Det var kronglete å laste inn episoder, men følelsen av å gå rundt og lytte til radiohistorier fortalt på måter jeg ikke hadde hørt før, var fullstendig avhengighetsskapende.
Så kom smarttelefonen og lyttingen eksploderte. I en tilværelse der det aldri før har vært større rift om oppmerksomheten vår, er det lydinnholdet som vinner.
Norsk mediebarometer viser at blant nordmenn øker podkastlyttingen hvert år. Det tar mange mediehus nå konsekvensen av, ved å satse på egne podkastproduksjoner og ruste opp redaksjonens lydkompetanse.
Samtidig opplever mange nye podkastskapere at det er vanskelig å nå gjennom i en mangfoldig podkastflora, der programmer fra alle verdenshjørner kan lastes ned helt gratis.
Her er mine tips til hvordan du kan oppnå podkastsuksess.
Hvis lyden er skranglete og mikrofonen plassert på et bord langt unna den som snakker, holder det ikke å ha verdens mest interessante intervjuobjekt – det blir uutholdelig å høre på uansett.
For intervjuer gjort utenfor podkaststudioet er dette ekstra viktig.
Vi må gjøre vårt beste for å finne møtesteder uten plagsom bakgrunnsstøy som passerende biler, klirrende tallerkener eller pesende kaffemaskiner. Travle kaféer er svært dårlig egnet for et godt lydintervju.
Grunnen er at bakgrunnsstøy kan stjele oppmerksomhet fra det som blir sagt. Med en gang lytterens tanker begynner å vandre, har vi mislyktes som podkastfortellere.
Selv pleier jeg å spørre intervjuobjektene mine om de har et stille rom hjemme som kan egne seg. Hvis det ikke går og de heller ikke har mulighet til å møte meg i redaksjonen, forsøker jeg å låne rolige møterom av hoteller eller bibliotek.
Til tross for de staselige omgivelsene var det ikke helt optimalt: Det høye taket ga stemmene våre en luftig klang, og utenfor skranglet trikken forbi med jevne mellomrom.
Mikrofonen er det viktigste arbeidsredskapet vårt. Derfor er det viktig at den er god. For lengre intervjustrekk holder det ikke med smarttelefonens innebygde mikrofon.
Pressefotografene ville aldri akseptert at de kun skulle bruke mobilen. Hvis ambisjonen er et proft, lytteverdig produkt kreves også proft utstyr.
Samtidig må vi sørge for å holde eller stille inn mikrofonen nærme munnen til den som snakker.
I radiodokumentar-bibelen Hør og se beskriver Berit Hedemann hvordan mikrofonen fungerer som et kamera for lytterens indre film. Jo nærmere den holdes intervjuobjektet, jo tettere blir bildeutsnittet som lytteren ser for seg.
Journalist Sindre Leganger og John Gunnar Oppheim, en av passasjerene ombord på Toftøy. Leganger lagde podkastserien "Skuddet på Toftøy" Sindre Leganger
Denne typen «nærbilder» gjør det lettere for lytteren å identifisere seg med personen som snakker. Podkast lyttes stort sett alltid til gjennom hodetelefoner, og slike «nære» stemmer rett i øret oppleves veldig intimt.
For meg virker det som at jo nærmere mikrofonen er munnen til den som snakker, jo bedre liker jeg ham eller henne. Effekten av ulik mikrofonavstand er blant lydmediets unike kvaliteter, så det er spennende å benytte seg av.
Når vi snakker om hodetelefoner – husk å alltid bruke det under opptaket. Da hører du hvis lyden «sprenger», et kjøleskap i bakgrunnen støyer eller at opptakeren går tom for batteri.
Du vil også raskt oppdage det hvis du har glemt å trykke på «record» – noe som er alle podkast- og radiofolks verste mareritt.
Fortell historien gjennom språklige bilder
Jeg lytter alltid til podkast samtidig som jeg gjør noe annet.
Dersom noe er uklart eller komplisert fortalt, er det svært sjelden jeg stopper episoden for å tenke eller spole tilbake. Jeg hører bare videre, i håp om at jeg ikke gikk glipp av et viktig poeng.
Sånn sett er podkast veldig annerledes enn en avisartikkel, der man som leser enkelt kan hoppe tilbake i teksten og studere et tall eller en formulering igjen. Det gjør tekst godt egnet til å presentere tall, argumentasjonsrekker og abstrakt stoff. Med podkasten er det stikk motsatt:
Tallet som nettopp ble nevnt har jeg mest sannsynlig glemt i neste sekund.
Det podkasten derimot egner seg svært godt til er å fortelle historier. Som podkastskapere er oppgaven vår å styre lytterens oppmerksomhet.
Det gjøres best ved å fôre lytterens fantasi med språklige bilder, som han eller hun kan se for seg. Med en gang jeg får vite noen konkrete detaljer ved det som fortelles om – fargen på et hus, antallet biler på en parkeringsplass, smulen i munnviken hos en mann – så ser jeg det tydelig for meg.
