vet ikke, jeg har jo ikke vært der før.

– Fra midnatt mandag er du ikke lenger administrerende direktør og sjefredaktør i VG. Hva tenker du om å slippe ansvaret?

– Helt ærlig, så tror jeg det blir litt tosidig. Det skal bli deilig den dagen VG har skrevet noe jævla dumt og jeg ikke trenger å gå til et eneste radiostudio og mene noe som helst om det!

– Men andre ganger kan jeg nok få tanker om at «det hadde vært greit å være der når de breaka den nyheten», da vi filte på de siste formuleringene, da ingen hadde noe å utsette på det, og Norge skaker i sammenføyningene.

– Klarer du å ikke bli en «overredaktør» i din nye jobb?

– Ja, det må jeg jo. Jeg innbiller meg selv at jeg klarer å være så bevisst på den rollen at jeg ikke vil bevege meg ut i det. Det er hvert fall det jeg jobber med oppi her, sier han og peker på hodet sitt.

– Er det rart å tenke på at du er snart ved din veis ende i din karriere?

– Det er jo ikke sikkert! Kanskje jeg finner på å starte noe som driver Medier24 i skifteretten om to år.

– Kan du bli den neste NRK-sjefen, da?

– Nei! Det kan jeg love deg at jeg ikke er.

Sier Torry Pedersen med karakter i stemmen, og bryter ut i nok en liten latter.

 

 

(Bonusspor 1): En hilsen som ble litt for lang til å legge i sitaboksen

• Ola Stenberg, digitalredaktør i VG:

Hvor starter man? Som sjef er han helt unik. Varm, inspirerende, og krevende. Han er fascinerende lite opptatt av mye av det teoriboken sier at du skal bry deg om som leder, og jeg tror det er mye av årsaken til Torrys suksess. Han skiller seg kraftig ut og har i hvert fall gitt meg helt nye perspektiver på veldig mye. Han har også en evne til å "nerde" seg unormalt mye ned i alt han gjør. Det bringer avgjørende elementer til bordet.

Legg en stor dose sosiale skills på toppen av det, så har du rett og slett den personen du husker best fra møtet, middagen eller konferansen. Jeg er usikker på hvor bevisst han er det selv, men Torry Pedersen er utrolig morsom. Han evner med sine uendelig mange onelinere å skape latterkrampe etter latterkrampe.

Det er så mye, men: Han har vært en kulturbærer resten av verden bør lære av. Når alt endrer seg så raskt som teknologi har sørget for - og sørger for, så holder det ikke å ansette flinke folk. Du må bære endringen selv også.

Torry har blant annet stått foran hele VG på sitt "allmøte" hver eneste dag, og adressert hva vi må bli bedre på. Der har mange toppledere noe å se opp til. Torry har vært og er en visjonær medieleder som hele tiden ønsker å utfordre det etablerte.

Han elsker å gå foran og brøyte vei. Det har kostet mange kamper å være først og best, men han digger å ta dem. Han har en imponerende evne til å forstå endringene som kommer tidlig nok og ta grep før det er for sent. Han har posisjonert VG for en heldigital hverdag på imponerende vis.

 

 

(Bonusspor 2): 7 Torry-sitater fra de siste åra som vi kommer til å huske

 

Det er jo sånn i vår tid at det alltid vil være en rørlegger med et kamera i nærheten når store ting skjer.

VG-sjefen om hvordan avisa skal dekke «et drap i Tromsø» når lokalkontoret blir lagt ned (januar 2016)

 

– Hvem har tatt det beste dokumentarfotoet i år, fotojournalisten eller rørleggeren? Det var en krabbefisker!

Torry Pedersen i debatt med Bernt Olufsen om fotojournalistikk (november 2016)

 

Jeg vet ikke om debatten har vært så god, men jeg har jo hatt rett hver dag siden...

Torry forsvarer rørlegger-uttalelsen igjen - og viser til hvordan de historiske actionbildene i dag gjerne tas av andre enn profesjonelle fotografer (desember 2016)

 

Hvem som får akkurat prisen, er litt tilfeldig.

VG-sjefen om SKUP-prisen - sagt flere ganger, senest til Medier24 i desember 2016.

 

- Du skal ha særdeles betydelige anlegg for avsindige konspirasjonsteorier for å klare å konstruere et integritetsproblem rundt MinMotes klesomtale, The Guardians bokanmeldelser eller NY Times julegaveguide.

VG-sjefen om PFU-klagen fra Harald Klungtveit på MinMote.no. (Fotnote: Konspirasjonsteoretikeren fikk rett; VG ble felt for brudd på god presseskikk)

 

- Jeg pleier ikke å uttale meg så mye annet enn til PFU. Men som dere også vil vite, pleier svarene mine å være ganske omfangsrike. Det tror jeg vi kan regne med at det vil være denne gangen også.

...Torry da VG Familieliv ble klaget inn til PFU

 

Når historien vil skrives, vil man se på diskusjonene i PFU som relativt bagatellmessige. Vi har trukket opp retningslinjene og fått mer aksept og tilslutning om denne type annonsering i bransjen.

...om VG Familieliv, som ble felt i PFU for utydelig skille mellom reklame og journalistikk.