- RICHARD AUNE, avtroppende leder i Norsk Journalistlag i NRK (NRKJ). Dette er åpningstalen han holder under NRKJs årsmøte, som går av stabelen de neste dagene.
Vi nekter å gå ut på dato. Vi nekter å gå ut på dato som fagforening og vi nekter å gå ut på dato som journalister.
Vi er alle journalister som vil det samme. Ja vi vil det samme, enten vi er fotografer, reportere, grafikere, programledere, klippere, regissører, redaksjonssjefer, produsenter, utviklere, researchere eller visuelle journalister. Enten vi jobber i Super, på et distriktskontor, i Moskva, på Snåsa, Sporten eller i Dagsnytt.
Vi vil alle fortelle en historie som betyr noe for folk, som vekker følelsene og som gjør at folk blir glade, opprørte, som gjør at folk plutselig ser en sammenheng de aldri før har sett, eller noe som gir dem en opplevelse og et godt selskap de virkelig setter pris på.
Det er det vi vil alle sammen, men måten vi får det til på og verktøyene vi bruker endres hele tiden - og det endres stadig raskere.
På årsmøte for et år siden snakket vi om at vi ikke var fornøyd med den kompetanseutviklingen vi fikk i NRK.
Vi ville forsikre oss om at vi kunne gjøre jobben vår på en god måte. Frykten var å gå ut på dato noe som i verste fall kunne føre til at folk mistet jobben sin.
Vi snakket om at vi gjerne skulle hatt noe som forplikta NRK til å gi oss den kompetansen vi trenger for framtida, en forpliktelse om at opplæringa skulle gis i arbeidstida og en forpliktelse om at det hele skulle betales av NRK.
Kjære alle sammen. Ett år senere er det deilig å kunne slå fast at den kampen tok vi – og den kampen vant vi!
Den seieren var det ikke enkeltpersoner som sto bak og som skal ha æren for. Den seieren klarte vi å dra i havn fordi vi sto sammen, ikke bare 1771 NJ-medlemmer i NRK - men medlemmer i hele Norsk Journalistlag.
Vi hadde aldri klart dette alene, men vi fikk det til fordi vi sto sammen hele veien.
Alle her i salen får vi fra tid til annen spørsmål om hva medlemmene egentlig får igjen for fagforeningskontingenten.
Ja, hvor skal vi starte?
Vi kan jo først forsøke å forestille oss arbeidsplassen vår i 2030 - uten Norsk Journalistlag. Eller enda verre - tenk deg en mediebransje uten en fagforening overhode i 2030.
Hvordan ville det vært?
Hvordan ville lønnsnivået blitt om det var opp til kringkastingssjefen alene hvor mye som skulle gå til lønn?
Hvordan ville lønna blitt fordelt mellom oss hvis det utelukkende var sjefene som skulle bestemme?
Hvordan ville rettighetene til ferie, permisjoner og fritid sett ut?
Hvordan ville vi blitt ivaretatt i det daglige når arbeidsplaner og vaktplaner skulle legges?
Hvordan ville arbeidsmiljøet og arbeidsbelastningen blitt om bare bedriftens hensyn alene skulle få betydning?
Det er ikke vanskelig å forestille seg at arbeidshverdagen vår ville sett helt annerledes ut.
Men - det er ikke alltid så synlig hva vi som tillitsvalgte bidrar med. Likevel vet vi som sitter her at jobben tillitsvalgte gjør i hverdagen, i redaksjonene, i møter med ledelsen har stor betydning for medlemmene. Og den jobben tillitsvalgte har gjort før oss har fremdeles stor betydning for oss den dag i dag.
De rettighetene vi som arbeidstakere har i dag har ikke kommet på plass fordi arbeidsgiversida har unnet oss dem, men fordi dere - og tillitsvalgte før oss - har kjempet dem fram.
Det er i år 30 år siden Norsk Journalistlag fikk forhandlingsrett i NRK. Våren i 1988 mens Ronald Reagan fremdeles satt ved makta og like før Sovjetunionen trakk troppene sine ut av Afghanistan, gikk NRK med på å gi NRKJ forhandlingsrett.
I løpet av disse 30 årene har våre forgjengere sørget for rettigheter og arbeidsbetingelser tilpasset våre behov som journalister. Rettigheter som det er lett å ta for gitt, men på veien er det lagt igjen mye svette, tårer og flere streiker.
Tidlig på 90-tallet kom den første viktige seieren vår. I alle år hadde fotografene i NRK lønnsmessig blitt behandlet som annenrangs journalister. En streik måtte til for å få gjennomslag for at fotografer og redigerere skulle inn på samme lønnssystem og få samme stillingsbetegnelse som andre journalister.
Mot slutten av 90-tallet kom neste store seier. Da fikk vi journalistavtalen. En egen avtale som NJ alene hadde forhandlingsrett på, og som vi vet den dag i dag er kjempeviktig for medlemmene våre. Og vi fikk for første gang lov til å kalle oss journalister i NRK, ikke programsekretærer eller forkortelsen PFKere som vi ble kalt i flere år.
I løpet av 2000-tallet har vi fått flere viktige seiere.
- Ulempesystem med kompensasjonsfridag fikk vi -en god ordning vi vet mange misunner oss.
- Vi fikk to ekstra friuker for de over 62 år.
- Vi kjempet til oss ytterligere to fridager, blant annet ved hjelp av en streik i 2006 og lønnsoppgjøret i 2008.
- Og vi har de siste tre årene fått rettet opp en god del av urimelige lønnsforskjeller internt i NRK ved hjelp av utjevningspotten, selv om mye enda gjenstår.
