NTNU-rapport til 2,5 mill går i strupen på media: Mener pressen har gjort ansatte syke

En årelang konflikt ved Institutt for historiske studier ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) har ifølge en delvis offentliggjort rapport fra juni vært preget av uformelle maktstrukturer, alliansebygging, tilfeller av trakassering og røff omgangstone.

Rapporten legger et stort ansvar på media og ansatte som har uttalt seg. Medias skriving har påført sykdom, psykiske problemer og andre plager, heter det.

– Media velger å bidra aktivt inn i konflikten og bidrar til konflikteskalering, samt utsetter ansatte for ytterligere psykiske belastninger, heter det i NTNU-rapporten som ble lagt fram for universitetsledelsen 12. juni.

Arbeidsgruppa retter sterk kritikk mot særlig Khrono og Universitetsavisa, som i rapporten får beskjed om at de har vært aktører, deres dekning er ubalansert, og kartleggingsgruppa finner det bevist at mediedekningen har gjort folk syke.

Avisene mener selv de har drevet ordinær journalistikk.

– Aldri sett på maken, de forstår ikke pressens rolle, sier Khronos redaktør Tove Lie.

– Jeg registrerer at jeg personlig og avisa utsettes for direkte kritikk, uten at vi fikk tilsvar, sier redaktør Tore Oksholen i Universitetsavisa.

500 sider, 2,5 millioner og mange år

Medier24 har lest en delvis offentliggjort rapport, intervjuet ledelsen ved universitetet, lederen av kartleggingsutvalget samt redaktørene i Khrono og Universitetsavisa.

Bakgrunnen for konflikten antas å stamme fra en omorganisering i 2013, med sakte men stødig utvikling av fløyer, uten at dette kom fram offentlig. Dette endret seg da en professor ble tvangsflyttet i fjor. Tolv vitenskapelig ansatte kontaktet Universitetsavisa og Khrono.

28. juni i fjor sprakk så «Steinnes-saken» i Khrono og Universitetsavisa. Deretter begynte de og flere medier å nøste i det som viste seg å være en sterk splittelse ved instituttet.

Etter flere måneder med mye skriving, bestilte NTNUs ledelse en faktabasert gjennomgang av konflikten fra en kartleggingsgruppe ledet av intern professor, som fikk med seg advokat Harald Pedersen og Ingrid Wibe.

Pedersen er kjent og delvis omstridt for sine skiftende hatter som faktainnhenter i konflikter og deretter advokat for ene parten. Wibe er organisasjonspsykolog og daglig leder ved Senter for ledelse.

Faktainnhenting som metode er ingen vitenskapelig metode, men gir en erfaringsbasert, løselig plan for å kunne forstå begge sider av en sak, for å kunne gi et innblikk i aktørenes ståsted, og gi en mulighet for ledelsen til å velge strategi. Det er i tråd med NTNUs plan for konflikthåndtering, oppdatert til denne gruppens arbeid.

Arbeidet tok tid, og rapporten ble forsinket. Pressedekningen ble utpå vinteren preget av kritisk gjennomgang av nettopp NTNUs bruk av den ikke-vitenskapelige bruken av faktabasert metode for konfliktløsning.

12. juni fikk endelig ledelsen ved Norges største universitet rapporten overlevert.

«Rapport – Kartlegging av arbeidsmiljøet ved Institutt for historiske studier, NTNU».

Den 500 sider lange rapporten var nedslående for universitetet, som har vært preget av til dels store konflikter på flere institutter over mange år:

«Kartleggingsgruppa finner at konflikten kan forstås ut fra saklige, prinsipielle og faglige motsetninger, fra historiske, kulturelle og organisatoriske forhold, fra lederes og ansattes kritikkverdige handlinger innenfor en konfliktdynamikk og under medias søkelys, og som et resultat av overordnede nivåers mangelfulle håndtering. Konflikten har affisert mange, og den er på høyeste konfliktnivå. Mange ved instituttet har gjennom flere år ikke hatt et forsvarlig arbeidsmiljø. Situasjonen synes i dag helt fastlåst.»

