MEDIEKRITIKK: «Hvem kan du spise pølser med? Hva om du blir forelsket i en politiker? Her er alt du trenger å vite om samrøre», skriver Trygve Aas Olsen.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
TRYGVE AAS OLSEN, Institutt for journalistikk
Pass deg for pølser: Kristian Skard og Hadia Tajik møttes på fjorårets sommerfest hos rådgivningsselskapet Kruse Larsen. Der ble det servert pizza og øl.
Festen var et salig samrøre av politikere, journalister, kommunikasjonsrådgivere og andre som lever i, av – eller snylter på – den utskjelte Oslo-eliten.
Alle tok for seg av pizzaer og drikkevarer, jeg så flere politiske journalister og redaktører med munnen full. Ingen snakket om habilitet eller troverdighet.
Men da Tajik og Skard feiret hans 47-årsdag med pølser og øl – og gjester fra samme miljø møtte opp – snakket alle om habilitet og troverdighet.
Hva var forskjellen på de to samrørene, bortsett fra serveringen? Ikke mye annet enn at Nettavisen dekket pølsefesten, men ikke pizzapartyet.
Det er altså tilfeldig hvilken fest som blir et problem? Ja, helt tilfeldig. Som mye annet i livet.
Pass deg for pressen: Nettavisens artikkel, med oppfølgere, som nyhetsredaktør Erik Stephansens kommentar, er den eneste årsaken til at Medier24 kan arrangere frokostmøte om temaet.
Jeg kjenner Erik Stephansen, vi er gamle kolleger. Selv om han kaller meg moralist når jeg angriper Nettavisens journalistikk, kan vi fortsatt ta en øl og prate hyggelig sammen.
Akkurat som politikere fra forskjellige partier, journalister fra ulike redaksjoner – og noen ganger politikere og journalister – kan ta en øl og prate hyggelig sammen.
Det går an å omgås folk man er uenig med. Det går også an å omgås folk som arbeider for andre mål. Du må forstå dine motstandere, som John Olav Egeland nylig skrev i Dagbladet.
Politikere og journalister bør omgås. Og de gjør det, både til hverdag og fest. Det er når Erik Stephansen eller Kjetil Rolness finner grunn til å rope opp om det, at det blir vanskelig.
Så du må ta hensyn til hva menn over 50 mener? Jepp. Sånn er det. Alle har ytringsfrihet i slike saker.
Pass på prinsippene: Jeg kjenner Kjetil Rolness også. Det hender vi møtes på fest, noen ganger med både Støre, Stoltenberg, Giæver, Joffen og andre fra Oslo-eliten.
Så Rolness samrører, han også?!? Oh, yes. I forrige uke var vi begge på en 50-årsfeiring. Pølsefest. Der så jeg ham i samtale med Schibsted-sjef Kristin Skogen Lund.
Betyr det at vi ikke lenger kan stole på ham når han skriver mediekritikk? Er han inhabil i saker som angår Schibsteds medier? Vil han heretter go soft on VG?
Nei, Rolness er ikke inhabil. I hvert fall ikke i presseetisk forstand. For han er ikke journalist, og omfattes ikke av presseetikken, altså Vær Varsom-plakaten.
Kjetil Rolness er mediekritikkens Sophie Elise. Fri til å skrive hva han vil, og til å la seg styre av egeninteresse, sympatier og antipatier. I alle fall på Facebook.
Når han skriver for Medier24, derimot, har redaktør Erik Waatland ansvar for å passe på at han utelukkende styres av et uegennyttig ønske om folkeopplysning.
For Waatland må følge presseetikken. Han må «verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet», som det står i Vær Varsom-plakatens punkt 2.2.
Han må forsikre seg om at de som skriver for ham ikke har «dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet».
Det må VG-redaktør Gard Steiro også. Og han ønsker nok at hans medarbeidere ikke gikk på den 47-årsdagen. For Hadia Tajik er Giske-kritiker, og VGs Giske-journalister var der.
Urettferdig at Rolness kan feste, men ikke du? Ja, men slik er det. Det må du bare akseptere.
Pass deg for politikere: Dette handler om prinsipper. Men prinsipper kan bare anvendes når det virkelig gjelder, ikke på små hverdagslige hendelser.
Politikere og journalister omgås sosialt hver dag. Først når Giske-kritikere i DN, VG og Dagbladet er på privat fest med Hadia Tajik – eller noe lignende – kan vi snakke om prinsipper.
Bare for journalistene, riktignok: Tajik gjør en god jobb for partiet hvis hun kan påvirke pressefolk ved å servere dem øl og pølse. De som lar seg påvirke, gjør en dårlig jobb.
Derfor må du tenke deg godt om, når du får en festinvitasjon fra en politiker. Det klokeste er å gjøre som Mats Rønning i Dagbladet: Si ja til politiske, og nei til private sammenkomster.
Men skulle du møte en politiker i privat lag, attpåtil forelske deg og innlede et forhold, må du gjøre som Kristian Skard: Finne deg en annen jobb. Skard sluttet i DN.
Ja, akkurat så strengt er det: Er du journalist, må du være tro mot Vær Varsom-plakaten, og da kan du ikke gå til sengs med framtredende representanter for andre statsmakter.
Så politikere kan ligge med deg, men du kan ikke ligge med dem? Nettopp. Et skikkelig dilemma.
Pass på deg selv: Noen ganger kan du spise pizza og drikke øl med dem – men du må aldri gi Stephansen, Rolness eller andre en god grunn til å henge deg ut.
For presseetikken handler ikke bare om hva du har gjort, men om det du har gjort kan «føre til spekulasjoner om inhabilitet». Og de gutta kan spekulere.
Hvis du er uenig i at de har en god grunn til det, kan du prøve å diskutere dette i kommentarfeltene under Facebook-postene deres. LOL.
Så for å oppsummere: Blir du invitert på party? Vær Varsom!
