Torsdag var Dagsnytt Atten på visitt i Tromsø. Det er riktig tenkt av et NRK som er nasjonalt felleseie. Det handler dypest sett om å bringe hele Norge inn i den offentlige samtalen. Nå gjenstår det å se om NRK vil at det skal være mer enn et stunt.
Så kom fredagen, og VG lanserte sin nye spalte «VG drar bra damer». Her kan magasinredaktør Jane Throndsen stolt fortelle at hele 31 profilerte og smarte kvinner nåskal skrive faste kommentarartikler i VG.
La det være sagt; dette er et glimrende initiativ av VG.
Norske medier trenger mer enn noe annet flere tydelige kvinnelige kilder og stemmer som deltar aktivt i samfunnsdebatten.
Men kan det være nødvendig at alle har samme adresse?
For dette handler jo også om geografi og ståsted for kommentatorene som fortolker Norge. Da må vi se nærmere på de 31 navnene, som hver for seg sikkert er utmerkede skribenter, og vektlegge det faktum at alle har tilhold i og rundt Oslo.
I det store norske mangfoldet har altså ikke VG funnet en eneste viktig stemme i Bergen, Bodø, Trondheim, Kristiansand, Kirkenes eller Ålesund. Til og med Halden og Hamar blir for perifert for avisen.
Gard L. Michalsen / arkivfoto
En medieprofessor – Kristin Skare Orgeret – synes VGs nye intiativ er flott. Særlig fordi det gir andre innfallsvinkler enn fjaset kvinner utsettes for i helgemagasinene. Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Men hvorfor problematiserer ikke professoren – ved Høgskolen i Oslo - at nesten alle de 31 utvalgte skribentene kan nå VGs redaksjonslokaler med taxi løpet av et kvarter?
Det er trolig fordi det har blitt en selvfølge at den offentlige samtalen utelukkende handler om blikket fra Oslo. Og at resten av Norge er distrikt, et sted langt borte.
Når vi vet at alle de 31 samfunnstoppene bor på omtrent samme sted, og skal skrive om det norske samfunnet, blir et viktig oppfølgingsspørsmål om de også representerer noenlunde det samme verdimessig? Er det noen av dem som har stemt Fremskrittspartiet? Er det noen av dem som er motstandere av likekjønnede par som adoptivforeldre? Eller for en strengere asylpolitikk? Jeg vet ikke. Men det har, med få unntak, formodningen mot seg.
Avisen VGopererte i årtier som hele Norges avis, og virket samlende på tvers av ideologi og sosiale skillelinjer.
Nå kan det imidlertid være fare for at dagen – for svært mange norske kvinner – vil være den samme uten VG og bidragene fra kultur-kjendiser i Oslo.
Spørsmålet er om vi skal se på det nye kommentatorkorpset i VG som en temperaturmåler på den norske offentligheten.
Det tror jeg vi må gjøre, fordi en felles nasjonal samtale i de norske massemediene ser ut til å være truet. TV 2 kutter i tilstedeværelse utenfor Oslo, NRK Dagsrevyen får kritikk får å ikke speile landet, og riksavisene har med få unntak lagt ned sine lokalkontorer rundt omkring i landet.
I Norge bor tre fjerdedeler av befolkningen fremdeles utenfor Oslo-regionen. Men det speiles i liten grad i felles-offentligheten. Og vi har stadig færre nasjonale medier som ser samfunnet nedenfra og opp. I stedet er det fra toppen og ned.
Alternativt kan vi forstå VGs 31 nye Oslo-kommentatorer som noe annet; at dette er tuftet på VGs publistiske strategi i rammen av dagens mediemarked, og at tiden for avisen som den brede avis for både bygd og by er kommet til et endelikt. I så fall skjønner vi bedre hvorfor VG gjør dette - og etablerer seg som en lokalavis for stor-Oslo, med en viss politisk slagside. Kommersielt kan det selvsagt være interessant.
Det vi nå står igjen med som motvekt, i realiteten, er norske lokal- og regionaviser. Disse er viktigere enn noen gang tidligere, og en hver folkevalgt her i landet bør be til Gud - ved siden av å etablere moderne mediepolitikk - om at dette mangfoldet opprettholdes. Med NRK som en samlende kraft, kan det gå bra.
At en viktig avis som Klassekampen er den som går motstrøms og oppretter kontorer i Bergen og Tromsø, er beundringsverdig. Men det er noe trist ved at representasjonen av hele landet er overlatt til nisjeavisene Klassekampen og Dagens Næringsliv.
Hvis vi som nasjon velger å forholde oss til de klassiske tyngdelovene i norsk offentlighet, er vi i ferd med å få et ordskifte hvor det er Oslo-makta mot røkla. Det trenger ikke å være bare svart, tvert i mot kan det gi rom for nødvendige skift i styrkeforholdet. Men det krever aktiv mediepolitikk, og at endringene anerkjennes.
At de gamle medie-hegemonienes tid går mot slutten synes å være et faktum, og da kan det skapes helt nye strukturer. Men dersom ikke det politiske Norge forstår disse endringene, eller vi i mediebransjen, da forsterkes gapet.
Og vi risikerer enda mer populistisk forakt mot elite og såkalt «mainstream media» også her i landet.
