Budsjettet øker produksjonstilskuddet med 40 millioner kroner til 358 millioner. Pressestøtten nærmer seg således 2.7 milliarder.
Ifølge NOU 2019:11, som Finansdepartementet nylig har hatt ute på høring, går mer enn 900 millioner av momssubsidiene til Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv og Dagbladet.
Den offentlige utredningen peker på følgende:
1. Momsfritaket gir som resultat at avisene som selger mest og trenger minst støtte, får mest.
2. Momsfritaket svekker mediemangfoldet.
3. Momsfritaket truer avisenes uavhengighet
4. I dag går 40 prosent av momssubsidiene til de fire største avisene.
I 2018 utgjorde statsstøtten til Aftenposten alene mer enn 260 millioner, – eller i overkant av 1,5 millioner kroner pr. årsverk. Uten subsidiene ville driftsunderskuddet vært i hundremillionersklassen.
For produksjonstilskuddets del har mer enn halvparten av støtten endt opp hos fem aviser; Klassekampen, Vårt Land, Dagsavisen, Bergensavisen og Nationen.
Med det siste tiårets fall i annonseinntekter, har avisenes avhengighet av staten aldri vært større.
Uavhengighet er et tema redaksjonene klokelig ligger unna. Her trumfer hensynet til avisens eiere behovet for publikums tillit.
NOU 2019:11 foreslår en gradvis «avvenning» ved i første omgang å innføre en momssats på 12 prosent og som senere økes til den alminnelige satsen på 25 prosent.
Subsidienivået reiser i tillegg spørsmål om åpenhet og transparens.
I fjor ga en kanal som YouTube uttrykk for at de ville merke publisering i regi av statlige formidlere. Hva da med publisering fra medier som Dagsavisen og Klassekampen, der statsstøtten for lengst har passert 50 prosent av inntektene avisene er i stand til å skaffe på egen hånd? Bør de merkes?
Eller bør avisene pålegges å innta en varedeklarasjon, der avhengigheten av staten fremgår.
Men, mest kritisk er konsekvensene av dagens situasjon for mediemangfoldet.
En akseptabel terskel for nyetableringer er etter mitt syn det viktigste kriteriet for mediemangfold.
I dag vil nyetableringer for det første vil være nettbaserte, og i det minste i oppstartsfasen, være annonsefinansierte.
Terskelen blir nødvendigvis høy, dersom staten lønner journalister og annonseselgere hos konkurrentene.
Konkurransebildet blir heller ikke bedre av unntaket den utdaterte papirutgaven har fra lovforbudet mot uadressert reklame, et unntak som gir adgang til å spre titusener av tonn med forurensende reklameinnstikk i postkassene. At staten er i ferd med å åpne pengesekken for å kompensere for redusert postombæring, forverrer bildet ytterligere.
(En varedeklarasjon bør selvfølgelig også inkludere opplysninger om antall tonn reklameinnstikk avisen bidrar til å transportere via postkassene fram til avfallshåndtering. )