Prisen var også høy, og per i dag har arbeidet med konfliktløsingen kostet flere millioner kroner.

– Samlet kostnad for det utførte kartleggingsarbeidet samt rapporter summerer seg til rundt 2,5 millioner kroner. I tillegg kommer bruk av intern arbeidstid, opplyser organisasjonsdirektør Ida Munkeby til Medier24.

Den offentliggjorte halvdelen på rundt 200 sider av rapporten omfatter en sammenfatning, generelle betraktninger om metode, journalføring og mandat. Størstedelen av den offentliggjorte rapporten omfatter imidlertid en gjennomgang av 60 redaksjonelle artikler om konflikten, om arbeidet til kartleggingsutvalget, og ikke minst artikler fra fjern og nær, som utvalget velger å trekke inn for å kompensere for hva man oppfatter som ubalansert journalistikk.

Fra å være en gjennomgang av konfliktens bakgrunn, blir utvalget svært opptatt av å skrive hva pressen skriver om konflikten, om kritiske artikler om faktabasert metode. Etter hvert driver rapporten regelrett kritikk og polemisering mot media, helt ned til navngitte journalister.

100 sider om medienes dekning

Det heter på side 140 fra kapittel 12 «Medias rolle i konflikten»: «Kartleggingsgruppa har [..] funnet det nødvendig å omtale medias rolle i konflikten og hvordan det har påvirket konfliktene og uregelmessighetene ved instituttet.»

Deretter går rapporten gjennom 60 artikler fra Ramazzini, Morgenbladet, Universitetsavisa, LO- aktuelt, Khrono, Adresseavisen, Forskerforum, Dagens Medisin, NRK, Klassekampen, Advokatbladet, Under dusken, Kommunal Rapport og psykologisk.no.

Det er en svært nitid gjennomgang, og omtrent hele artikler er sakset inn i rapporten. Etter det M24 kjenner til er det verken spurt eller gitt tillatelse til slik omfattende sitering.

Gjennomgangen følges av små oppsummeringer, og kommentarer om hvem som valgte å uttale seg og ikke, til hvem og når.

Gjennomgangen endrer karakter når dekningen går over til å gjelde den metodikken: faktabasert metode for konfliktløsning i et eget kapittel fra side 179. Igjen er det ekstensiv referering av hvem som sier hva til hvilket media. Hele debatten som har rast fra begge sider blir gjengitt.

Utvalget velger også å ta med e-poster sendt fra Khronos journalist:

Dette pågår rundt 40 sider, før utvalget klipper inn en lang artikkel om hvordan en av Harald Pedersens kolleger nylig mottok pris for faktaundersøkelse som metode.

Omsider på side 237 kommer kartleggingsutvalget med sine vurderinger av medias arbeid. Her argumenterer utvalget med hvorfor utvalget man metoden formålstjenlig, hvorfor den er så bra, og at den er koblet til NTNUs interne regelverk med videre. Deretter gjør utvalget analysen til en gjennomgående overhaling av særlig Khrono og Universitetsavisa.

Krass kritikk

Utvalget mener Khrono har negativt ladede ord, at de «forsøker å etablere en sannhet der det siteres kritiske professorer..»,

«Khrono åpner for omkamper, der motparten til de som står fram ofte ikke ønsker eller ikke kan fronte sin sak. Dette gir en fremstilling med slagside hvor negative karakteristikker foretrekkes fremfor å forsøke å gi et balansert bilde. [] Det kan oppfattes som om man ønsker å posisjonere seg slik at man kan komme med kritikk av saksbehandling og metode dersom man er uenig i rapportens konklusjoner.»

Kritikken fortsetter. Utvalget kompenserer kritikken med å hente inn sitater fra andre steder, som støtter metoden som er brukt.

Så går utvalget til en slags domfellelse av pressen, hvor språkbruken blir enda kraftigere. De fleste de møter opplever, ifølge utvalget, medias dekning som negativ, særlig de som opplever det som mental påkjenning og medvirkende til at man blir syk.