- I år kjempet vi fram likebehandling av tilkallingsvikarer og ansatte på lønn, og vi fikk en garanti om at NRK skal gi oss nødvendig kompetanseutvikling for framtiden.
Det er ikke mange uorganiserte i NRK eller i norsk mediebransje - heldigvis. Men en av de få snakket jeg med for noen måneder siden. Han sa at han ikke var fornøyd med hva fagforeningen hadde fått til.
Vel - helt fornøyd er det vel vanskelig å bli for alle og enhver svarte jeg, - men til sammenligning - hva er det dere uorganiserte har å vise til av resultater? Jeg fikk aldri noe svar på det.
Norsk Journalistlag er en fagforening, men vi er så mye mer enn det. Vi er en uavhengig fagforening som har forpliktet oss til å jobbe både for medlemmenes og for journalistikkens interesser. Det skiller oss fra alle andre.
Vi som er tillitsvalgte i NJ skal jobbe for å bedre rammebetingelsene for journalistikken, fordi journalistikken er demokratiets gjødsel. Og jobben med å forklare journalistikkens betydning i samfunnet blir ikke mindre viktig når vi ser hva som skjer i verden, men også i Norge om dagen.
De neste ukene vil by og kommunestyrer vedta sine budsjetter rundt om i landet. Bakerst i salen kommer det til å stå mange tomme pressebenker.
Akkurat på samme måte vet vi at rekordmange pressebenker kommer til å stå tomme når viktige rettsaker er oppe til behandling. Journalistene blir stadig færre og medierådgiverne stadig flere.
Nå er det ikke mange uker til regjerningen skal legge fram en mediemelding, som kan få stor betydning for journalistikken i Norge, også for oss i NRK. Hvordan skal Stortinget bidra til at bransjen i en tøff tid skal kunne gjøre jobben sin?
Og hvordan skal NRK som uavhengig allmennkringkaster få sikra sine rammevilkår?
Norge og norsk demokrati trenger mer journalistikk, flere journalister, ikke færre. Norsk Journalistlag mener journalistikken må styrkes og stimuleres, både den kommersielle delen av bransjen og allmennkringkastingen.
Men noen, selv innenfor bransjen vår, tar til orde for at staten skal redusere NRKs tilbud til publikum.
Hypotesen til noen toppledere i enkelte medieselskaper er at en krone mindre til NRK, gir tilsvarende mer journalistikk utenfor NRK. Det er en hypotese som ingen, INGEN, hverken i Norge eller noe annet sted i verden har klart å påvise. Tvert imot er det godt dokumentert at land med sterke allmennkringkastere, er de landene som har det beste mediemagfoldet.
I Danmark ser vi hvor galt det kan gå. Hundrevis av journalister i Danmarks radio mister denne høsten jobben sin, og millioner av dansker kommer til å miste mye av radio, TV og nett-tilbudet sitt. På dette årsmøtet kommer noen av Norges mektigste mediepolitikere.
Vi må fortelle dem at journalistikken og ikke hensynet til bunnlinjen til et internasjonalt konsern, skal være premissleverandør for norsk mediepolitikk. Jeg håper hver og en av dere tar ordet og snakker direkte til politikerne når de er her, ikke bare for NRKs beste men for alle journalisters beste.
Vi som journalister skal ha hårete mål og derfor liker vi at NRK sier vi skal bli verdensledende med innholdet vårt. Det er en god offensiv holdning. Nå er det på tide å strekke seg litt lenger.
NRK er ikke bare et mediehus med stor suksess, det er også en arbeidsplass, der det jobber dyktige folk hver dag for å sikre denne suksessen og utvikle den videre for framtida. Og hva er det beste rådet vi kan gi for å få til dette?
Jo - NRK må sette seg som mål at også personalpolitikken skal bli verdensledende. Vi må jobbe for at NRKs personalpolitikk fører til økt trivsel, bedre samarbeid mellom ledelse og medarbeidere, økt arbeidsglede, og større fleksibilitet begge veier når vaktplaner skal fylles og private hensyn ivaretas.
I løpet av et arbeidsliv vil vi alle komme i tøffe situasjoner på privaten. Det er når vi er på det mest sårbare at vi trenger en hensynsfull personalpolitikk som mest, en personalpolitikk som ser behovene ut over paragrafenes minstestandard. En god løsning for den det gjelder kan koste bedriften noe i øyeblikket, men er en veldig god investering i det lange løp. Det er i dialog mellom medarbeider og leder vi lettest finner gode løsninger, og det er heller sjeldent at vi finner løsningen hos en sentralt plassert personalsjef.
Vi må jobbe for en personalpolitikk som gjør folk trygge og gode i jobben sin, og dermed også mer vågale og innovative. En personalpolitikk i verdensklasse vil sikre et innhold i verdensklasse.
Klubbene har kommet med viktige uttalelser til dette møtet om arbeidstid, ledelse, opplæring, og huller i vaktplanen. De neste tre dagene skal vi ha gode diskusjoner i denne årsmøtesalen og vi skal sammen finne ut hva som blir de viktigste spørsmålene for NRKJ i 2019. Ta ordet, dere er sendt hit fra kollegene og redaksjonen hjemme, ikke for å sitte og lytte men for å delta. Og jeg kan avsløre at denne talerstolen biter ikke.
Nå skal vi sammen se inn i glasskula og stille oss spørsmålet om hvordan journalistrollen ser ut i 2030 og hvordan fagforeningen vår bør se ut 2030.
På årsmøteplakaten vår ser vi reportasjebiler og tillitsvalgte som svever rundt som droner. Det kan bli både morsomme og utfordrende tider. Men en ting er jeg sikker på.
Den styrken denne fagforeningen har nå - skal vi ta vare på, og den skal gi oss nye viktige seire.
