Er det greit å avsløre noens utroskap i en podkast? Dette sier ekspertene om formatets gråsoner

Podkast har blitt en del av hverdagen til mange nordmenn, men hva er egentlig greit og ikke i podkastens verden?

Fredag diskuterte produsent og journalist Sigurd Øygarden Flæten, komiker og programleder Lisa Tønne, journalist og forfatter Erik Aasheim og advokat Jon Wessel-Aas mediets gråsoner under Radiodager. 

Som grunnlag for diskusjonen ble det tatt fram klipp fra Tusvik & Tønne sin podkast, som ble sendt i 2017 da Tønne la fram mannens utroskap, sammen med klipp fra podkasten «Koht vil leve», som Flæten har vært med på å produsere sammen med Joachim Førsund.

– Podkast kan gi etiske fordeler

Det var ordstyrer Erik Aasheim som brakte opp spørsmålet om hva som egentlig skiller podkast fra radio.

– Podkast gir deg muligheten til å være mye nærmere folk enn på radio. Her får man muligheten til å holde på lytterne mye lenger, og man kan komme med diskusjoner som er mer opplysende. Gjennom podkast er det med fokus på å kunne være mer ambivalente med livet, istedenfor å bare snakke om kjernen av en sak, svarte Flæten.

Han fortsatte:

– Når man tar opp en sak i en podkast så har man muligheten til å brette ut saken på et annet nivå, noe som gir oss noen etiske fordeler. Som journalist er jeg vant med å spisse saker til det punktet der innholdet kan fremstå helt feil. Gjennom podkast har man tid til å vise fram hele bildet av en situasjon. Ser vi på Giske-saken til VG så ser man at hendelsen inneholdt mye mer informasjon enn det de fikk vist fram. Hadde de annonsert dette gjennom podkast hadde det ikke vært så svart-hvitt. 

– Det var nødvendig for meg å eie min historie

Aasheim gikk deretter over på en sak som skapte mye debatt for to år siden – en sak som fortsatt blir diskutert i dag.

I 2017 fortalte Lisa Tønne at ektemannen hadde vært utro med en annen kvinne på podkasten Tusvik & Tønne. Dette valgte hun å gjøre fordi hun selv mente at det var viktig å få fram hennes historie. 

– I vår podkast handler det om de tingene som skjer i vårt liv, både på godt og ondt. At jeg fortalte om utroskapen var ikke selvterapi, det var rett og slett nødvendig for meg å eie min egen historie. Jeg ville uttrykke meg som den personen som var forrådt, og som satt der med masse skam. Samtidig syntes jeg det var viktig å være ærlig om hendelsen, og ikke legge lokk over det som hadde hendt. Det vanskeligste var nok å fortelle sannheten til barna våre, sannheten om hvorfor pappa måtte flytte ut. Jeg hadde aldri trodd at saken skulle blåse opp og bli så stor som den ble, fortalte Tønne. 

I episoden hvor dette kommer fram snakker Tønne om den andre kvinnen, som viser seg å være en offentlig person.

Tønne nevner ingen navn, men mange klarer i ettertid å resonnere seg fram til hvem kvinnen er. Dette får Aasheim til å sette spørsmål ved de etiske retningslinjene i podkastens verden, om man trekker inn en tredjeperson som ikke har bedt om det.

– Juridisk gjelder de samme reglene

Da spørsmålet kom om det har vært en krenkelse av privatliv i denne saken understreket advokat Jon Wessel-Aas understreket at han mener hver sak må vurderes for seg selv.

I den tidligere omtalte Tusvik & Tønne-episoden ble det gjort klart at mannen til Tønne hadde godkjent innholdet i podkasten, og Wessel-Aas ser derfor ingen krenkelser av ektemannens privatliv i dette tilfellet. 

Når det kommer til tredjepersonen i denne saken, mente Wessel-Aas at hun burde tenkt på konsekvensene av å innlede et forhold med en gift mann, spesielt ettersom hun er en offentlig person.

