Denne uken har vi diskutert en rekke etiske problemstillinger i Vårt Lands redaksjon. Vi har snakket om hvordan vi bruker anonyme kilder i politisk journalistikk, om bildebruk i dekningen av Beirut-eksplosjonen, om uttalelser som krever tilsvar og om vi er trygge på hvilke motiver ulike kilder kan ha for å fremme sin kritikk. Slike diskusjoner har vi hver uke. Det gjør oss mer skjerpet og journalistikken bedre. Det hender vi trår feil. Det som kan skje, er at vi blir uoppmerksomme eller at ingen stiller de riktige spørsmålene. Da kan vår journalistikk gå ut over sårbare mennesker, og da har vi brukt vår pressemakt på feil måte.
De vanligste feilene
Det går ikke en eneste dag uten at vi tar små eller store avgjørelser om etikk. Vi retter oss etter Vær Varsom-plakaten, det presseetiske regelverket som ble etablert allerede i 1936. De er særlig tre feil vi gjør i pressen: At det som står på trykk faktisk ikke stemmer, at de som blir kritisert ikke har fått mulighet til å svare og at kildene vi bruker, ikke er troverdige.
Alle sviktet
Ukens nyhetsbilde har også vært preget av at Nav-skandalen. Trygdemottakere har helt siden 1994 fått avkortet eller kuttet i sine stønader hvis de har reist til et EØS-land, til tross for at dette faktisk har vært lovlig hele tiden. Granskingsrapporten som ble lagt frem på tirsdag, konkluderte med at absolutt alle instanser hadde sviktet. Hverken Høyesterett, tingrett, lagmannsrett, Trygderetten, Nav, Storting eller departement har sørget for at rettssikkerheten til en sårbar gruppe i samfunnet, ble sikret.
Det er svært alvorlig. Men granskerne glemte å nevne en viktig ting: Heller ikke en samlet norsk presse har bidratt til å avdekke hvordan et mektig og ensrettet system har påført enkeltpersoner urett. Fere justismord er begått fordi et samfunnsmaskineri har tenkt helt likt. Ingen har stilt de riktige og viktige spørsmålene.
Vær Varsom
Hvorfor var ikke pressen opptatt av denne gruppen? Var det fordi enkelthistoriene ikke virket sterke nok eller at Nav-klienter ikke har PR-rådgivere? Når ingen lette etter systematikken i alle enkelthistoriene, mistet en stor gruppe mennesker sin rettssikkerhet.
Ingen Nav-klienter tenkte heller på å melde en samlet presse inn til PFU for brudd på Vær Varsom-plakatens paragraf 1.5.
Den sier:
Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.
Vi har altså en plikt til å avdekke maktmisbruk, men i PFUs base over innklagede saker, er denne paragrafen kun nevnt et par ganger. Og ingen medier er blitt felt for ikke å ha oppfylt sin plikt om å avdekke maktmisbruk mot enkeltmennesker eller grupper.
Man melder inn enkeltsaker til PFU, altså er dette poenget kanskje ikke noe mer enn et tankeeksperiment. Men det er en tankevekker at vi bruker så mye tid på å diskutere detaljer i de sakene vi jobber med, og så sjelden bruker tankekraft på de sakene vi ikke skriver.
Ikke i front
Nav-saken handler om rettssikkerhet, en av de absolutt mest grunnleggende verdiene i et demokrati. Også i to av de andre store, aktuelle samfunnsdebatter den siste tiden der demokratiske verdier er under press, har ikke nødvendigvis norsk presse vært i front:
Et søk i norske mediers gravejournalistikk, i rapportene som er sendt inn til Skup-prisen, er det heller ikke lett å finne saker om strukturell rasisme eller strukturell sexisme mot kvinner eller seksuelle minoriteter.
Norske redaksjoner har avdekket strukturelle overgrep i barnevern, psykiatri og eldreomsorg de siste årene. Det er vår plikt. Men hvorfor har ingen redaksjoner undersøkt hvilke politikamre som oftest stopper unge innvandrergutter på gaten – uten åpenbar grunn? Hvilken redaksjon har gått inn i næringslivets irrganger og avdekket strukturell kjønnsdiskriminering eller rasisme i konkrete selskap? Hvor er de avsløringene om politiets mangelfulle etterforskning av voldtekter?
Rituelt
Jeg har vært opptatt av likestilling og diskriminering helt siden jeg begynte som journalist i 1993. Når jeg tenker tilbake på mine år som journalist i ulike norske region- og riksmedier, har jeg ingen minner om at redaktører og nyhetsledere har etterspurt artikler om kjønnsdiskriminering. Bortsett fra, som et slags årlig ritual, et par dager før 8. mars. Medier har selvsagt skrevet om enkeltpersoner som har vært utsatt for rasisme eller kjønnsdiskriminering. Jeg håper jeg tar feil, men jeg kjenner ikke til at noen riksmedier har brukt ressurser på å avdekke systematisk maktmisbruk som rammer kvinner – i hvert fall ikke før #metoo-bevegelsen satte tematikken på agendaen. På tilsvarende måte har Black Lives Matter-demonstrasjonene i USA satt strukturell rasisme på dagsorden også i Norge. Jeg ser frem til at det graves mer her.
Blindsonene
I Nav-saken var det ingen, i flere tiår, som stilte de viktige og riktige spørsmålene. Da oppstår blindsoner. I alle miljøene tenkte lederne for likt. Ingen fremmet kritisk refleksjon. Ingen oppfattet at enkeltsaker var en del av et mønster.
Slik har det også vært i norsk presse. Norske medier har vært ledet av mennesker med noenlunde samme bakgrunn. Menn har vært i massivt overtall i gravejournalistikken. Nyhetsredaktører har, frem til for noen år siden, stort sett vært menn på 40+. Jeg har i de siste årene vært leder for Medienettverket, et forum som jobber for mer mangfold i mediene. Når vi etterspør mer mangfold i mediene, er det ikke fordi vi ønsker mer rettferdig representasjon. Det er fordi vi ønsker bedre journalistikk. Det tror jeg vi får når redaksjonene og lederne er mennesker med ulikt kjønn, alder, legning og etnisk tilhørighet. Flere blikk gjør det mulig å se nye mønstre i enkeltsakene.
Skal vi unngå nye Nav-skandaler, må vi bli bedre til å ettergå det opplagte. Frykten for å gjøre feil må ikke overskygge ønsket om å gjøre det riktige. Ofte starter en slik avsløring med å gå inn i det alle har visst, men ingen har stilt spørsmål ved. Det er vår hellige plikt.
