Vi trenger en ny debatt om «selvmords­punktet» i Vær varsom-plakaten

• REIDUN KJELLING NYBØ, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Oppga Åsted Norge på TV 2 for mange detaljer rundt selvmordsforsøket som hadde foregått i sentralarresten i Oslo? Kunne beskrivelse av metoden utløse flere selvmord?

Pressens Faglige Utvalg endte med å frikjenne TV 2, men var delt og tydelig usikre i debatten tidligere i høst. Den usikkerheten eksisterer også i mange norske redaksjoner. Og temaer som skaper usikkerhet, blir ofte nedprioritert.

Tolv år etter at «selvmordspunktet» i Vær varsom-plakaten ble endret, trenger vi en ny debatt om ordlyden og måten vi omtaler selvmord på. Mye tyder på at dagens 4.9-punkt blir for vagt og vanskelig å forstå.

Dessuten forutsettes det at PFU skal kunne gjøre seg opp en mening om hvilken type selvmordsomtale som kan bidra til å utløse flere selvmord.

Er det klokt at våre presseetiske regler legger opp til vurdering av selvmordsomtale i lys av medisinsk forskning?

«Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»

Slik har punkt 4.9 i Vær varsom-plakaten stått siden 2006. Før det hadde vi følgende hovedregel:

«Selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales».

Denne regelen hadde stått urørt i 30 år og var ganske lik ordlyden i den aller første Vær varsom-plakaten fra 1936. Den gangen var «sinnssykdom» også med i hovedregelen. I takt med økt åpenhet forsvant sinnssykdommen ut av formuleringen ved revisjonen i 1957.

Norske medier har tradisjonelt vært forsiktige i møtet med selvmord og selvmordsforsøk. Tabuene har vært mange og seiglivede. Men sakte, men sikkert har det norske samfunnet åpnet mer opp – godt hjulpet av åpne pårørende og personer som selv har slitt med selvmordstanker og turt å fortelle om dette.

Kjente personer som Else Kåss Furuseth, Lene Marlin og Jakob Margido Esp har bidratt positivt til at det er lettere å snakke om selvmord i dag enn for få år siden.

Tabuene er ikke helt borte, men de er færre og blir stadig utfordret.

I 2016 var det 614 personer som tok sitt liv i Norge. Halvparten av akuttinnleggelsene i psykiatrien skyldes selvmordsfare, og hvert år skjer det 5000 innleggelser i somatikken som følge av selvmordsforsøk.

Titusenvis av nordmenn rammes av selvmord og selvmordsforsøk hvert eneste år – enten direkte eller som del av den nære kretsen rundt noen som tar sitt liv eller forsøker å ta sitt liv. Samfunnsproblemet er stort og skal selvsagt ikke ties i hjel.

Tvert imot vet vi at nøktern og nyttig informasjon om selvmord kan bidra til å redde liv.

I alle de årene jeg selv har jobbet tett med dette temaet, har det alltid vært et større problem at norske medier er for forsiktige i møtet med selvmord, enn at det skjer presseetiske overtramp. Det finnes selvfølgelig eksempler på omtale som bryter med god presseskikk, men de er få.

Eksemplene på at norske medier behandler temaet med respekt og varsomhet er i klart flertall.

Den siste tiden har NRK gransket selvmord i psykiatrien på en grundig og systematisk måte. Tidligere har Adresseavisen og VG utført lignende tunge undersøkende prosjekter. Dette er journalistikk helt i kjernen av samfunnsoppdraget.

De som fryktet at mediene skulle åpne opp for mye uforsiktig selvmordsomtale da VVP ble endret, tok feil. Siden ny ordlyd ble vedtatt i 2006 har bare et fåtall saker som gjelder selvmordsomtale blitt behandlet av PFU. Totalt er det snakk om 16 saker som har fått full behandling.

Av disse har ti saker enten blitt felt for brudd på god presseskikk på punkt 4.9 - eller har fått den mildere reaksjonsformen kritikk av PFU. I tre av sakene har det vært dissens i utvalget.