Kritiserer ansatte som snakker

Deretter hamrer utvalget løs på ansatte som har snakket med pressen, og trosset instituttleders oppfordring til ikke å snakke med media:

Men selv om pressen får tilgang, bør altså pressen ikke trykke hva som kommer.

«Når pressen lar parter i konflikter uttale seg på en slik måte at andre blir syke av det, eller at arbeidstakere gjennom medieomtale utsettes for trakassering, utilbørligheter eller andre krenkelser, bør pressen etter Kartleggingsgruppas oppfatning være varsomme med å formidle dette.»

To redaktører reagerer

Universitetsavisa og Khronos redaktører har reagert på fremstillingen i rapporten. Allerede 19. juni publiserte de to en felles kommentar, hvor de går imot kritikken, og sier at noen ganger gjør journalistikk vondt.

De to reagerer også på at fremleggingen av kritikken fra utvalget følges av en oppsummering signert stedfortredende kommunikasjonssjef ved NTNU: «media, spesielt Universitetsavisa og Khrono, har opptrådt som en aktør i saken med en dekning som i stor grad har økt den psykososiale belastningen på en del ansatte».

Redaktørene reagerer på at utvalgets kritikk dermed også viderebringes som en kritikk fra universitetet som sådan, og ikke fra en delvis ekstern gruppe.

Khronos redaktør Tove Lie er overrasket over karakteristikkene i rapporten, og omfanget av dem.

– Jeg har ikke vært borti noe lignende i mine 30 år i media. Rapporten er en uhyre rar og snål greie. Jeg er overrasket over at landets største universitet bruker så mye tid på vår journalistikk. Vi har gjort en alminnelig journalistisk jobb.

– Burde dere latt være å gå så tett inn på konflikten?

– Rapporten slår fast at konflikten har pågått i seks år. Khrono skrev sin første sak for ett år siden. At landets største universitet har en stor konflikt som går så langt som til å tvangsflytte en professor og en tidligere tillitsvalgt, har offentlig interesse, sier Lie.

– Har dekningen vært balansert?

– Så langt som det er mulig. Vi har ikke fått intervjue alle, særlig ledelsen har vært vanskelig å få i tale. Det betyr ikke at konflikten ikke finnes.

Hun sier de fleste ansatte ikke har villet eller våget uttale seg offentlig, at ledelsen har vært vanskelig å få i tale og at mye kommunikasjon har foregått på e-post.

– Jeg vil ikke polemisere mot rapporten. Forfatterne har sine subjektive meninger om journalistikken vår. Det er fint vi har Pressens Faglige Utvalg. Om NTNU mener vi bryter presseetikken, håper jeg de klager oss inn, sier Lie.

Hun registrerer at rapportskriverne mener at ansatte som har snakket med media har brutt «instrukser» fra ledelsen om å ikke gjøre det.

– Jeg synes det er overraskende at rapportskriverne mener at det ikke ligger innenfor den akademiske ytringsfriheten til vitenskapelig ansatte å snakke om arbeidsforholdene på arbeidsplassen sin. Rektor Gunnar Bovim har ved flere anledninger vært klar på ytringsfrihetens kår på NTNU, og dette er ikke akkurat i takt med det, sier Lie.

Lie er ikke enig i påstanden om at redaksjonen skal ha vært en aktør eller vært med å eskalere konflikten.

– Jeg har aldri opplevd maken. At en rapport som skal faktaundersøke en konflikt, bruker 100 sider på å refse mediene, og 50 sider på å snakke om metodene sine, som har vært utsatt for kritisk journalistikk over flere år, det er veldig spesielt, sier Lie, og viser til kommentaren hun skrev med Oksholen.

– Rapporten omtaler det som en «konflikthandling» å snakke med dere?

– Noen må forklare NTNU hva det betyr å ha en fri og uavhengig presse, og minne dem om hva som ligger i akademisk ytringsfrihet, sier Lie.

Om skadene mediedekningen skal ha påført folk sier Lie at hun ikke har sett dette dokumentert.

– Enkeltpersoner skal ha sagt dette i intervjuer med utvalget, men det blir umulig å svare på, sier Lie.

