- PER ROSTAD, kommunikasjonssjef og kommandørkaptein i Sjøforsvaret.
Denne kronikken er ikke skrevet av en robot, men sjansene er at dersom du leser sportssidene i en vilkårlig norsk nett- eller papiravis så har det vært en robot involvert i noen av sakene du leser der.
Fremtiden er over oss og robotjournalistikk med den.
Det er ikke bare fabrikkarbeidere som frykter at robotene skal overta arbeidet deres i fremtiden, journalister ser også ut til å få konkurranse.
De er i godt selskap med flygere, sjåfører, soldater og sjøfolk.
Robotjournalistikken er nok fortsatt i sin spede barndom, og det diskuteres hvorvidt en robot er i stand til å produsere journalistisk innhold som er av tilsvarende kvalitet som det et menneske kan.
Den diskusjonen er den samme som føres rundt selvkjørende biler, autopilot på fly og automatiserte våpensystemer.
I alle disse forhold viser roboten seg overlegen mennesket, det vil den i journalistikken også.
Selv om både debatten om hvem som kan gjøre ting best av mennesker kontra roboter er svært interessant, er det feil tema å diskutere.
Med tanke på media og bruk av roboter så er det et annet forhold som har en mye større betydning for meg, deg og hele samfunnet vårt.
Problemet er ikke at det du leser er skrevet av en robot (eller mer presist; en algoritme) problemet er at roboten også kan programmeres til å bestemme hva du skal få lese.
Hvordan dette skjer er ikke selvforklarende, men noe forenklet henger det sammen som følger;
For å ta meg selv som eksempel; jeg er interessert i fjellklatring. Jeg ser klatrevideoer på YouTube, leser alt som har med klatring å gjøre i nyhetssaker og googler forskjellige typer klatreutstyr.
Som en direkte konsekvens av dette er det mye reklame for klatreutstyr på nettsidene jeg er innom.
Denne reklamen er direkte rettet mot meg fordi algoritmen oppfanger at jeg er troende til å kjøpe klatreutstyr, noe jeg også er.
For meg er dette helt supert, jeg slipper reklame for kattemat, helsekost og andre ting jeg overhodet ikke er interessert i.
Men her ligger også kimen til det store problemet.
Hvis algoritmen kan bestemme hvilken reklame jeg får basert på hva jeg har klikket meg inn på tidligere, kan den gjøre det samme med tanke på redaksjonelle saker, det vi vanligvis omtaler som nyhetssaker?
Selvsagt kan den det.
Hvis algoritmen oppfanger at du er spesielt interessert i fotball, så kan forsiden på nettavisen du leser lett skreddersys bare til deg med mye fotballstoff.
Hvis du ikke liker damehåndball så vil algoritmen like lett sørge for at du ikke vil se en eneste sak om det i nettavisen du leser.
Så langt er dette fortsatt helt supert - jeg får servert de nyhetene jeg interesserer meg for og slipper resten.
Hvis vi ser bort fra sportsjournalistikk, som i denne sammenhengen er ganske uskyldig og tenker på nyhetssaker så kommer problemet klarere frem.
Det å se bilder av barn som dør i Syria kan være ubehagelig, historier om flyktninger som drukner i middelhavet kan være direkte brysomt og bilder av turister som dør i terrorangrep direkte skremmende.
Hvis algoritmen oppfanger at du aldri klikker deg inn på slike saker, men heller leser alt som har med prisvekst i boligmarkedet å gjøre, så kan den skreddersy din nettavis til å reflektere dette.
Algoritmen vil forme forsiden i nettavisen din til å ha stadig færre saker som du tidligere ikke har klikket deg inn på.
Istedenfor vil du få presentert stadig flere saker som algoritmen vet du er interessert i.
For deg og meg som sømløse forbrukere av medietjenester kan dette tilsynelatende virke greit og for de som selger reklame er det helt strålende.
Dette er ikke greit.
Hvis vi kommer dithen at algoritmer former et individuelt nyhetsbilde basert på smak og behag til den enkelte leser så er det en katastrofe.
Hvis du for eksempel er anlagt slik at du mener at all arbeidsinnvandring til Norge er likelydende med sosial dumping og følgelig med stor iver leser alle saker om innvandrere som jobber svart, så er sannsynligheten at du ikke leser saker om positive effekter ved arbeidsinnvandring med like stor iver.
Algoritmen kan fange opp dette og designe et nyhetsbilde til deg som presenterer mange saker som forsterker din antagelse om at alle utenlandske arbeidere jobber svart. Likeledes kan den skjerme deg for andre saker som motsier dine antagelser.
Hvis du er tilhenger av Per Fuggeli vil algoritmen ikke gi deg saker som problematiserer Islam og visa versa dersom du er fan av Fjordmann.
Ettersom papiravisenes opplagstall stadig krymper mens vi forbruker mer og mer nyheter fra nettbaserte plattformer risikerer vi å komme i en situasjon der vi ikke møter meningsmotstand.
Det vi antar for å være riktig (all arbeidsinnvandring er sosial dumping, Islam er bra, eller farlig) vil hver gang vi leser en nettavis bli fremstilt som avisens mening også, og da må det jo være riktig; eller?
Vårt demokrati baserer seg på at vi som velgere er tilstrekkelig informert om viktige forhold i vårt samfunn, også om saker vi ikke liker.
Basert på den balanserte kunnskapen medier gir oss om våre omgivelser så trekker vi selvstendige slutninger og benytter vår rett til å stemme i frie valg.
Dersom vi tillater algoritmer å bestemme hva media skal fremlegge oss av informasjon vil vår evne til å treffe selvstendige valg bli betydelig redusert.
Dette er ikke bra.
Jeg er ingen stor tilhenger av statlige reguleringer, men hvis det er noen felt jeg kunne tenke meg regulert så er det nettopp dette.
Ironisk nok så er det kanskje en statlig regulering av media som må til for å sikre at pressen kan fylle sin funksjon om å holde oss orientert om vårt samfunn.
