- GURO LINDEBJERG, analysesjef i Retriever
Kulturjournalistikkens betydning i samfunnet er hett debattert i Norge. Sentralt i diskusjonene er spørsmål om hvordan produksjonen av kulturstoff har utviklet seg og hvor viktig mangfoldet i kulturjournalistikken er for ordskiftet. Felles for meningsutvekslingene som behandler spørsmål om kulturjournalistikkens ve og vel, er imidlertid en mangel på tilgjengelig tall og fakta. Argumenter synes ofte å være basert på antagelser.
I dag publiserer Retriever funnene fra en større analyse støttet av Fritt Ord. Analysen undersøker utviklingen i norske riks- og regionmediers kulturjournalistikk, og hvordan ulike stemmer er representert i ordskiftet.
Færre, men lengre kulturoppslag
Vår analyse bekrefter at det produseres færre kulturoppslag i dag sammenlignet med for fem år siden. Ser vi reduksjonen i forhold til den generelle nedgangen i produksjonen hos norske medier, ser vi at kulturstoff utgjør en mindre del av medieinnholdet i riks- og regionmediene i dag.
Samtidig som antallet kulturoppslag reduseres, ser vi imidlertid at det gjennomsnittlige kulturoppslaget er lengre. Fordi lengre artikler gjerne betyr mer informasjon og flere stemmer, er dette godt nytt.
Men hvilke stemmer, meninger og skildringer får leserne tilgang på? Bidrar kulturjournalistikken til et større mangfold i ordskiftet?
Funnene våre viser at mangfoldet i kulturomtalen er begrenset.
Oslo-dominans blant kildene
40 prosent av kildene som kommer til orde i riksmedienes kulturstoff har sin geografiske tilhørighet i Oslo. Kun sju prosent av personene som kommer til orde har tilhørighet utenfor Norges fire største byer.
Når riks- og regionmediene omtaler kulturelle arrangementer, i nyhetsstoff, reportasjer eller anmeldelser, er det i tre av fem oppslag snakk om arrangementer i Norges fire største byer. Hovedvekten foregår i Oslo.
Når vi sammenligner kulturstoffet med omtale av næringsliv og politikk, finner vi faktisk et større geografisk mangfold der.
Omtalen er preget av den kulturelle elite
42 prosent av kildene som uttaler seg i kulturstoffet representerer den kulturelle elite. Dette inkluderer ledere av kulturinstitusjoner, redaktører, anmeldere, stortingspolitikere, statsråder og andre ledere. 26 prosent av kildene er kulturutøvere og fem prosent representerer publikum.
Store deler av det offentlige ordskiftet preges med andre ord av stemmer fra toppen av samfunnet.
Ser vi på kjønnsfordelingen blant kildene som representerer den kulturelle elite, finner vi at to av tre er menn. Det samme gjelder kildene som ikke tilhører den kulturelle elite. Ifølge tall fra SSB skal kultursektoren være best i klassen hva gjelder likestilling. Tall fra Norsk Kulturbarometer viser at kvinner i større grad enn menn er brukere av kulturtilbud. Likevel preger menn i større grad det offentlige ordskiftet.
Barn, ungdom og personer med innvandrerbakgrunn underrepresentert
Barn og ungdom utgjør én prosent av kildene i kulturstoffet. Personer med innvandrerbakgrunn utgjør to prosent. En kraftig underrepresentasjon sett opp mot befolkningen.
Årsakene til at ordskiftet ser slik ut, er mange og komplekse. Løsningene er avhengig av bevisste valg hos alle involverte aktører: kulturinstitusjoner, i det offentlige og det private, i mediene selv.
Det handler om å forstå nåsituasjonen for å kunne ta noen aktive valg. Hvorfor er det slik at personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert? Hvorfor er to tredjedeler av kildene menn? Hva er årsaken til at sju prosent av kildene i riksmediene har tilhørighet utenfor de fire største byene?
Mediene på sitt beste formidler samfunnets mangfold av stemmer. Nå foreligger det tall og fakta som legger grunnlaget for en opplyst debatt, og for redaksjonene til å gjøre noen aktive valg.