Hun registrerer også at rapporten sakser svært store redaksjonelle arbeider, uten å spørre om tillatelse.

– Det er ikke innenfor sitatretten i hvert fall, men den er de kanskje ikke kjent med, sier Lie.

Universitetsavisa: - Først går de etter fakta - så etter oss

Tore Oksholen i Universitetsavisa kjenner seg ikke igjen i påstanden om manglende balanse, og er rimelig fornøyd med tilbakemeldinger etter artiklene.

– Jeg mener utvalget hadde stått seg på å skille ut mediekritikken som en egen del ved siden av rapporten om konflikten. Når de går etter oss, er faren at de svekker den faglige tyngden rapporten har behov for, mener Oksholen.

Han har vært redaktør i Universitetsavisa siden 2009. Han sier han strever med å forstå hvorfor media er viet så stor plass.

– Hvis jeg skal spekulere, virker det som gruppa opplever at Khrono og vi i Universitetsavisa oppleves som konkurrenter som går dem i næringen i forhold til å ta rede på hva som i huleste foregår på instituttet. Det virker som de mangler en grunnleggende forståelse for medienes rolle, sier Oksholen.

Han mener kartleggingsutvalget selv fremstår med en agenda ved å rette seg så tydelig mot media.

– De skifter rolle, etter først å være faktainnhenter, og så går etter oss, sier Oksholen, som påpeker at han aldri fikk anledning til å kommentere kritikken.

Han opplever det som svært spesielt at universitetet gikk ut med en oppsummering av rapporten, hvor det ble fremlagt som universitetets oppfatning av de viktigste delene av rapporten: «Media, spesielt Universitetsavisa og Khrono, har opptrådt som en aktør i saken med en dekning som i stor grad har økt den psykososiale belastningen på en del ansatte». 

– Jeg skal som redaktør være forsiktig med å mene noe offentlig om dette. Men når rektors stedfortredende kommunikasjonssjef beskylder oss for gjennom vår journalistiske dekning å øke den psykososiale belastningen, synes jeg det er sterkt, og jeg kan ikke skjønne at NTNUs rektor kan stå inne for en slik påstand, sier Oksholen.

Han mener utvalget også bryter med sitt uttalte prinsipp om kontradiksjon, når det gjør media til en aktør, uten å gi media mulighet til å uttale seg.

– Det de kaller «kontradiksjonsprinsippet» og som de oppfatter som essensielt for redelig framferd, oversettes til «retten til samtidig imøtegåelse» i pressesammenheng. Man kunne tenke seg at de lot Tove Lie og jeg bli forelagt kritikken som rettes mot oss, og gitt anledning til å kommentere den. Det gjør ikke faktainnhenterne. Dermed bryter de selv med kontradiksjonsprinsippet sitt, mener Oksholen.

Han er åpen for at folk kan få helsemessige reaksjoner av konflikter og omtale.

– I en slik sak med mye konflikter må man som journalist og redaktør ha veldig høyt etisk refleksjonsnivå. Jeg har respekt for at folk som står i konflikt er veldig utsatt, og at de opplever det som belastende. Vi må ha faglig respekt og være medmenneske.

– Men dere har hatt mest kontakt med ene siden? Har dere latt dere bruke?

– Jeg har vært i kontakt med alle sider. I rapporten heter det at det er to sider, men det er tre sider: Den tredje er de som ikke har tatt parti, og ikke skrevet noe brev. De har vært noen av de beste kildene, Oksholen.

Han opplever at rapporten er dratt med i et konfliktbilde, hvor alle suges med i en ren malstrøm, og advarer universitetet:

– Det virker som dette er et slags akademisk ebolavirus, som infiserer alle som kommer i berøring med instituttet. Ingen slipper unna, heller ikke journalistene, og heller ikke disse faktainnhenterne. Jeg tenker at NTNU må ta dette alvorlig. Dette viruset har som grunnleggende virkemåte at alle motsetninger og uenigheter gjøres om til personlig fiendskap. På et tidspunkt frakjennes alle innehavere av divergerende oppfatninger enhver form for anstendighet, til slutt også menneskeverd. Dette drøfter faktagranskerne i sin rapport, med sin 9-trinns stige mot et sluttstadium hvor (ifølge rapporten) «motpartens verdi som menneske benektes. Pandemier sprer seg fort. Det er ingen garantier for at det holder seg innenfor instituttet. NTNU må ta dette alvorlig. De ansvarlige er nødt til å ta grep som funker innen epidemien sprer seg videre, sier Oksholen.