Det finnes forsvinnende lite forskning på selvmordsomtale i norske medier. En masteroppgave fra 2016 konkluderte med at selvmordsomtalen i norske medier var blitt mer samfunnsnyttig, men analysen av over 500 avisartikler viste også at mediene utelater veiledning til hjelpetelefoner for leserne.

En undersøkelse fra 2007 konkluderte med at journalistene hadde liten trening i å omtale selvmord og at de brukte mange omskrivinger. Det finnes ikke forskning som påviser en sammenheng mellom ukritisk medieomtale og selvmordsfrekvens i Norge.

Men det finnes undersøkelser fra flere andre land. En av de ferskeste ble gjort i kjølvannet av den amerikanske skuespilleren Robin Williams død i 2014. Undersøkelsen viste en økning i antall såkalte copycat-selvmord etter Williams selvmord. Økningen var særlig stor blant menn i alderen 30-44 år.

Professor Lars Mehlum som leder Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo, ble intervjuet om forskningsrapporten i Washington Post i februar i år. Han mener mediedekningen av Williams død var for mye preget av detaljer rundt metode, for lite informasjon om Williams helseproblemer før dødsfallet og for stor grad av glorifisering av selvmordet.

Også i norske medier så vi eksempler på svært detaljert og sensasjonspreget rapportering av selvmordet til Williams.

Dette understreker viktigheten av at journalister og redaktører har kunnskap om hvordan selvmord bør omtales og hvilke detaljer man bør unngå.

Når jeg underviser journaliststudenter i dette temaet pleier jeg å råde dem til å kutte ut adjektivene i møte med selvmord og selvmordsforsøk – både for å unngå å ta med dramatiske detaljer, men også fordi sakene er så sterke at de ikke trenger alle detaljene.

Utfordringen med selvmord er at rådene fra Verdens Helseorganisasjon og andre eksperter går på tvers av det som ofte kjennetegner tabloid nyhetsjournalistikk. Vi frarådes å bringe dramatiske detaljer om metode og omstendighetene rundt selvmordet.

Vi frarådes å fordele skyld for selvmordet og forenkle årsakene. I stedet rådes vi til å bringe nøktern informasjon om hvor man kan få hjelp, og vi oppfordres til å være forsiktig med glorifisering og mystifisering av dødsfallet – særlig når det handler om kjendis-selvmord.

Dette er informasjon som det er viktig å spre til norske journalister og redaktører. Debattene i PFU og spørsmål fra redaksjonene tyder imidlertid på at dagens ordlyd i 4.9 i Vær varsom-plakaten ikke evner å gi god nok informasjon om hvordan selvmord bør omtales.

Regelen klarer ikke alene å forklare tydelig nok hvordan selvmord bør omtales og hvorfor vi bør være varsomme. Det er også en utfordring at mange tolker metode-advarselen så bokstavelig at de tror at all omtale av selvmordsmetode er brudd på god presseskikk.

Men slik er det selvsagt ikke.

PFU har for eksempel uttalt at det er legitimt at mediene omtaler den mulige selvmordsforebyggende effekten av brusikring. I flere tilfeller - som omtale av selvmord på veiene – er metoden selve poenget med saken og umulig å forbigå i stillhet.

I noen tilfeller, når man skal beskrive svikt i psykiatrien for eksempel, kan det være riktig å bringe nøktern informasjon om omstendighetene for at publikum forstår hva som gikk galt. På dette området ser vi at mediene er åpnere nå enn for få år siden. Et eksempel her er NRKs ferske serie fra psykiatrien der noen metodedetaljer er med.

Det er også viktig å være klar over at rådene fra WHO først og fremst gjelder beskrivelse enkeltselvmord, ikke selvmord som samfunnsproblem.

Selvmordsomtale er et lite, men viktig felt i presseetikken. Heldigvis er det få klager på norske mediers selvmordsomtale. Men samtidig betyr det at vi sjelden får de store diskusjonene om denne delen av presseetikken.

En debatt om ordlyden og funksjonen av «selvmordspunktet» i Vær varsom-plakaten vil medføre økt oppmerksomhet og – forhåpentligvis – ytterligere økt bevissthet rundt dette viktige feltet.

Dette er en debatt jeg håper flere vil engasjere seg i – både i og utenfor redaksjonene.