- IVAR KØHN, dramaredaktør NRK
Norsk filmforbund har bedt sine medlemmer om å boikotte NRK som arbeidsgiver. Sverre Pedersen i Norsk filmforbund forsøker å få konflikten med NRK til å fremstå som en uenighet om lønn, og «lik lønn for likt arbeid». Det er vås.
Uenigheten er langt mer prinsipiell, og berører alle selskaper som driver med kreativt arbeid. Dette dreier seg om hvem som skal forvalte det som lages av innhold i Norge. Er det arbeidsgiver eller er det fagforeningen?
Filmforbundet har begynt å kreve av sine medlemmer at de overlater alle sine nåværende og fremtidige rettigheter til såkalt «kollektiv forvaltning» styrt av Sverre Pedersen og filmforbundets ledelse.
Som medlem blir man altså tvunget til å trykke på knappen som betyr at man gir fra seg forvaltningen av egne rettigheter og dermed råderetten over eget arbeid. Ifølge Pedersen og forbundets advokat Bjørn Brem har ikke medlemmene lov til å inngå arbeidsavtaler uten at forbundet har godkjent arbeidsgiveren.
For å bli godkjent av filmforbundet må man som arbeidsgiver og produsent godta at det er Sverre Pedersen og filmforbundets ledelse som bestemmer bruken av det arbeidet som er gjort eller skal gjøres. Det er advokat Brem og hans stadig voksende administrasjon som skal forhandle betingelser for salg og publisering med potensielle kjøpere. Produsenten kan gjerne ha ansvaret for investeringer, finansieringer og arbeidstakere, men ikke for det som blir laget.
I forhandlingene med de kommersielle kanalene selger filmforbundet ikke bare rettighetene til de rettighetshavere som har «signert» forvaltningsavtalen. De selger også rettigheter de ikke forvalter, men garanterer samtidig for at om det blir problemer med rettighetshavere så skal filmforbundet ta seg av det.
Det er prinsippet rundt fagforeningens måte å behandle rettighetshavere, rettigheter og forvaltning av det som blir laget som NRK som produsent er uenig i. Når Pedersen fremstiller det som om det bare er NRK som mener dette, så er det usant.
I alle nordiske land foregår det en debatt om forvaltning av rettigheter, og vi får stor støtte fra våre nordiske kollegaer i forhold til hvordan vi ser på dette prinsipielt. Også det norske miljøet uttrykker støtte, og skepsis til den måten filmforbundet har valgt å gå fram i denne saken. NRK er et stort produksjonsselskap som både bør og kan målbære disse synspunktene.
NRK er både produsent og publisist. Alle andre tv-kanaler i Norge opererer kun som publisister. Ingen av disse ansetter filmarbeidere. Jeg forstår at det for dem som publisister kan være en god løsning å betale en fast sum til filmforbundet og sikre seg fred rundt all bruk av programmet. Men NRK som produsent vil ikke godta prinsippet om at en fagforening skal bestemme forvaltningen av eierskapet. Dette er et prinsipp som dreier seg om noe helt annet enn penger.
Det er bra at filmarbeidere organiserer seg og det er viktig med gode fagforeninger. Det er også fornuftig at noen kan opptre på rettighetshaveres vegne, slik som TONO og NORWACO gjør. Men når fagforening og rettighetsforvaltning blandes sammen i en suppe slik Norsk filmforbund har utviklet seg de siste årene, oppstår altså en helt ny - og prinsipielt annerledes - situasjon.
NRK har ønske om å få til en god tariffavtale med filmforbundet. En avtale ville vært positivt både for filmarbeidere, det eksterne produksjonsmiljøet og NRK. Denne gang har vi møtt en ledelse som ikke har vært villig til å gå i dialog om løsninger, men som har truet med boikott, skrytt av sine gode kontakter med politisk ledelse, og holdt sine medlemmer foran seg i ambisjonene om makt.
NRK sier nei til deres plan om et prinsipp hvor fagforeningen får forvalte NRK og alle produsenters innhold. Dette den egentlige motivasjonen for filmforbundets oppfordring til boikott.