NTNU-rektor og direktør: - Vi mener ingen ting av dette

Medier24 intervjuet organisasjonsdirektør Ida Munkeby og rektor Gunnar Bovim i et felles telefonintervju.

De ønsker ikke å svare på rapportens angrep på pressen, og viser til at rapporten, om enn ledet av en intern professor, sto rimelig fritt i valg av metode etter mandatet.

– Det er en langvarig, kompleks og sammensatt arbeidsmiljøkonflikt. Den har eskalert, og berører mange personer. Det er skapt et dårlig arbeidsmiljø for mange ansatte, og vi trengte et faktabasert grunnlag for å komme videre, sier Munkeby.

Begge vedgår at metoden ikke er vitenskapelig, men mener den gir et godt grunnlag for å få fakta på bordet og diskutere løsninger videre. De sier metoden er velprøvd, og viser til ledelsen har en undersøkelsesplikt i slike saker.

Selv om NTNU gikk ut med sammentrekninger av rapporten, og fremførte kritikken mot media, mener Bovim at dette ikke hefter ved universitetet, og mener han står seg fritt til å ta med seg det som kommer fram.

– Innholdet står for kartleggingsgruppas regning. Vi mener ingen ting av dette. Vi har fått en uhildet rapport, som vi skal jobbe videre med. Vi har ikke tatt stilling til rapportens innhold, sier Bovim.

De avviser begge å ha hatt befatning med oppfordringen til ikke å snakke med media.

– Det kom på et tidspunkt en formaning fra instituttleder om å opptre forsiktig i media av hensyn til klimaet på arbeidsplassen, sier Munkeby.

– Mener NTNU at det er en konflikthandling for en ansatt å snakke med media i en sak som dette?

– Ingen ansatte på NTNU har munnkurv. Ytringsfrihet er en selvfølgelig rett ved et universitet. Men i enkelte saker er det et dilemma at vi har et ansvar som arbeidsgiver, og at det kan være belastende å få personlige sider fram i en sak i full offentlighet. Media har også et ansvar for å forstå at vår balansering mellom ytringsfrihet til ansatte og hensyn til arbeidsmiljøet og ivaretakelsen av de ansatte er et ekte dilemma. Media har et ansvar for å bringe balanse, og ta ansvar ikke bare for dem som uttaler seg, men også ta hensyn til de som ikke ytrer seg, sier Gunnar Bovim.

Universitetet har gitt ansvaret for oppfølgingen til en saksansvarlig dekan, som skal følge opp rapporten, og forslag til tiltak som ble gitt i et eget skriv.

Bovim og Munkeby ønsker presisere at NTNUs ledelse ikke har diktert eller påvirket utvalgets arbeid eller forslag til løsninger, ut over at de fikk et mandat.

«Dette var viktig for gruppas legitimitet når de skulle snakke med partene i konflikten.» skriver de to en i e-post til Medier24.

Utvalgsleder forklarer

Professor i nevrologi Lars Jacob Stovner ved NTNU ledet gruppens arbeid. Han har til nå ikke villet svare noen medier om kartleggingsgruppens valg. Men overfor Medier24 forteller han hvorfor man gikk fram så hardt mot media.

– Vi har aldri diskutert om media skulle la være å skrive om saken da vi begynte vårt arbeid. Men dekningen ble en slags innblanding i vårt arbeid, som vi besvarte ved å skrive en del om det. Dekningen forstyrret oss en del, det kan jeg si. Det gjorde saken enda mer komplisert. Mange som var involvert i saken følte også at det var ekstra belastende at selv mens vi drev vårt arbeid, så verserte saken i media. Det er et faktum, sier Stovner.