Det setter i gang en indre film hos oss som hører på, der vår egen fantasi på et øyeblikk fyller hele den bilderammen med form og farge.
Etter noen årtusener med historiefortelling rundt leirbålet er vi mennesker veldig godt trente i akkurat dette.
Jobben hans var tidligere å reise rundt og kartlegge folks psykiske sykdommer gjennom en spørreundersøkelse. På stueteppet hos en av pasientene ser han et pizzastykke liggende med fyllsiden ned.
Pasienten gjør ingen tegn til å plukke det opp, og det blir liggende gjennom hele spørreundersøkelsen.
For meg gjør denne enkle detaljen at jeg ser rommet og de to menneskene i det klart og tydelig, og jeg tenker mitt om sinnstilstanden til pasienten.
Ettersom det er konkrete skildringer som setter denne bildeskapingen i gang, er vi som podkastskapere nødt til å bruke denne typen språklige bilder så mye vi kan. Både når vi selv forteller, men også i måten vi får intervjuobjektene våre til å snakke på.
En god inngang er å spørre intervjuobjekter om konkrete handlinger fremfor abstrakte følelser og tanker. «Hva skjedde den dagen?», «hva gjorde du da?», «hva hendte etter det?».
Det tvinger intervjuobjektet til å skildre, og dermed settes den indre filmen i gang.
Finn din podkastnisje
Konkurransen om podkastlytternes ører er hard. Spesielt her i Norge, der mange gjerne også hører på engelsk, konkurrerer vi med en flom av høykvalitetspodkaster fra hele verden.
Som podkastskaper gjelder det da å finne sin nisje.
En kjapp gjennomgang av Itunes-topplisten gir en god pekepinn på hvor konkurransen er hardest:
Studiobaserte pratepodkaster der to-tre kjente mennesker snakker lettbeint og humoristisk om livet og/eller uken som har gått.
Med mindre du selv er kjendis og allerede har en fanskare, tror jeg det er klokt å unngå akkurat dette formatet.
Podkastideen vår bør ha et klart konsept som raskt lar seg kommunisere til lytterne, og som dekker et slags behov i markedet. Vi trenger ikke nødvendigvis å finne opp hjulet på nytt – ofte kan det være en god idé å lage en norsk versjon av vellykkede konsepter fra utlandet.
VGs krimpodkast Uløst oppstod som en følge av den voldsomme suksessen til amerikanske Serial. På det tidspunktet fantes det ingen lignende true crime-podkaster på norsk.
Noe som har vist seg veldig viktig for å bli valgt av lytterne, er det lille bildet som følger podkasten i podkast-appen. Det bør være iøyenfallende og tiltalende, samtidig som det ikke forkludres med for mye tekst – på folks smarttelefoner presenteres gjerne bildet ganske lite, så teksten blir umulig å lese.
Omtalen av podkasten og episodebeskrivelsene bør være korte, presise og pirrende. Når det finnes så mye å velge i, må vi gjøre vårt beste for å vekke lytternes nysgjerrighet kjapt.
Når vi har funnet et konsept vi tror på, gjelder det å ha realistiske forventninger til lyttertall. Selv om podkastteknolgien stammer fra 2004 oppleves det nok for mange som fortsatt ganske nytt.
Ifølge Norsk mediebarometer hørte 13 % av nordmenn på podkast i løpet av en gjennomsnittsdag i 2017. Når vi med norskspråklig innhold begrenser oss til å stort sett bare nå nordmenn, blir ofte selve antallet nedlastinger ganske beskjedent.
Det mest interessante er likevel hvem vi når, og hvordan. Ifølge Edison Researchs podkastkonsum-undersøkelse fra 2017 er den gjennomsnittelige podkastlytteren i alderen 18-54 år, har høy utdanning og bor i by. Dette er en attraktiv målgruppe for annonsører.
Gjennom podkasten kan målgruppen treffes på en svært intim og tillitsvekkende måte. Det må vi huske å fortelle interesserte annonsører så ofte vi får muligheten.
Kjør på!
Det aller mest fantastiske med podkastteknologien er at det gir alle tilgang til en verdensomspennende distribusjonskanal helt gratis.
Den amerikanske podkasten Serial fra 2014, ledet av journalisten Sarah Koenig. Podkasten tok for seg en enkelt kriminalsak over mange episoder.Wikipedia Commons
Vi er ikke lenger avhengige av mediehusenes opplag og kanaler for å nå publikum, noe Tusvik & Tønne er et godt eksempel på.
Når inngangsporten er lav, er det bare å sette i gang og prøve seg fram. Jo flere som lager godt innhold og sprer podkastevangeliet, jo større bli lyttertallene og interessen fra annonsører. Samtidig er det viktig å ta podkasten på alvor:
Historiefortellende serier som S-town tok månedsvis, om ikke år, å lage.
Legg merke til hvor mange navn som lese opp i rulleteksten på en episode Radiolab. Å lage podkast av høy kvalitet krever tid, ressurser og kompetanse, og er ikke noe journalister bare kan «smelle sammen» mellom sine andre daglige oppgaver.
