PFU har alltid praktisert og vil fortsette å praktisere stor ytringsfrihet i klagebehandlingen. Vi kommer sjelden med karakteristikker i uttalelsene, men enkeltmedlemmer må få uttrykke sitt syn underveis i debatten. Det er altså uttalelsen, utvalgets konklusjon, som er fasit for behandlingen og som Norsk Redaktørforening burde forholde seg til.
Generalsekretær i Norsk Redaktørforening (NR), Arne Jensen, retter i sitt innlegg sterk kritikk mot ord som falt under PFUs behandling av klagen mot VG i det som er blitt kjent som Sofie-saken. I det viser jeg til punktene i Jensens innlegg.
1. «Jeg har ikke for vane å kommentere PFUs uttalelser,» starter Jensen. Likevel er det altså andre gang på tre måneder at generalsekretæren finner det opportunt å gå ut i offentligheten med krass kritikk av arbeidet i Pressens Faglige Utvalg. Sist gang var etter juni-møtet, da deler av innlegget til Jensen (i Journalisten 1. juli) handlet om sitater fra klagebehandlingen.
Jensen pekte på et utsagn i debatten: «Den type stigmatisering synes vi utvalget skal holde seg for gode til». Denne gang er det undertegnede som skytset rettes mot. Felles for disse to innleggene fra NR, er at det ikke er utvalgets konklusjoner som kritiseres, men diskusjonen i møtet.
Generelt: PFUs møter er åpne og hver gang strømmes utvalgets behandling av noen av klagesakene. Tonen i debatten, som dermed blir spredt vidt og bredt, skal selvsagt være respektfull, dog må utvalgsmedlemmene kunne snakke relativt fritt.
Pressens etiske plakat er ikke enkle påbud; hvert punkt krever at reportere og redaktører bruker sitt gode skjønn. Da gir det seg selv at diskusjonen om eventuelle brudd også gir rom for skjønn.
PFU har lang tradisjon for at medlemmene skal kunne komme til møtet uten å ha hugget sine standpunkter i stein. Dette har jeg alltid ment at er av stor verdi. Vårt selvdømmeorgan er sammensatt av representanter for faget og av representanter for allmennheten. Vi forlater vår daglige dont og sitter sammen en hel dag én gang i måneden, for å bryne våre argumenter på hverandre, ta til oss andres innsikt og noen ganger, i fellesskap eller hver for oss, tvile oss fram til en konklusjon.
Spesifikt: Jensen peker på min bruk av ordet "skamplett" om VGs arbeidsmetoder. At jeg er sitert av kommentatorer i ulike medier på dette, tar jeg som et tegn på at mange er enig med meg.
Jensen fortsetter: «Hva VG-journalistene tenker om slike karakteristikker fra deres kollega i PFU vet jeg ikke.»
Det er aldri hyggelig å refse sine egne, men som representant for journalistene i pressens selvdømmeorgan, er jeg i hvert eneste møte nødt til å kritisere kollegers arbeid, hvis jeg mener det er brudd på Vær Varsom-plakaten. Hva mine kolleger måtte mene om kritikken, kan jeg ikke la styre mine vurderinger. I motsatt fall har jeg ingenting i utvalget å gjøre.
Men karakteristikker skal man være sparsom med å dele ut, der er vi enige, Jensen og jeg. Denne gang, med en historisk fellelse på antall punkter mot landets mektigste avis, mener jeg det må være innafor å bruke «skamplett».
Selvsagt har generalsekretæren rett i at vi er et faglig utvalg, hvor det pressefaglige arbeidet skal vurderes så presist og nøkternt som mulig opp mot plakatens punkter. Men i en lang diskusjon rundt bordet kan det, like det eller ikke, komme det Jensen kaller "terningkast" på arbeidsmetodikk eller ytringer generalsekretæren ikke liker. Merk; dette er under debatten, ikke i uttalelsen.
Redaktørforeningen er jo ellers en av de sterkeste forsvarerne av ytringsfriheten, også når det gjelder ytringer man ikke liker. At redaktørforeningen forsvarer et av sine medlemmer er naturlig.
Og la det ikke være tvil: Undertegnede innrømmer selvsagt generalsekretæren friheten til å ytre seg om ting jeg har sagt som han ikke liker. Jeg er også sikker på at Arne Jensen kan sin Vær Varsom og at han kjenner plakatens punkt 1.4 andre ledd: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Mediene må ha stor takhøyde for kritikk av seg selv.»
PFU har alltid praktisert og vil fortsette å praktisere stor ytringsfrihet i klagebehandlingen. Vi kommer sjelden med karakteristikker i uttalelsene, men enkeltmedlemmer må få uttrykke sitt syn underveis i debatten. Det er altså uttalelsen, utvalgets konklusjon, som er fasit for behandlingen og som redaktørforeningen burde forholde seg til.
Så registrerer jeg at Jensen er fortørnet over k-ordet; kampanjejournalistikk. «Hvordan kan hun – uten forbehold – konstatere det?» spør han.
Jeg har ikke konstatert at avisen drev kampanje mot Giske, men det er utvilsomt at publiseringen, på akkurat det tidspunktet den kom, fikk det resultat at Giske ikke ble innvalgt i styret i Trøndelag Ap.
I kjølvannet av Sofiesaken nedsatte Norsk Presseforbund i april et utvalg som skal granske medienes omgang med kilder og sitater. Jeg ser fram til den rapporten.
2. Ettersom første halvdel av Jensens innlegg er en direkte kritikk av meg og min opptreden i diskusjonen, syns jeg det ville vært ryddig av ham å avklare for leserne at jeg IKKE tok til orde for at sjefredaktør Steiro skulle gå som følge av fellelse. Her er jeg helt på linje med Jensen; det vil være svært uheldig dersom journalister og redaktører skulle miste jobben på grunn av en fellelse i PFU.
3. Jeg står for uttalelsen min om at VGs behandling av kilden i denne saken er uheldig for samtlige redaksjoner og 750 redaktører. Tillit er som kjent noe som tar lang tid å bygge opp og veldig kort tid å rive ned. Tillitsbrudd fra én redaksjon kan være nok til å kjøle ned kilders ønske om å bidra også overfor andre redaksjoner. Jensen viser til undersøkelser utført av et analysebyrå for å berolige oss med at tilliten til norske medier ikke er nevneverdig skadet av VGs opptreden i den såkalte Sofiesaken. Vi vet i dag lite om konsekvensene for tillitsforholdet på lang sikt.
Jeg håper av hele mitt hjerte at publikum og potensielle kilder ikke drar alle redaksjoner over samme kam. Jensen viser til at 55 prosent har tillit til oss. Uansett hvor positivt man velger å lese nevnte undersøkelse, må man kunne si at det her ligger et betydelig forbedringspotensial – og det er her vi burde rette fokus.
4. Kritikken jeg fremførte i PFU-møtet sist onsdag gjaldt denne klagesaken og kun den. Jeg er helt enig med redaktørforeningen i at VG har levert viktig journalistikk av høy kvalitet i en årrekke, også under nåværende sjefredaktør. Det er jeg sikker på at VG også vil framover.