– Sto dere bak henstillingen om å ikke snakke med media?

– Vi hadde ingen ting med det å gjøre. Den nye instituttlederen sa man skulle være forsiktig med å gå ut i media av hensyn til partene i konflikten. Det var instituttlederens valg. Men vi så at media hadde en betydelig rolle, og var en betydelig belastning for mange i konflikten, sier Stovner.

Gruppen oppfattet at Gruppe 1, altså de som var mest kritiske til ledelsen, brukte media, og hadde en overvekt i medias presentasjon om hva konflikten handlet om.

– Media bør være ganske kritiske til de som er mer enn villige til å stå fram. Dekningen ble ensidig, om ikke hundre prosent, så fikk den i alle fall betydelig slagside. Vi skriver en rapport som vi mener bør gi mange noe å tenke på, det gjelder både ledelsen så vel som media.

Han hadde selv ingen erfaring med faktabasert metode som konfliktløsning. Samtidig opplever han at det er en common sense-tilnærming, som sørger for innhenting av fakta og synspunkter fra begge sider. Han viser også til at NTNU har undersøkelsesplikt, og har anbefalt faktaundersøkelser som metode i vanskelige saker.

Gjennom intervjuene med 42 mennesker sier han det kom tydelig fram at media hadde negative konsekvenser for arbeidsmiljøet og enkelte aktørers helse.

– Vi intervjuet over 40, og mange av dem la veldig vekt på at medieoppslag hadde vært en tilleggsbelastning. De rapporterer om søvnløshet, psykiske plager og blodtrykksproblemer etter medieoppslag. Det ville være uansvarlig av oss ikke å omtale dette, sier Stovner.

– Er dette dokumentert?

– Det kommer fram i intervjuene med oss. Men nei, vi har ikke hentet inn sykemeldinger fra hver enkelt. Vi rapporterer det intervjuobjektene forteller oss, og skriver at vi finner det bevist at mediedekningen har hatt slike konsekvenser for en del av de involverte.

– Hvorfor har dere ikke hentet inn svar fra mediene dere påstår har ført til slike helseplager? – Vi var opptatt av kontradiksjonsprinsippet for dem som jobbet på instituttet og var rammet av konflikten. Når det vi skrev gikk ut over universitetsledelsen, hentet vi ikke tilsvar fra dem heller. Det får media ta for hva det er verdt å vurdere i ettertid. Media får muligheten til tilsvar nå når deler av rapporten er publisert.

– Nå fremstår helseplagene som udokumenterte påstander om tredjepart, altså media, som ikke får forsvare seg?

– Det er ikke udokumentert at den og den opplevde det slik, og gikk i kjelleren etter medieoppslag og fikk sykemelding. Alle kan lyve for oss, men media kunne vært mer aktsom. Enkelte medier hadde denne ledelseskritiske holdningen, som var den ene siden i konflikten. Det gjaldt særlig Universitetsavisa og Khrono. Summen av artiklene gir klart det inntrykket, sier Stovner.

- Støtende eller krenkende

Han sier summen av individuelle opplevelser er de viktigste fakta rapporten bygger på.

– Fakta i saken er personers opplevelse av ting. Hvordan de reagerer når de møter en i korridoren,, når de leser en artikkel, eller er i møte med noen. Samme hendelse kan utløse ulike typer opplevelser. Alle er reelle. Den subjektive opplevelsen er de viktigste fakta i saken, sier Stovner.

– Dere gjør subjektive opplevelser om til objektive sannheter når dere fastslår medias ansvar for påstått sykdom etter subjektive opplevelser?

– Det må man nesten gjøre. Hva som kan ha virket støtende eller krenkende har noen ganger forbauset oss, men det må forstås i lys av konflikten. Nesten alt vi omtaler her er basert på subjektive opplevelser. Vi tar ikke forbehold om at våre funn er basert på subjektive opplevelser, fordi det er selvsagt. Opplevelse av sykdom er også subjektivt, men vi fant det så massivt fra de vi snakket med. De som opplevde det belastende at media skrev kom fra begge leire i konflikten, og det var ganske mange.