Dette førte advokaten inn på etikken, og hvorvidt det gjelder andre regler for podkast enn for radio, TV, nettaviser og annen journalistikk.

– Juridisk gjelder de samme reglene for offentliggjøring av private opplysninger enten du tweeter, kringkaster eller ytrer deg i podkast. Det nytter det ikke å si at andre sjangre lager muligheter for hatefulle eller krenkende ytringer. Podkast er som featurejournalistikk, der folk vil dele sine subjektive opplevelser. Det er kjempevanskelig. Man vil ikke henge ut noen, men folk skal få lov til å fortelle om hvordan de har det. Det som skaper et dilemma her er at involverte parter ofte mister retten til å fortelle sin historie, sa han.

– Pressen var problemet

Podkasten som Sigurd Øygarden Flæten var med på å produsere, «Koht vil leve», har vært en kjempesuksess og er en av de podkastene som har fått flest nedlastinger i Norge.

Likevel har det vært diskusjoner rundt produksjonen, og om det er etisk riktig av produsentene å formidle så mange detaljer av livet til en kreftpasient.

– Vi hadde aldri gått opp til en tilfeldig kreftpasient og spurt om hun/han ville vært med på å lage podkast. I vårt tilfelle var det Christine Koht som kom til oss og spurte om vi var interessert. Det gjorde saken lettere. Det var visstnok flere av familiemedlemmene som ikke var like begeistret for produksjonen. Da valgte vi heller å bruke mye av tiden vår på å snakke med dem og danne et tillitsforhold før vi satte i gang med innspillingen. Samtidig var vi ganske fleksible. Hvis Koht ville avslutte produksjonen, så ville vi respektert dette.

Podkasten inneholder mange sterke øyeblikk med Koht der hun forteller om behandlinger og sine innerste tanker rundt sykdom og død. Innholdet har skapt flere overskrifter i mediene, som Flæten informerer panelet har kommet ut på helt feil tidspunkt. 

– En risiko med dette var jo pressen. Samtidig er Koht selv en offentlig person og var klar over konsekvensene som kunne oppstå fra innholdet i podkasten. Problemet var at noen trodde at podkasten vår var live, og skape derfor overskrifter som ikke var relevante lenger. En dag så vi overskriften – immunterapien hjelper – mens Koht egentlig lå i koma. I en podkast om sykdom er det veldig komplekst, og man snakker om behandlinger man ikke kjenner bivirkningene til. Man vet ingenting. Man burde derfor heller ikke skape overskrifter basert på et sykdomsforløp. 

Med bakgrunn i dette stilte Aasheim spørsmålet til Jon Wessel-Aas, om hvem man skal beskytte, og hvor grensene går når man lager podkast. 

– I de fleste saker som PFU behandler, er det snakk om alvorlige krenkelser på privatpersoner, spesielt med involvering av mindreårige. I dette tilfellet så er det Koht som har oppsøkt produsentene om å lage podkast om hennes liv som kreftpasient. Jeg er enig med Flæten – hadde det vært en vanlig ukjent kreftpasient, så hadde man krysset en grense. Koht er derimot en medieperson som forstår konsekvensene av å dele så mye av livet sitt. 

Avsluttende sa advokaten at under slike situasjoner så er det viktig å diskutere hva som skjer når man blir trukket inn i livet til privatpersoner.

Gjennom podkastene som har blitt diskutert er det ingen tvil om at de som produserer podkastene har kommet tett innpå de involverte. Wessel-Aas mente likevel at man må tenke over avtalene man lager med personene.

• Hvis en person vil trekke seg fra produksjonen, er det da etisk å ha laget en bindene kontrakt som tvinger dem til å fortsette?
• Er fleksible avtaler en økonomisk risiko?

Under debatten trakk Jon Wessel-Aas fram at dette er en vanskelig situasjon, som kan unngås hvis man skaper sterke tillitsforhold til de som er involverte, slik Flæten trakk fram at de jobbet med å gjøre med Koht og familien.