Hemmet betalingsmuren en viktig felles samtale?

• ROAR OSMUNDSEN, tidligere redaktør og nå næringspolitisk ansvarlig i Kristiansand Næringsforening.

En avis skal informere bredt om vesentlig forhold i samfunnet og legge opp til åpent ordskifte slik at innbyggerne kan ta velinformerte valg. Det er essensen i samfunnsoppdraget, som blant annet er en lakmustest for om en avis kvalifiserer til pressestøtteordninger.

Spørsmålet som disse nye fenomenene reiser, er om betalingsmur alltid er av det gode. Jeg har laget ørten langtidsprognoser for lokalavis selv, og vet at inntektene fra leserbetaling bare blir viktigere og viktigere. Men et kontrafaktisk spørsmål er:

Ville debattklimaet i Kristiansand vært annerledes om alle hadde hatt tilgang til avisenes journalistikk i ukene før valget?

Da debatten tilspisset seg i Danmark før folketingsvalget i høst, åpnet Politiken sine nettsider for alle. Konseptet kunne vært spennende å prøve ut i Norge. Avisene skal selvsagt gå med overskudd som alle andre bedrifter, men de har samtidig en unik posisjon i offentligheten.

I Kristiansand før valget var i realiteten valget mellom betalte nyheter og debattsider på fvn.no – og gratis på Sørlandsnyhetene. Regionsavisen hadde dermed valget mellom å la alle delta på sine sider og tape penger, eller holde fast på modellen de har.

Det mangler jo ikke på 1-kronestilbud i norske medier, så ville det endret så mye på bunnlinjen om man gjorde dette 6 uker hvert fjerde år? Eller ville Fritt Ord vært villig til å finansiere åpne saker om stortingsvalget om to år, der et par aviser får mulighet til dette etter en søknad?

Erfaringene fra et slikt forsøk, ville vært svært spennende å se.

Sørlandsnyhetene hadde over 24.000 følgere på det meste, før den ble satt på pause etter valget (og åpnet igjen julaften 2019). Rett nok fulgte mange siden for å observere fenomenet, og ikke fordi de nødvendigvis var enige. Det vi vet sikkert er at valgoppslutningen gikk opp. Men det gjør den ofte i forbindelse med kommunesammenslåinger.

Utover sammenslåingen hadde Kristiansand tre-fire store saker som engasjerte bredt, og under dette var blant annet skolestruktur tema noen steder. Alt dette påvirker et valg.

Det fremste kjennetegnet med Sørlandsnyhetene, var (og er) manglende tilsvar fra angrepen part, utestengelse av følgere som ønsket å rette opp faktafeil (eller bare var veldig uenig), og anonyme nyhetssaker med grove påstander om blant annet korrupsjon. Før valget var så mange utestengt, at det ble en snakkis på Facebook. Det ble også opprettet en egen facebookside for dem som var utestengt.

Vi vet noe om nyheters effekt, både sanne og usanne. Amerikaneren Daniel Yankelovich, som forsket på meningsdannelse, har sett på hvordan folk etter hvert glemmer hva en nyhetssak handlet om, men at innholdet omdannes til holdninger.

I 2014 gjorde Facebook sitt beryktet eksperiment der de styrte nyhetsfeeden til nesten 700.000 brukere. Folk som fikk negative oppdateringer opp i feeden, ble mer negative selv. Som en digresjon til dette:

Tidligere kristiansandsordfører Harald Furre (H) ble kåret til landets mest populære ordfører i 2016, men opplevde etter Sørlandsnyhetene at det kom et «fremvoksende hat mot meg som person. Enkelte har hatt flammer i blikket og mange har sendt hatefulle meldinger».

En annen markant politiker som fikk kjøre seg på Sørlandsnyhetene, var Aps gruppeleder Mette Gundersen. Under en debatt jeg ledet før valget, fortalte Gundersen at hun hadde truffet en velger som hadde fått med seg mye av det av som var skrevet om henne. Han utbrøt mot slutten av samtalen: «Jøss, så du er ikke en heks likevel.»

I hvilken grad Sørlandsnyhetene påvirket valget – som sagt dominerte noen store enkeltsaker – vet vi ikke. Nevnte Yankelovich observerte i 2010 at sosiale medier kan ha den effekten at debatten foregår uten ansvarliggjøring og ut fra feil premisser for fakta. Når for eksempel en debatt om infrastruktur ikke har grunnleggende premisser om hvordan veiene finansieres, kan konklusjonene fort ende feil. Yankelovich foreslo at mediene må få tydelig fram hvilke valg man har og beskrive konsekvensene av disse, for deretter stille velgerne til ansvar for valgene. Funnene og observasjonene til Yankelovich har vært sentrale i blant annet Public Journalism (deltakende journalistikk på norsk).

Fædrelandsvennen hadde mange oppslag om nevnte saker, men uten abonnement får du ikke lest disse. Heller ikke debattsidene. På den andre siden var muligheten til å debattere på Sørlandsnyhetene, men med økende sjanse for hets og utestengelse.

Så lenge Fædrelandsvennen har betalingsmur på de fleste saker, er det sannsynlig at Sørlandsnyhetene var primærkilde for en del folk i byen. Utover enkelte profilerte politikere og andre aktører, var avisa Fædrelandsvennen skyteskive for Sørlandsnyhetene der narrativet var at avisa er for the establishment (lokalt kalt fiffen). Avisa er i båt med mange andre aktører, som ikke tok facebook-siden tilstrekkelig på alvor.

Blant kritikerne av dette var tidligere sjefredaktør i Fædrelandsvennen, Finn Holmer-Hoven, som målbar dette tydelig i en debatt før valget. Den virkelig tøffe journalistikken mot Sørlandsnyhetene ble gjort av Dagens Næringsliv, men kom etter valget. Også nå etter at facebooksiden er oppe og går igjen, fører DN an.

NRK er ikke glemt, men de har for eksempel ikke noen regionale debattsider. Dekningen av samfunnslivet er ikke like tett på som hos Fædrelandsvennen. Av redaktørstyrte medier, er Fædrelandsvennen å regne som tilnærmet monopolist i Kristiansand. (Derfor får de også mer kritikk enn de fortjener, må presiseres).

En åpning av avisa de siste seks ukene før valget slik Politiken gjorde, ville vært kostbart. Men det kunne vært en effektiv måte å lære innbyggerne opp i betydningen av redigerte medier, og få fram konsekvensene av alternativene velgerne har. Er det en ting Sørlandsnyhetene har vist oss, så er det at det er ingen selvfølge at folk synes redaktørstyrte medier er viktig. Tilliten man trenger som redaksjon og utgiver, er i økende større grad ferskvare. Har eierne råd til alternativet hvis det betyr at avisa de eier taper relevans i flere samfunnslag?

Fra nyttår har Polaris tatt over eierskapet av Fædrelandsvennen og Agderposten, i tillegg til mange av lokalavisene i sør. Kunne et første forsøk være å lage en variant av nordnorskdebatt – åpent for alle?

Det ville være en konkret måte for mediene i vår landsdel å reparere debattklimaet og forebygge ytterligere forsuring som følge av Sørlandsnyhetene 2.0.