Det er ikke alle forunt å få seks siders omtale i egen avis, når man trekker seg tilbake med pensjon. Det skjedde i VG Helg da Janik gikk sin aller siste kveldsvakt sommeren 2015, skriver Bernt Olufsen.
Det er ikke alle forunt å få seks siders omtale i egen avis, når man trekker seg tilbake med pensjon. Det skjedde i VG Helg da Janik gikk sin aller siste kveldsvakt sommeren 2015, skriver Bernt Olufsen.

MINNEORD:

Punktum er satt

«ALARM! – Det er oooppslag!

Publisert Sist oppdatert

Inni oss kan vi ennå høre Janiks oppbragte utbrudd ljome gjennom redaksjonen. Det er drama, tid for å samle troppene, vekke folkets følelser. Levere nyhetsjournalistikk som avslører og engasjerer.

Lørdag kveld leverte han oss den dårligste nyheten – ever. Den sjokkerende meldingen om hans brå og alt for tidlige død. VGs tidligere redaksjonssjef Jan-Erik Lauré ble 71 år gammel.

Punktum er satt.

Selv om han mente at avisoverskrifter kunne klare seg uten både punktum og utropstegn. Ordenes kraft var mektige nok.

I vår tid skal du ikke ha gått mange kveldsvakter før du blir omtalt som en legende i vår fagpresse. Jeg har møtt bare to legender innenfor journalistikken: Bob Woodward og Jan-Erik Lauré. En tabloid overdrivelse som han ville ha nikket anerkjennende til.

I mer enn 40 år hadde jeg gleden av å kjenne ham. Som en nærmeste kollega. En trofast støttespiller. En god og tilstedeværende venn.

Det er ikke alle forunt å få seks siders omtale i egen avis, når man trekker seg tilbake med pensjon. Det skjedde i VG Helg da Janik gikk sin aller siste kveldsvakt sommeren 2015. Han er blitt fremstilt som en tabloid mesterhjerne. En ekvilibrist i krig, krise, kaos, død og drama, sex-drama.

Men Janik var noe langt mer. Han var et kommunikasjons-geni, som kunne levere leseren et øyeblikk av oppklarende magi på avissiden. Og selv om han var svak for pussigheter og dyrehistorier, fremholdt han at journalistikken skulle være avslørende og sann. Gjerne med et snev av sensasjon.

Ikke minst behersket han språket. Det skulle være enkelt, hardt vinklet og beskrivende. Rett på sak. Fritt for «stamming», som var hans kjepphest (fri for gjentagelser i tittel, ingress og billedtekst).

I dag renner kommentarfeltene under meldingen om hans død, over av sympatierklæringer og takksigelser fra minst to generasjoner journalister. Janik var læremesteren, selv uten et fnugg av pedagogisk eller annen utdanning. Journalister skulle lære faget «the hard way».

Selv begynte han som avisbud.

Etter en kort karriere som omstreifende diskjockey på Romerikes ungdomsfester, ble han lærling i lokalavisa Varingen. Bare 19 år gammel fikk han jobb i Aftenposten. I løpet av 7 år hos «Tanta» i Akersgaten steg han i gradene til utgavesjef og sjef for reportasjestaben.

I 1981 søkte han seg over gaten til stillingen som vaktsjef på VG-desken. Livet i Aftenposten var blitt for kjedelig og han oppfattet kollegene som altfor selvtilfredse. Hoderystende hadde de vært vitne til at han spanderte et fargebilde på Aftenpostens førsteside av sultestreikende samer i lavo utenfor Stortinget.

I VG fikk han derimot fritt utløp for sine evner som kreativ idésprøyte og inspirator. Han skapte en nærmest elektrisk dugnadsånd i redaksjonen. Han trampet gassen i bånn. Noen av oss andre fikk holde orden på bremsene. Denne teksten kunne ha vært rikt illustrert med mange vanvittige publiserte og ikke minst upubliserte førstesider, men jeg føler at det blir helt feil. Janik var mye mer. Først og fremst en journalistisk ledestjerne, med en helt spesiell sans for hva som ville vekke folks interesse.

Mange vil også huske Janik som en snill og omsorgsfull leder av VGs reportasjeavdeling.

I 1989 opplevde vi et historisk øyeblikk sammen: Murens fall i Berlin. Janik hugget løs på Muren med hammer og meisel, og til jul fikk alle avdelingens medarbeidere en sjelden og historisk hilsen med håndskrevet kort.

Som reportasjeleder kunne han være røff i kantene, og den som ikke leverte varene risikerte å bli omtalt som en «krienbühler» (etter den aldrende skøyteløperen som alltid kom sist på 10 000 meter). Men samtidig kunne han vise sine følelser, ja endog dyp medfølelse.

En kort periode var Janik også sjef for VGs gravegruppe, og i mer enn 20 år fylte han rollen som VGs altoppslukende redaksjonssjef. Det er mange som skal ha æren for VGs fantastiske suksesshistorie, både redaksjonelt, kommersielt, teknisk og i distribusjonen. Men Janik skal ha sin betydelige og vel fortjente del.

Han tok også ansvar for noen av tabloidens største blemmer. Feiltrinn er nesten uunngåelig når man jobber med grensesprengende journalistikk. Ved et tilfelle tilbød han å trekke seg tilbake, men det ville vi i redaksjonsledelsen ikke vite noe av. Hans drivkraft var alt for viktig til det. Til gjengjeld innrømmet han sine feil og tok lærdom av disse.

Ved siden av livet som avismaker var han engasjert i golfsporten, både som spiller og som forbundsdommer. Han var kanskje ikke så opptatt av boklig lærdom, men en bok leste han titt og ofte i. Golfsportens «bibel» - Rules & Descisions – den tjukkeste boka jeg har sett og med den minste skrift. Han kunne studere denne i timevis, og lot seg underholde av golfsportens merkeligste problemstillinger for dommere.

De siste to årene var han dessverre preget av helseproblemer, og ikke minst det plutselige tapet av sin yngste sønn. Samtidig var han fylt av glede over å ha blitt bestefar. I livet kan veien mellom glede og tragedie være uhyggelig kort.

Som journalist dyrket Janik «åfanismen», et begrep som vi gjerne benytter oss av for å beskrive god journalistikk. De sjokkerende og overraskende nyhetene.

Nå er han gått bort.

Faen heller.

Powered by Labrador CMS