– Er det en konflikthandling å snakke med media om arbeidsplassen slik det her er gjort?

– Ja, det tror jeg i noen grad det var, og for enkelte handlet det nettopp om å komme med sin versjon, sier Stovner.

Han understreker at enkelte sier de så positivt på dette, og opplevde det som eneste muligheten til å komme fram med sin versjon.             

– Hvorfor bruker dere så mye tid på å diskutere kritiske artikler fra media om nettopp utvalgets metodebruk?

– Da vi jobbet i februar og mars, så merket vi oss alle disse artiklene. Vår holdning var at vi ville delta i diskusjonen, vi følte metoden vi jobbet ut fra var satt under angrep. Det var naturlig å følge opp. Det ble en sak i saken. Media rapporterte dette på en slik måte at metoden kunne bli undergravet. Dette burde svares ut, og vi meldte oss på i debatten, sier Stovner.

Når det gjelder kritikken mot medienes dekning, svarer han at dette simpelthen er slik utvalget vurderte totaliteten.

– Det var tydelig at man forberedte motangrep hvis man ikke var fornøyd med rapporten når den kom, og da ønsket å vise til at metoden vår ikke hadde vært til å stole på. Det ville vanskeliggjøre arbeidet etter rapporten, og derfor gikk vi så sterkt inn i det: Den skjeve dekningen kunne gjøre hele undersøkelsen ugyldig, sier Stovner.

– Ingen tvil om belastning

Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening har sett gjennom delene av rapporten som omhandler mediekritikken, og opplever rapporten som «spesiell».

– Et universitet bør være opptatt av å være nettopp steder med stor meningsbryting og ytringsfrihet, og ha i ryggmargen at man ikke skal legge begrensninger på den frie meningsbryting. Jeg har ikke lest alt, men jeg har ikke sett at dekningen bryter med ytringsfriheten de ansatte har. For uavhengig av interne regler, står Grunnlovens paragraf 100 over alle interne instrukser ved NTNU, sier Jensen.

Han oppfatter at konfliktene ikke har oppstått på grunn av mediedekningen, og sier mediene ikke hadde gjort jobben sin om man ikke omtalte forholdene.

– Å fremheve media eller gjøre dem om til aktør mener jeg er uttrykk for en misforståelse. Det ville være underlig om nyhetsmedier ikke skulle omtale det, sier Jensen.

At noen opplever dekningen og konflikten som belastende finner han naturlig.

– Det er ikke tvil om at omfattende mediedekning av konfliktsaker, hvor folk står i vanskelige situasjoner, kan være en tilleggsbelastning. Det er ikke nytt, vi har mange eksempler på det. Noen ganger er det vanskelig å unngå. Det er heller ikke vanskelig å forstå at når man står midt opp i det, kan mediedekningen oppleves problematisk, og der og da gjøre det vanskelig å finne løsninger, det er mulig. Vi skal ikke i pressen være blinde for at mye oppmerksomhet kan gjøre konflikter vanskeligere å løse.

– Påstanden om slagside har jeg ikke grunnlag for å kommentere. Ofte skyldes dette at én side er mer interessert i å ta opp et problem enn andre. Det er gjerne underdogen som tar opp et problem, eller påstår at noe er problematisk. Disse får gjerne mer oppmerksomhet. Det ligger til nyhetsjournalistikkens dynamikk. Men derfra til å gjøre mediedekningen til et problem, og media til den aktør, det er et drøyt stykke. Å gjøre det til et så stort tema som her, har jeg knapt vært ute for før. Skal man forfølge en slik logikk måtte man tone ned omtale av konflikter, og det er neppe ønskelig. Men selvsagt er det viktig at journalistikken er redelig, sier Arne Jensen.

• For ordens skyld: Medier24-redaktør Erik Waatland er i familie med en av de fire involverte i NTNUs faktakartleggingsgruppe og redaksjonssjef Eira Lie Jor er i familie med Khronos redaktør. Denne saken er derfor håndtert av en uavhengig frilansjournalist.