Fotograf Per Langevei havnet midt i et gissel­drama. Da anti­terror­styrken beordret han vekk svarte han: «Jeg var her først»

I september 1994 raner to menn postkontoret i Larvik. I safen ligger det 1,5 millioner kroner, noe som gjør det til det største ranet i Norge fram til da.

De to mennene tar et eldre ektepar og en politibetjent som gisler.

Fotograf i Sandefjords Blad, Per Langevei, havnet midt i gisseldramaet. Nå forteller han om da han jagde gisseltakerne, og da han sa «jeg var her først», da han ble beordret vekk fra Torp flyplass av antiterrorstyrken. 

Morgenen den 28. september 1994 ble Langevei purret på av en journalist som hadde hørt på politiradioen at det var noe som skjedde.

Journalisten og Langevei var raskt på plass i bilen, og var på vei til hendelsen som skulle bli en av Norges mest dramatiske gisselsituasjoner. 

– Vi kjørte sammen til Larvik, hvor det etter hvert samlet seg flere pressefolk. Plutselig kommer det en bil kjørende, og vi så en person som hadde en pistol mot bakhodet. Vi skjønte at det var gisseltakerne og jeg hoppet fram og tok bildet, forteller Per Langevei.

Det gjorde han ikke uten risiko. 

– I teorien kunne vi ha blitt skutt. Personer i en slik situasjon er ikke rasjonelle. Det var virkelig farlig. Bildet er tatt med vidvinkel og jeg er ikke mer enn to til tre meter unna, sier han og fortsetter: 

– Du ser situasjonen godt på bildet, og du kan jo bare tenke deg redselen hun sitter med. 

– Det er ganske crazy 

Langevei og journalisten hiver seg så i bilen og kjører etter dem. 

– Det er ganske crazy i seg selv. Politiet kunne ikke stoppe oss de heller, det kunne de ikke prioritere. Vi kjørte etter dem mot Torp flyplass og ble stoppet av politiet, og vi kom ikke lenger.

Langevei kjente til området rundt flyplassen godt, og fortalte journalisten hvor de så skulle kjøre for å komme seg rundt politisperringene.

– Vi gikk kjapt inn i skogen. Journalisten og jeg. Og vi kom helt fram til flyplassen igjennom skogen. Der så vi situasjonen og bilen. Vi gjemte oss litt unna, og etter et stund utviklet det seg til å bli en forhandlingssituasjon. Fullt beredskap og politi sto å gjemte seg bak et bygg. 

Duoen var så nærme at de hørte alt som ble sagt i gisseldramaet.

– Jeg hørte den ene gisseltakeren si «I have killed before». Og så blir beredskapsleder Frode Anmarkrud tatt som gissel. Da gikk kameramotoren varm, og jeg fikk mine bilder, sier han. 

Prøvde å grave seg ned

Det var proffe beredskapstropper på plass som fikk øye på duoen som gjemte seg i skogen. 

– Det var helt stille på plassen, og vi hørte politiet si «vi må få fjernet de der», om oss. Da går journalisten jeg er med hjem for å skrive. 

– Søren sa jeg, nå får jeg ikke fortsette å ta bilder, for de har sett meg. Så sendte de en svær hund rundt for å søke.

Langevei prøvde å grave seg ned, og kastet greiner og busker over seg. 

– Jeg hørte det knitret, og jeg skjønte at bikkja kom rett mot meg. Og jeg tenkte at det bare er snakk om sekunder før bikkja sleiker meg i ansiktet. 

Av en eller annen grunn forsvant hunden igjen, og Langevei innså at politiet trodde de har tømt området rundt, og at han var den eneste som var så nærme situasjonen. 

– Jeg fortsatte å ta bilder. Det var spennende forhandlinger, og jeg skjønte at det var farlig. En av gisseltakerne begynte å snakke om at det er minutter igjen før de skyter. Så kommer antiterrorstyrken.

Han fortsetter:

 – Antiterrorstyrken kom rett bak meg og de ble sjokkerte og sinte over at det var en person der. Så sier de «kom deg vekk». Da svarte jeg med en gang: «Jeg var her først». 

«Blitser du nå, så dreper vi deg»

Langevei forteller at han legger seg tilbake i skogen, tar fram kamera og blitsen. 

– Så sier de «blitser du nå, så dreper vi deg». Jeg tok jo bare bildet. Uten blits, selvfølgelig.

En av gisseltakerne ble drept i aksjonen. Langevei var vitne til det hele fra lang avstand. 

– Da jeg var «stasjonert» med kamera i buskene ved Torp, så følte jeg virkelig at jeg levde. Det var høst, og jeg kjenner fremdeles lukten av granbar og morgendugg. Sansene var veldig på, adrenalinet kokte, og jeg skjønte at dette handlet om liv og død. Akkurat da var det viktigste å ta unike bilder for avisa. Surrealistisk – ja. Men slik var det der og da, i kampens hete.

Det var imidlertid ikke alle som var like fornøyde med den høye risikoen. 

– Det var jo noen kolleger som banka på vinduet i etterkant og rista på hodet. Tenk å risikere livet ditt på den måten, men jeg var rett og slett så opptatt av å gjøre jobben min, og de journalistiske genene lå dypt forankret, det er det ingen tvil om, sier han. 

På dette tidspunktet var Langevei 32 år, og hadde allerede jobbet som pressefotograf for Sandefjords Blad i mange år.

– Jeg var nok litt tøffere den gangen enn jeg er i dag. I tillegg er jeg mer erfaren og tar mer hensyn i hverdagen, og det har jo blitt en helt annen presse-verden også, oppsummerer han.